Internt referansenummer: 11.12.09 – A

Kilde:
Det hendte i de dage
Rolf Baggethun
Glimt fra Borre og Horten i en svunnen tid
A/S GJENGANGERENS TRYKKERI
Klikk her for å lese ”Forordet”.


Soldater og sjauertjeneste

 

Fra våren av og utover hele sommeren og høsten i 1853 var det usedvanlig travelt på Horten. Det skyldtes den spente situasjon ute i Europa, der til slutt stormaktene braket sammen i det som er kalt Krimkrigen. Når dette avspeilte seg i særlig grad på Horten, skyldtes det at den norsk-svenske flåten skulle holde øvelser i Østersjøen, og det foregikk derfor en usedvanlig stor utrustning av fartøyer i den norske marinebasen. Orlogsfartøyene ble satt i seilklar stand på Verftet, det var fregattene «Desideria» og «Freia», korvettene «Nornen» og «Nordstjernen» og dampkorvettene «Nidaros», «linda», «Sleipner» og «Vale». Den ene dagen etter den andre ankret dampskip opp med innrullerte mannskaper. «Holmestrandsposten» kunne fortelle at det på grunn av den store tilstrømning av sjøfolk hersket en følelig mangel på levnetsmidler på Horten, mange orlogsmatroser måtte vandre langt ut på landet for å få seg et måltid mat. Det var mye fyll og leven på dansesalene.

De landmilitære gjorde seg også gjeldende. Et kompani soldater var fra 1851 forlagt til vakttjeneste på Horten, og de tok sin vakttjeneste skiftvis fra hele Østlandet. Utpå sommeren ble kompanier fra Gjerpen, Hedrum og Stokke lagt i teltleir på en plass ved kirkegården.

En dag ble det holdt krigsrett på Horten, og han som sto tiltalt, var musketer nr. 43 av Stokkeske Compagni, Laurvigske Corps, den 31 år gamle Nils Olsen. Tiltalen gikk ut på subordinasjonsstridig og bedragersk forhold, og her er hva de gamle rettsbøker forteller:

Den 6. mai samme år var 66 mann av Hortens kommandantskap gjennom Ingeniørdetasjementet rekvirert fra det garnisonerende korps til arbeide på Verftet den 8. om morgenen kl. 5. Ordren vakte misnøye hos mannskapens, de nektet å gå på arbeide. To musketerer leverte sjefen for det Stokkeske Compagni, kaptein Petersen, en skrivelse, der det sto: «Her af Stokkeske er alle man Enig om at ikke en man Gaar paa Arbeide paa Værftet og vis vi gaar tager vi Gevær og Bandolærer med og de øvrige Compagnier ligesaa —». Skrivelsen var undertegnet med 97 nummer, ikke noe navn.

Kapteinen foreholdt dem det ulovlige i dette og ba dem ta erklæringen tilbake, noe de imidlertid ikke ville. Under oppstillingen i kasernen om kvelden gjentok kapteinen at deres adferd var ulovlig, og at det kunne medføre alvorlige følger. Mange av mannskapene erklærte da at det forekom dem hårdt at de skulle gå som sjauere på Verftet og at de ikke anså seg forpliktet til det. Derimot tenkte de ingenlunde på å nekte å eksersere eller utføre annet militært arbeide. Noen av de mannskaper som var utkommandert til arbeide, svarte at de ikke våget å gå selv om de ønsket det, av hensyn til trusler fra de andre kompaniene.

Neste morgen kl. 4.15 gikk kapteinen ned til kasernen, der han møtte korpssjefen. Kompaniet var oppstilt, og de som var kommandert til arbeide på Verftet, marsjerte avsted uten å gjøre noen innsigelse.

En fanejunker forklarte at det var hans inntrykk at soldatene ville nekte å utføre noe arbeide. Han underrettet for kl. 4 om morgenen kapteinen om bevegelsen blant mannskapene og varslet også oberstløytnant Rye. Han så mannskapene stå i en klynge utenfor porten til kasernebygningen, og de hadde da allerede dels satt bajonettene på geværene og var dels i ferd med det. De var i daglig ekserserantrekk, med unntagelse av at noen hade lue i stedet for hjelm. Fanejunkeren ga dem straks ordre til å stille seg opp i rode og geledd, noe de også etterkom. Mens dette skjedde, innfant oberstløytnant Rye og litt senere kaptein Petersen seg. Oberstløytnanten ga mannskapene en betenkningstid på et kvarter, når den tiden var omme måtte de erklære om de ville gå på arbeide eller ei.

Mannskapene samlet seg inne i gårdsrommet, og etter å ha konferert sammen, erklærte de at de var villige til å gå på arbeide, hvoretter de bega seg til Verftet.

Nils Olsen innrømmet at han etter press hadde skrevet erklæringen. Numrene hadde han ført på uten at andre enn de som bodde på samme værelse som han, kjente noe til det. Men han hadde etterpå gått rundt til musketerene og spurt om de var enige i aksjonen, og det hadde de alle vært, sa han, med en enkelt unntagelse. Grunnen til misnøyen blant mannskapene var den at det forrige detasjement hadde hatt høyere lønn.

Senere på kvelden var det blant soldatene blitt tale om hvilket antrekk man skulle møte fram i neste morgen, og man ble enige om å møte med bandolær og gevær. Noen grunn til dette kunne han ikke gi, men han gikk ut fra at det, når man ikke gikk til arbeidet, i stedet skulle ekserseres. Denne lite rimelige forklaring fragikk han ikke. Grunnen til at soldatene den morgenen sto opp allerede for kl. 4 når de ellers pleide å stå opp kl. 5, var avtalt kvelden i forveien. Hensikten var, antok han, å forhindre noen av mannskapene i å gå på arbeide.

Nils Olsen fortalte at han en aften fjorten dager tidligere, da han kom fra sin tjeneste på Verftet, på hjemveien til kasernen møtte en sivilkledt person, som straks tiltalte han, omtrent slik:

«Nu er dere lykkelige, gutter. Jeg vil vedde på at dere kommer hjem om en måned, for nu begynner de engelske tropper å rykke tilbake.» Da Olsen svarte at han ikke kunne tro dette, ettersom de nu skulle utkommanderes til arbeide, ytret den nevnte person: «Det kan man ikke tvinge dere til, for nu er det fredstider. Det er ikke festnings- men sjauerarbeide det dere nu er kommandert til!»

Krigsretten dømte Nils Olsen til 30 dagers ensomt fengsel, en straff som Høyesterett senere forhøyet til 60 dager.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *