Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Som fange i arbeidsleieren ved Ljanskollen leir syd for Oslo
Av Anton Thune-Holm

 

For mange år siden fortalte jeg Odd Nysether, Lurøy, at mitt hjemsted er på Ljan utenfor Oslo. ”Der har jeg også bodd” fortalte Odd Nysether. Jeg ble naturligvis nysgjerrig og ville vite hvor og når og så kom historien jeg nå har satt sammen av Odd Nysthers minner og fakta og illustrasjoner jeg har funnet i andre kilder. I dag er det få ting som minner om at det i 1944 – 45, under krigen, var store arbeider i gang for å bygge et bensin- og diesellager inn i fjellet ved Hvervenbukta / Fiskevollen på Ljan ca 10 km fra Oslo sentrum, E18 retning Moss. Går vi i dag til stedet nær Herregårdskrysset finner vi utsprengninger som tydeligvis var ment å gi å plass til lagertanker inn under en kolle kalt Ljanskollen. På østsiden av Mosseveien finner vi et tunnelinnslag som i dag er adkomstsveien til de lokalene inne i fjellet som en motorsykkelklubb i dag benytter, men som var ment å bli et stort bensin- og diesellager for tyskerne.Søker vi ytterligere opplysninger i historiske skrifter finner vi en informativ artikkel skrevet av Terje R Diesens i Søndre Aker Historielags årbok for 1989-1990.

Det er få som kan berette
Det finnes få beretninger om hvordan fangene hadde det i leieren. Det var derfor verdifullt sommeren 2001 å få intervjue den pensjonerte kommunekasserer Odd Nysether i Lurøy om hvordan han kom til arbeidsleieren i Hvervenbukta og hvilke minner han har fra tiden der.

Feil sted til feil tidspunkt 
Odd Nysether var handelsbetjent på Lurøy. På Lurøy hadde unge motstandsfolk laget en utkikspost hvor de registrerte skipstrafikken nord- og sørover langs Helgelandskysten. De rapporterte over radio til sine foresatte i England om hva de så og ble selvfølgelig til stor sjenanse for tyskerne som ønsket å drive uforstyrret med sitt.

Tyskerne hadde lenge ønsket å få satt en stopper for virksomheten og hadde våren 1944 kommet så langt at de hadde peilet seg inn på stedet på Onøyas sydside (Det er i dag merket løpe dit) hvor det norske illegale arbeidet foregikk.

De norske motstandsfolkene Jon Kristoffersen, Hilmar Kristoffersen og Reidar Dundas på sin side ble oppmerksomme på at de var nær ved å avsløres og klarte i siste liten å komme seg vekk, det var den 14 mai 1944.Hele den historien er det skrevet om i boken ”Lurøyaffæren” forfattet av Asbjørn Øksendal.-ISBN 82-7005-023-7

Tyskerne på sin side var skuffet og tok tre unge menn fra Lurøy som gisler, deriblant Odd Nysether, 31 år gammel, nygift og handelsbetjent i butikken på Lurøy. Det var den 17.mai 1944 at han ble arrestert og det samme skjedde med Lurøyværingene Ragnvald Hansteen og Olaf Sjøholt.

Veien til Hvervenbukta fangeleir ved Oslo – slik gikk det
Det var ved tre – firetiden om natten at tyskerne anført av en nordmann kom hjem til den nygifte handelsbetjenten og beordret ham ut med beskjed om å ta med seg det aller nødvendigste av klær. De tre som ble tatt i Lurøy den natten ble alle ført til Falstad Leir nær Levanger i Trøndelag. Odd Nysether ble beordret inn i kjøkkentjeneste.

Etter fjorten dager ble 20 av fangene overført til Værnes hvor de skulle arbeide for leirkommandanten løytnant Friedrich Zaiths. Det viste seg å være en meget snill mann som gjorde hva han kunne for de norske fangene. Han sørget blant annet for at den nygifte Odd Nysether kunne få ha sin kone boende på en gård i nærheten.

Når tyskerne holdt fest for seg og sine, fikk nordmennene låne lokalene etterpå og holdt fest som de best kunne, matvarer og drikke skaffet Zaiths. Zaiths var egentlig utdannet flyger, bare 33 år gammel og var skikkelig forbannet på Hitler og alt det han sto for. Han hadde lært seg mye norsk i løpet av en måned og kunne snakke til nordmenn og forstå hva de sa. Kunstmaling var hans hobby som han praktiserte i stille stunder. Zeiths var et menneske av en slik kvalitet at han skulle man gjerne beholdt som venn etter at krigen var over.

Arbeidet i leieren gikk ut på å lage i stand kvarter for de tyske soldater som måtte trekke seg tilbake fra kampene i Finnmark og Finland.

Det var i forbindelse med viderebeordringen fra Værnes at Odd Nysether virkelig var redd, fordi det gikk rykter om at veien da gikk via Grini og videre til tysk konsentrasjonsleier og det mente man var en tur uten returbillett. Man var vanligvis godt orientert om det som foregikk utenfor leieren.

Det var de norske sabotørers, med Max Manus i spissen, senkning av fangeskipet Donau i Oslofjorden som forpurret reisen til fangenskap i tysk konsentrasjonsleier.

I september 1944 gikk turen til Grini i Bærum utenfor Oslo, et opphold som bare varte 1½ uke. Der ble alle personlige eiendeler innlevert og nøye kartotekført

Neste leir var Fornebu hvor oppgaven var å bygge veier som skulle brukes når de tyske flyene skulle skaffes skjul for engelske luftangrep på flyplassen. Fornebu var den verste leieren, syntes Odd Nysether, blant annet så stjal kokken mat og solgte den til tyskerne. Så i oktober / november ble det spurt etter frivillige til ”Ljanskollen leir”. Odd Nysether så en mulighet for å komme i kontakt med sin familie fra et mindre sted, og han hadde dessuten en slektning boende på Nordstrand og det kunne være nyttig.

Hvervenbukta Leir
Senhøstes 1944 var nok de fleste klar over utfallet av krigen. Ikke desto mindre var det tyske ingeniørvesenet ved organisasjon Todt, oppkalt etter ingeniør Fritz Todt, i full gang med å bygge et anlegg for lagring av dieselolje og bensin som åpenbart hadde et noe lengre perspektiv. Det var en gruppe på 50 italienere blant de i alt ca. 250 fangene som arbeidet 3 skift i døgnet med å få tankanlegget ferdig etter planen. Odd Nysethers arbeid var å få ferdig utsprengt en 2 x 2 meter og ganske lang luftesjakt i fjellet. Arbeidsuniformene var gamle engelske uniformer fra første verdenskrig.

Dagen begynte ved 0600 – 0700 tiden om morgenen og startet med frokost som besto av 1/3 hvetebrød, margarin så mye som ”lillefingeren” og et stykke ost. Det var ikke mye å bli fet av så Odd Nysethers vekt var nede i 42 kilo.

Til middag ble det servert fisk og kjøtt og ofte lapskaus.     Til jul 1944 hadde de fått en boks med dansk hermetisk skinke. I tillegg fikk de smuglet inn i leieren mat fra slektninger og venner utenfor leieren. Det hjalp noe med ekstra havregryn og syltetøy som ble delt med de andre fangene. Åtte pakker med tobakk ble også smuglet inn og delt, til stor glede for dem som likte å ta en røyk. Dertil kom at ved juletider så forsto tyskerne at de ville tape krigen så mange begynte å fraternisere med fangene for å få sympati når freden kom.

Da arbeidsdagen var slutt etter åtte timer var det bare å legge seg og hvile ut til neste arbeidsdag hvis man da ikke deltok i ”en-øres” pokerspill. En-øren var et stort beløp blant fanger som ikke ble betalt for sitt slavearbeid. Søndagene var fridag og ble brukt til å sanke fyringsved, blant annet gikk det hardt utover parkanlegget på herregården Stubljan.

En dag hadde Odd Nysether snakket med sine arbeidskammerater om hvordan de kunne lette slitet med å lempe steinen som de sprengte ut da de laget luftesjakten. Samtalen ble overhørt av en vaktpost som rapporterte til sin sjef at det var en sprengningsekspert blant fangene. Odd Nysether ble da innkalt til leirkommandanten som beordret ham til å være skytebas. Han torde ikke nekte og fikk hjelp av noen medfanger som virkelig kunne anleggsarbeid til å gjøre så lite som mulig av noe som tilsynelatende var profesjonelt utført.

Blant fangene var der også en tannlege. Noen forretningsfolk i Oslo fikk samlet sammen noe tannlegeutstyr som tannlegen kunne bruke når han hjalp fanger som trengte behandling.

Forholdene fangene i mellom var godt, de delte det som var å dele, og sto sammen i saker de måtte stå sammen om, – alle var jo avhengige av hverandre.

Freden kom
At noe var i gjere fikk man et klart inntrykk av allerede om kvelden den 7ende mai da man kunne se hundrevis av bål fra hus hvor folk brant opp blendingsgardinene som de hadde vært pålagt å bruke under krigen. Arbeidet med luftesjakten var da kommet så langt at dynamitten til den siste salven var båret frem, men den ble aldri avfyrt.

Da tyskerne kapitulerte den 8ende mai sammenkalte den tyske leirkommandanten (som for øvrig var prest) nordmennene til oppstilling for å informere. I seiersrusen var det få som hørte på hva han hadde å si til sin og tyskernes unnskyldning. Men på samme tid som nordmennene kunne glede seg over friheten la man også merke til tyskere som hadde mistet alt. Deres hjem var bombet i stykker, foreldre, kone og barn drept og de hadde ingenting å reise tilbake til når krigen nå var slutt, ikke rart at mange gråt åpenlyst.

Fangene ble i leieren på Hvevenbukta i tre dager inntil de kunne reise tilbake til Grini å få tilbake de personlige effekter som tidligere var innlevert. Der fant fange: ”ON 14312” sine ting, klokke og noen kontanter som hadde blitt innlevert, tyskerne hadde orden i sakene.

Hjemreisen
Det ble satt opp tog som transporterte krigsfangene hjem. En ferd nordover som artet seg som en triumfferd hvor det var lykkeønskninger og glede hele veien nordover og fest på alle større steder. Hjem til Lurøy kom han den 15.mai praktisk talt et år etter arrestasjonen.

Men jobben som handelsbetjent som Odd Nysether måtte reise fra var nå besatt av en annen.

Oslo 29 mai 2002

Kilder:
Pensjonert kommunekasserer i Lurøy kommune, Odd Nysether

Årbok for Søndre Aker historielag 1989-90, Utgiver Søndre Aker Historielag, Forfatter: Terje Diesen

”Fint folk i bratte bakker”, Ljans historie, utgiver: Selskapet for Ljans Vel,Forfattere: Finn Erhard Johannessen, Lise Henrichsen, Mentz Schulerud

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *