Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Skuvvanvári – Lærer Salomon Nilsen

Salomon_Nilsen

Lærer Salomon Nilsen med sin kone og sønnene Roald og Hagbert. Nilsen var også poståpner i Læv’dnja og har her postluen på seg. Bildet ble tatt vinteren 1901.
Fotograf Egil Nilsen.

Sommeren 1899 da både Pikku-Jussa og Anders Opdahl flyttet til Skuvvanvárri, ble det plutselig mange barn i skolealder der. Begge hadde stor barneflokk. Og i tillegg til disse to familiene, hadde jo Heikki-Jussa også flere barn. Det ble ikke lett å få alle innlosjert i Læv’dnja, når de skulle gå på skole der nede. Nå hadde det riktignok i flere år vært planer om et stort skoleinternat på Smørstad, hvor barna i indre Porsanger skulle bo under skolegangen. Men det trakk ut med byggingen av internatet.

Derfor opprettet myndighetene egen skolekrets for Skuvvanvárri. I 1902 var alt klart for skolegangen der. Anders Opdahl snekret tre store tremannspulter og satte dem inn i almuestuen, som skulle fungere som skolehus. Tavler og bøker tok lærer Nilsen med seg fra Læv’dnja.

Det var i rommet mot nord Nilsen tok inn. Der underviste han om formiddagen, og der bodde han. Almuen måtte nøye seg med det andre rommet den tiden han skolte i Skuvvanvárri. Han stelte seg selv der i almuestuen. Kona og barna var hjemme på Olderøen.

Så holdt han skole i Skuvvanvárri tolv uker i året, fordelt på tre skoleturer. Nede i klassen første året satt Henry som eldstemann, søste¬ren hans Emma, barna til Pikku-Jussa: Inga, Klemet og Simon, og så Heikki-Jussas døtre Maja og Elen.

Om kvelden pleide Salomon Nilsen å gå bort til fjellstuen og drikke kaffe med Anders Opdahl. Han sang for dem og spilte fiolin, for han var meget musikalsk. Der lød tonene av Bjørneborgermarsjen, Marseillasen og Suomisangen. Han lærte Sverre og Trygve å spille når de ble noen år eldre.

Han spilte i skoletimene også. Han tok da fiolinen fram, og mens han spilte, drømte han seg bort, hellet snart til den ene siden og snart til den andre. I klassen var det en forventningsfull stillhet. Barna hvisket til hverandre: «Nu velte’ han snart!» Men det gjorde lærer Nilsen aldri.

Han var også ivrig jeger. Ofte øvet han seg i skoletimene med å skyte. Når barna hadde skrivning, visste de jo hva de skulle gjøre — nemlig skrive — og da trengtes ikke han der. Da tok han geværet med seg og krøp opp på taket av almuestuen. Derfra hadde han fin utsikt til Siei’disuolo, hvor han hadde satt opp en blink. Så skjøt han da, og passet på å skyte høyt over tunet til fjellstuen, for ikke å treffe noen av folkene der. Men når han gikk over isen for å se om han hadde truffet blinken, hang elevene ut av skolevinduet og så etter ham. Da hadde de det moro.

Fredrik Josefsen fra Læv’dnja var læstadianer. Han var flink til å preke. Han fyrte ikke med svovel, men talte vakkert om Guds rike.

Når Pikku-Jussa var i Læv’dnja, tok han inn hos Fredrik Josefsen. Fredrik snakket vakkert med ham, og så ble det kjent i Skuvvanvárri at Pikku-Jussa var blitt læstadianer.

Han skaffet seg en stor bok med Læstadius’ prekener. Den var på finsk, men det var jo det språket Pikku-Jussa talte, så den boken leste han.

Om søndagene brukte Sverre å løpe over sundet til Pikku-Jussa for å leke med Klemet. De to var på samme alder. Men nå hadde Pikku-Jussa begynt med en ny skikk. Før hadde han latt barna sine leke om søndagene så mye de selv ville. Det ble slutt på det nå. Nå satte Pikku-Jussa seg ved bordet med Læstadius’ bok foran seg, og familien måtte sitte og høre på når han leste.

Når Sverre da kom inn i rommet, så Pikku-Jussa på ham og spurte: «Tror du på Gud?» Sverre svarte at det gjorde han. Da nikket Pikku-Jussa og sa det var bra. Men Sverre og Klemet hadde mer lyst til å leke enn å sitte og høre på opplesningen.

Det var hårde ord i boken. Og Inga, kona til Pikku-Jussa grøsset og sa: «Huff, så mye stygge ord det e i den derran boka!» Hun likte ikke at barna skulle høre slikt.

Men Pikku-Jussa leste. Hver søndag leste han. Den boka likte han, for den var god.

Det var skoletime i Skuvvanvárri. Salomon Nilsen underviste. Men i det andre rommet hadde noen kjørekarer fra Kárášjåkka tatt inn. Så satte Salomon barna i gang med noe arbeid, og så gikk han inn for å slå av en prat med karene. Han likte å prate med folk. Det var me¬ningen å komme snart tilbake, men han glemte tiden, og ble sittende og høre nytt.

Barna begynte å bli urolige. Hvor ble det av læreren? Så tok Inger mot til seg og gikk ut på gangen for å se etter ham. I det samme kom en av kjørekarene ut av det andre rommet, og Inger spurte: «Kor e læreren?» «Å, han? Han har drokke’ sæ full,» skøyet hestekjøreren.

Inger trodde han mente det. Hun ble forfærd. Hun sprang ut av almuestuen og skyndte seg hjem til foreldrene. Heseblesende fortalte hun hva kjørekaren hadde sagt. «Å, han bare skøyer!» mente mor hennes. Men faren, Pikku-Jussa, nikket alvorlig. Dette kom ikke overraskende på ham. Hadde ikke Salomon Nilsen spilt med orgel i kirken? Av ham kunne en vente seg litt av hvert. Høytidelig gikk Pikku-Jussa over sundet. Han ville tale læreren til rette.

I mens var Nilsen kommet tilbake til klassen og holdt på å undervise. Og han var edru. Han drakk seg aldri full.

Døren går opp og der kommer Pikku-Jussa inn. Han begynner å skjenne. En lærer skal ikke drikke seg full! I alle fall ikke når barna ser på.

Da slår Salomon Nilsen i bordet. Nå er han sint. Han jager Pikku-Jussa ut av almuestuen. Og det får Pikku-Jussa vite at aldri har Salomon Nilsen vært full noen gang — aldri — og ikke vil han høre slikt tullprat mer.

Dagen etter holdt Salomon Nilsen en tale til barna og sa at det måtte ikke gjenta seg. Hvis noen gikk og sa at han drakk seg full, visste han om en lov han skulle ta fram. Og den loven var ris på rompa. Han var alvorlig da, han Salomon Nilsen.

Snart var Nilsen og Pikku-Jussa gode venner igjen. En dag spiste Nilsen middag hos Pikku-Jussa. Så begynte Pikku-Jussa å prate om religion. Om den gangen de drepte så mange kristne. Ja, det var noen forferdelige folk som kunne drepe sånn! Aldri hadde Pikku-Jussa hørt noe verre.

«Ja,» sa Salomon Nilsen, «du har rætt i det. Det e nu sant. Men han Hellig-Olav han va nu ikke så meget likare, han. Han hugde nu øran’ av folk. Ja, med kniven hugde han øran’ av folk.»

Pikku-Jussa visste ikke at det hadde gått så hårdt for seg. Han hadde bare hørt om når de kristne ble drept.

«Og det hendte nu det at Hellig-Olav hugde hodet av folk også,» sa Salomon.
Da ble Pikku-Jussa forfærd. Han tok alt så fryktelig alvorlig.

Årene gikk. Og hver gang skoletiden nærmet seg i Skuvvanvárri, kom Salomon Nilsen til almuestuen med tavler og bøker. Nå var Ragna blitt så stor at hun stabbet og gikk. Nilsen var snill med henne og lot henne sitte i klassen når hun hadde lyst. Hun var jo guddatter hans. Hun fikk låne en tavle til å rable på.

En dag mister Ragna tavla i gulvet. Den går i knas. Hun springer opp fra pulten og piler ut. Nå vil hun hjem til mamma! Hun skjønner hun har gjort noe fryktelig galt.

Nilsen roper etter henne. Hun snur seg og ser han står i døren og roper: «Ragna, du må kom’ tilbakers! Det gjorde ikke nokka! Du må ikke være rædd!» Men Ragna rømmer inn i kjøkkenet til mammaen sin.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *