Internt referansenummer:B-07.03.2016
Kilde:
OR GOMMOLT TI III
Av: Knut Bjørgaas
TAO VOSS Å STROND’NE
VOSS 1942
UTGJEVE AV VOSS MÅLLAG

Sprilù

Vinda nò’a.
Taus’na spònnù trir tosdagskvelda ett’ainann å vòndù traoinn i ait nò’a. Jolaftan, ett’an va myrkù, gjengù dai upp pao takje å slepte nò’a ne igjønom ljor’n å vòndù da uppattu trèao gongje. Trèa gongjæ kom han dai skje ha, å tok i end’n.

Da va ai taus pao Gjersta so aitte Kari. Ho gjore da ait jolaftan, å dao kom dar ain kar ho inkje kjende, å tok i end’n. Han va so kòlùtù å fælù. Joledagjinn for ho te kyrkje, å dar saog ho han attù. So spur’o folk kar han va ifrao. Dao fekk ho vita da. Ho vatt verkjelæ gjift mè’an sian. Han va smé. Naor dai gjore sprilù solais, so laut han syna seg so dann so’an sto. Å han hadde stende i smidjinne te saint um jolafta.

Ai taus ha eg haurt um so vatt nò’a, å dao kom dar ai likkjista in å burtaot enda. Ho døe før aore va ute.

Ropa ette tùrkùklut.
Jolafta skje dai ga blundande å finna seg vatn å vaska seg. So skje dai ga ut pao hedlo å skvetta da ao å snu seg trèao gongje rundt å ropa: tùrkùklut! So skje dai skò upp, å dao skje han stao dar mè turkuklutæ, dan dai skje ha.

Gjéra royv.
Naor dai gjengù or jolalaugjinne skje dai ta klæ’æ dai hadde bytt tao seg å royva dai i hop i ain bylt å ga å leggj’an i sengjæ si. Naor dai kommù å skje leggja seg, skje dai sjao sinn tekommande ektamakje. Han laog å heldt pao klæabylt’n.

Da va ai taus so gjore da. Dao fann ho ain hòvòlausù kar. Han laog me byltæ unde aino armæ å me hòvæ sino unde hino armæ. Ho vatt rædd! Jau ho vatt gjift, men mann’ hinna drap folk å vatt halskoggjinn !

Ain gut vatt so forstyra fy han saog ait kvendfolk me spùnsùtù stakk. Da va berre ntbygda-kvendfolk so gjengu me da, å ai utbygda va nùkkù me da fælaste dai kunde teukja å gjifta seg mè, — Nai han vatt ikkje gjiftù han; men han laog seg burt mè ai valdrisa.

Springa mè laivæ.
Jolaftan va da te springa me ain brølaiv treao gongje um stòvo — springa blund-ande, men skò upp kver gong dai forù framfy dør’ne. Trèa gongjæ fengù dai sjao dan dai vòttù gjifte mè. Knuste dai laivinn so laogu dai seg bùrt.

Telja dai sperr’na.
Telja dai sperr’na naor dai leggja seg te sova i ait hus dai aldre ha sove i før, dao skù dai droyma sant.

Jonsòkùkrans.
«Tak blomstùr tao sjau manns aokkur å sjau manns eng ain jonsòkùaftan å bitt dai i ain krans å legg dai unde hovdane, so droyme du sant um lagna’inn dinn!» sa dai gamle.

Sova hjao groinne jonsoknattæ å leggja skòffòtæ si unde hòve, dao skje dai droyma um dan dai vetta gjifte me.

Jolaftan.
Jolaftan skje dai skò seg i vassgryt’ne. Saogù dai seg ikkje dao, vò dai faigje. Dai levde kje te ai onnor jol.

Slao upp salmabokjæ.
Nyaorsmorgùn skje dai slao upp salmabokjæ. Fadl ho upp pao ain liksalme, vo dai faigje å skje’ doy før aore va ute. Han goffar gjore da, å fekk ain liksalme sista nyaorshelgjæ han levde. Han va talsmann i sjaundo, å salmabokjæ va mykkje brukt nett dar so liksalmane vo, so da va va no gjedna inkje so merkjelæ heldu, attu ho opna seg nett dar.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *