Kilde

Årbok for 1977, side 47
Nord-Trøndelag Historielag
Av Jørn Sandnes
Redaksjon:Olav Skjevik og Jarle Skjei

Som kjent var Nordli og Sørli annekssokn til Snåsa prestegjeld helt fram til 1871. Snåsapresten var også libyggenes sokneprest. To ganger om året tok han ut på den lange fjellturen over Gressåmoen til Li for å forrette de kirkelige handlinger i annekssokna. Han var da gjerne borte 12-14 dager hver gang. Den første turen tok han vanligvis i slutten av juni og begynnelsen av juli, den siste i begynnelsen av september. «Presthelga» kalte libyggene det når presten kom, men for ham var det ikke nettopp noen helgedag med disse turene.

Presten Brun skriver i 1813: «Paa de vidt udstrakte Fjelde, der adskille Sneaasen fra Lierne, er Naturen rædsom ved sin Nøgenhed. Man reiser flere Mile, og man øjner ikke et Træe eller en Busk. Intet levende Kreatur opholder sig her, kun et og andet Rensdyr farer forvildet omkring. Steile Fjeldbrinker, bundløse Myrer og skummende Elve møde her den Rejsende. Paa Vejen til Nordlie er Natteherberget under et Træe. Naar da Storm, Hagel, Regn og Uvejr rase, og Taagen – der gjør Compassets Brug nødvendig – er saa tyk, at man neppe kan see Haanden for sig, kan man vel neppe tænke sig nogen værre Landtour end denne.
De fleste Prester paa Sneaasen have ogsaa sat Helsen til paa denne skrækkelige Tour».

Med det siste tenker vel Brun blant annet på sin forgjenger Sten Meldal (1779-1805), som var svær og tung og leid mye vondt på disse slitsomme fjellturene. Det ble sagt at han pådro seg en alvorlig skade en gang han falt av hesten inne på fjellet. Men enda verre gikk det med Bruns ettermann i embetet, Joachim Hagerup Angell (1818-24). Han døde på en av Liturene. Det var i juli 1824, da Angell var på Au-net i Sørli. Han skulle nettopp ta fatt på heimturen da han fikk slag og døde. Om dette forteller sokneprest Rynning et sted og slutter: «Da han var begravet, skeede der, at Fæhunden, som imidlertid havde været i Fjeldet, kom hjem og strax hylende iler til Kirkegaarden og der lægger sig paa sin Herres Grav».

I en egen «Communionsbog» for Liene satte Rynning opp en huskeliste over det presten måtte ha med seg på Liturene. Her regner han opp: «1. Ministerialbogen. 2. Forligelses Commisions Protocollen. 3. Dagbogen. 4. Kaldseddel, Blankvetter og reent Papir, Blek og Penne samt Pennekniv og Signete. 5. Bibel, Psalmebog, Nyetestamente, Regnskabsbog, En Klædning, 2 Skjorter, 2 Par Strømper, fint Linned, Pres-teklæder hvis man ei har saadanne hængende der. Vin og Brød til Communionen, Brændevin, Kaffe, Sukker, Thee, Punch, Syre og saadant for den som behøve det, Hofmans Draaber, Mavestyrkende Draaber, Eddike, Plaster. Godt 011, Mad, især Brød. Bonbon for Finner især – Tobak».

Slutten av denne rikholdige utstyrslisten, med Hoffmansdråper, plaster, drops, tobakk og brennevin, viser at presten også prøvde å ta seg av libyggenes timelige velferd og at de på sin side søkte hjelp hos ham både mot sjukdom og andre skrøpeligheter.

Den gangen lønnet menigheten presten for hans arbeid gjennom tiende. Snåsningene svarte fra gammelt av korntiende. Men korn hadde libyggene ingenting til overs av. De var i stedet pålagt bukk- og sautiende. I seinere tid er det gjerne blitt sagt at hver bonde i Li leverte en bukk for året til presten, men fullt så enkelt var det ikke. Omkring 1820 fikk f.eks. presten to bukker eller en bukk og en sau av de større gårdene, mens de mindre slapp med en bukk og de aller minste bare med en sau. I alt ble det levert 48 bukker og 34 sauer om året i tiende fra Liene. Seinere på 1800-tallet fikk endel typiske fjeligårder, som Limingen, Tunnsjøen, Endset og flere gå over til smørtiende i stedet. (Se også artikkel i Arbok for Namdalen 1976, s. 102, av Emil Gåsbak).

Denne avlønningsmåten fortsatte så lenge Liene soknet til Snåsa. Li-bukkene ble drevet over fjellet om hausten. Når de kom fram, luktet det bukk over hele prestegården, ja, over hele bygda, sa somme. Libyggene syntes presten var svært så striks til å kreve fullt antall og fine dyr, og presten mente at libyggene tok det litt for lett: «For Bukke leveres mig Risbitter, Sauene er smaae og udmalkede,» skriver Rynning.

Ved sida av denne tienda skulle libyggene være med på vedlikeholdet av prestegården på Snåsa. Bryggerhuset (bekkstugu) var det således de som hadde ansvaret for å holde i stand.

Både for presten og libyggene var det da mye strev og mange plikter, og det var nok alt i alt et gode for begge parter da hopehavet i 1871 tok slutt og Liene fikk sin egen sokneprest.