Internt referansenummer: 21.10.2010 – A
Kilde:
SAGN FRA ØSTFOLD
NORSK FOLKEMINNELAG NR. 59
K. Weel Engebretsen og Erling Johansen
1947
(Klikk her for å lese Forordet til boken)
(Klikk her for å lese Innledningen til boken)

Spøkeriet på Ellinggård

Noe sønnenfor Onsøy kirke, på bakkene ovenfor den lange kilen som skjærer seg inn i landet, ligger det eldgamle herresete Ellinggård. Bak mosegrå trær og vollgraver som er i ferd med å gro igjen, kneiser det veldige hvitmalte våningshuset som skjuler så mye av gumle dagers underlige hendelser.

Det spøkte på Ellinggård. I den vestre fløya sprang en diger svart katte opp og ned i trappene og freste i de mørke netter, og i den andre fløya kunne en ved midnattstid ofte se en staselig brudepyntet pike dukke fram av mørket. Gråtende løp hun gjennom stuene,

plutselig stanset hun opp midt på gulvet og ble ståendt til hun øyeblikket etter var borte som sunket i jorda.

Det var mange som i årenes løp hadde sett Elling-gårdsbruden, og folk visste å fortelle at det var datter av baronen som gikk igjen. Hun var som ganske ung blitt forlovet, men da bryllupsdagen kom, viste det seg at brudgommen hadde sviktet henne. Og bruden endte sine dager i brønnen på herregården.

I havestua hang det malerier av alle de gamle herrene og fruene til Ellinggård. Stundom hendte det at folk fikk se en underlig dame komme svevende inn og stille seg foran sitt portrett. Der ble hun stående uten å røre seg til hun med ett ble borte på samme måte som hun var kommet. Hvem hun egentlig var, var det ingen som visste.

Enda mere uhyggelig var det synet som viste seg når det gjaldt å varsle død og ulykke. Det var en hodeløs skikkelse svøpt i en lang kappe som kom stigende opp gjennom haven om nettene.

På førsten av 1700-tallet bodde salmediktersken Birgitte Kirstine Kaas på Ellinggård. Engang hadde hun visstnok vært både rik og mektig, men til slutt gikk det rent ut med henne, fordi hun var så ubegripelig fæl til å spille kort. En kveld hadde hun vært på Kjølberg og spilt seg rent bort. Det var senhøstes, og ute var det belgmørkt. Kusken hjalp henne inn bak i vogna og sprengte på i retning av Ellinggård. Stor var forskrekkelsen hans da han kom hjem til gården og fikk se at setet i bakvogna var tomt. Det ble et svare leven, og det ble lett både lenge og vel langs veikantene, men ingensteds var det spor å finne.

Aldri fikk noe menneske vite hvor Berte Kjestine ble av eller hvor hun ble begravd, men det var nok av dem som mente at Fanden selv hadde tatt henne. Forresten skulle hun nå ha vært så fin, at hun mente de fine fikk plass for seg selv i himmelen liksom i kirken, der presten aldri begynte å preke før hun var kommet. Det var i tiden før de hadde kirkeklokker. Senere lot Berte Kjestine henge opp en egen klokke der. Først lenge etterpå fikk de to.