Kilde
UTKANTLIV
BILDER FRA EN NORD-NORSK FJORDBYGD
Frithjof Vang
©Gyldendal Norsk Forlag A/S 1977
ISBN 82-05-10605-3

Søren fiskeskipper

Søren fiskeskipper har et kjent navn over heile landsdelen. Fiskeskøyta hans var med på
Lofoten og Finnmarken i en liten mannsalder. Den har gjort Utvika til et kjent begrep også. Han Søren sparer seg ikke i sesongene, da tar han riktig krafttak, kan du tru. Viser ordentlig hva han duger til, den karen. Men resten av året går han heime og trør -. Pusser litt på båten sin og prater fisk — og foretar seg ellers ingen verdens ting.

De siste årene har han hatt problemer med å skaffe folk til båten sin. I fjor, for eksempel, da måtte han nøye seg med et mannskap som ikke liknet grisen —. Unge eventyrere som ikke tålte sjøen sprute litt på seg. Og utlevde gamle kaller som hadde glømt sjølivet. Når det attpå til ble lite fisk, skjønner en at utbyttet ble heller dårlig. «Urvikingen» har klart seg uten minstelotten — men nå var det så vidt at båten bar . . .

Midt i januar går Søren fiskeskipper rundt og «skjepper folk» til båten sin. Skreien kommer tidlig til Lofoten i år, da gjelder det å være ferdig til å ta han. Men denne gangen er det ekstra vrient å få fatt i folk. Det faste mannskapet er bare tre, skipperen sjøl, han Martin maskinist, og Gammel-Olve, som forresten ikke duger stort. Men Olve har vært med i alle år, og han kan ennå koke kaffekjelen —. Søren har vissi ikke hjerte til å si ham opp. Og ingen andre til å ha i plassen hans.

Søren fiskeskipper går fra hus til hus, den vante runden sin. Alle blir budt plass, så skal ingen komme etterpå å si at han ikke er blitt spurt. Alle blir tilsnakket, uten persons anseelse. Han Mattis revekrok for eksempel, som ingen kan bruke til noe verken på sjø eller land, han vokser betraktelig i egne øyne. Han kunne jamen ha fått plass til Lofoten! Han forteller det høyt på butikken etterpå, så de vet det: — Jeg kunne no ha reist til Lofoten i år, med «Utvikingen». Han Søren spurte meg personlig i går, men jeg svarte at jeg måtte tenke på det. Jeg har no ikke trengt til det hittil!

Og så han Petter Jonske som har trygd og bare en arm å veive med. — Jeg har no bare en arm, veit du! — Den kan no være bra å holde rattet med, sier Søren og er like blid. Og ta nå for eksempel han Sebedeus i Vindholla. Han har aldri vært en dag på sjøen i heile sitt liv, på grunn av sjøverken. Det vrenger seg i magen på ham, så snart han ser et skip i storm —. Men plutselig så er han der, i stua hannes Søren, og forhører seg om lofothyre! Søren bare smiler og sier at jaja, vi får no se. Det kan vel hende at jeg blir i beit for folk, du Sebedeus!

Sebedeus har nok aldri tenkt å gjøre alvor av det. Han vet at det er ingen spøk å dra på Lofoten. Men han vil nå vite likevel at der var plass til ham óg. At han kunne ha vært med, var det ikke for den svarte sjøverken…
Om det så var han Per, postmannen, så blir han tilbudt lofottur med « Utvikingen». Det mangler bare at han Søren også går og tilbyr tur til presten! En kraftkar som Hesekias måtte vel ha godt av å sitte der i dorryen og jage lofotskrei —. Så fikk han også litt å preike om når han kom heim, den tørrpinnen. Og hva gir du for Bror Magnus,
likningssjefen? Det skulle være passelig strabas for pengesugeren. Så kunne han få se hvor folk var nødt å slite for å klare skatten —.

Han har faktisk fundert litt på å skjeppe seg ei kjerring, hvis det kniper om. Han tenkte på ho Sigurlina, om hun ikke skulle passe bra å sitte attom vallbeinet? Ho Hilma heksekjerring likeså, men da ble det vel spetakkel i kahytten. Men du — den beste av dem alle var vel Utkant-Liv? Og så sitte der aleine oppi Lamoen og tørkes inn aldeles! Men hun var visst for pen, trollet! Et grepa kvinnfolk var hun nå allikevel, og kunne sikkert mer enn bake brødet sitt. Men pene kvinnfolk i fiskarbåten? Det kunne distrahere folk og få dem til å glømme det var skreien de sku' jukse etter ..

Å nei, det var vel best å holde kvinnekjønnet utenfor. Han Valdemar på veien var det nytteløst å snakke med, for tenk om det ble snykov og fælheit før de kom seg heim fra Lofoten? Og hos han Jak, der måtte han gå bent forbi, forstår du. Doktoren var slettes ikke til å tenke på. Og han Lauris, læreren, var fort å sette strek over. Han Ola ordførar? Ikke tale om. Enn den gamle surøyde kårkallen på Haug, han Karel —? Langtifra! Han Karel var med for fem år siden og klarte seg bra til han fikk gikta. Men den gangen var han bare syttifem. Hva med han Syrenius, slakteren?

Så gikk Søren like hen og spurte slakteren. Men Syrenius var ikke riktig frisk, det var den leie isjiassen. Og så hadde han nå sagt seg bort på bygda — til å hogge ved og bære kull på butikken hos han Jak -. Nei, du får prøve en annen, Søren fiskeskipper!

Og han Søren går og prøver og spør, og er det makeløse maktmenneske -. Noen sier ja — og nei, det får han ingen steder. Hvem orker å si nei — til drømmen om en lofotlott?

Men først i februar er han enda ikke kommet seg til Lofoten. «Utvikingen» ligger nymalt og finpusset i havna, så det bent fram skinner i keisingen. Så begynner han Søren å bære saker og ting ombord. Var det noen som sa at han Søren ikke tenkte seg til Lofoten i år?

Men besetningen er bare syv mann sterk. Og to av dem er «halvkarer»» som skal dele ene lotten. Hiv inn likevel — hal i og dra! Kom igjen kara, vi stopper ikke før vi er i Honningsvær — —.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *