Internt referansenummer: 20.08.2011 – BOK
Kilde:
GJEMT, MEN IKKE GLEMT!
(Fortellinger om bygdeskikkelser, liv og levnet på Tjøme i gamle dager)
Abraham Johansen
Gjenfortalt av HAAKON BJERKØE
Utgitt av TJØME KOMMUNE
Trykt i Tønsbergs Aktietrykkeri i 1977
Klikk her for å lese ”Forordet”.

Ståtarkongen og hans opplevelser på julaften…

Denne historien handler om svensken Lamberg, som var bygdevekter på Tjøme for om lag hundre år siden. Han bodde i et lite hus på Vesterhaug. Den dag i dag bor fortsatt folk i dette huset.

Det hadde vært en hard og slitsom juleuke for bygdevekteren, «ståtarkongen», som han også ble kalt. Han skulle holde ro og orden i bygda, og før hver høytid skulle han jage alle rekende fanter, «ståtare», ut av bygda. Dette året hadde det vært mange av dem. Og nu hadde det satt inn med kulde og sne, så det hadde vært anstrengende dager for vekteren den siste uken. Han hadde trasket rundt i hver grend, og mange av de karene han skulle ta seg av, var ikke å spøke med. Det hendte at enkelte av dem satte seg opp mot ham. Men vekteren var en sprek kar, og eikekjeppen hans fikk dem snart på andre tanker.

Det hadde begynt å mørkne da han var på hjemvei julaften, og det var kaldt, nordost kuling med snefokk. Vekteren var glad han hadde været i ryggen.

Nu skulle han hjem og kose seg. Han var ungkar, så det var nok kaldt i huset når han kom hjem. Men han hadde nok av tørr ved til å varme opp den vesle koselige stuen med. Og kjøtt og flesk hadde han for hele vinteren. Det var slik at de store gårdene i bygda måtte betale tiende til vekteren. Denne delen av lønnen ble gjerne betalt med korn, mel eller kjøtt og flesk. Mange ganger var det vanskelig å få det han skulle ha. Men i år var tienden kommet godt inn. Det kom vel av at tjømlingene hadde gjort det bra med skutene sine i år.

Straks før vekteren skulle ta av fra storveien og bort til huset sitt, fikk han se en skapning som kom snublende mot ham i snekavet.

«Hva i himmelens navn er dette her? Er det folk ute i slikt et vær på en julekveld?»

Noen gråtkvalte ord var svaret han fikk. Han gikk bort til mennesket og tok tak i det. Det var en ung kvinne. Hun var segneferdig, og i skjørtet som hun hadde brettet opp foran, bar hun et spebarn og en klesbylt.

Vekteren ble et øyeblikk stum av forbauselse. Men så spurte han: «Hvem er du? Og hvor skal du hen?»

Kvinnen fortalte at hun var jaget fra tjenesten, og nu visste hun ikke hvor hun skulle gjøre av seg.

Vekteren ble sint: «Umennesker!» sa han. «Tenk å jage en jente med et spebarn ut i slikt vær og så på en hellig julaften! Du kommer til å segne og fryse ihjel, både du og ungen. Følg med meg hjem», sa han.

Straks etter var de i den lune stuen til vekteren. Han fyrte opp i ovnen og fikk kaffekjelen på. Da den unge kvinnen hadde fått varmet seg, spist og drukket kaffe, fortalte hun sin sørgelige historie.

Hun hadde vært forlovet med en ung mann, en kjekk sjøgutt. De skulle ha giftet seg når han kom hjem i høst. Men skjebnen ville noe annet. På hjemturen kom skuten ut i storm og forliste, og alle menn ble vekk.

For fjorten dager siden hadde hun født en gutt. De siste åtte dagene hadde hun vært med på julesjauen. Men nu, da alt var ferdig til jul, fant husbondsfolket ut at hun brukte for mye tid til å stelle den lille, og så måtte hun pakke klesbylten sin, ta barnet og gå ut i det forrykende været på selve julaften. Den unge kvinnen var fra en annen bygd og hadde ingen kjente på stedet her.

Da vekteren hadde hørt hennes fortelling, reiste han seg og sa at hos ham kunne hun være så lenge hun ville. «Men nu skal vi holde jul», sa han.

Sammen stelte de i stand julematen.

Første juledag måtte vekteren til kirken. Før prekenen hadde han vakt ved kirkedøren, først og fremst for å holde hundene ute. På den tiden var det en eller et par hunder på hver gård. De sprang ofte med til kirken, og det hendte at de klarte å komme inn og begynte å slåss på kirkegulvet. Vekteren måtte derfor passe godt på at ingen hunder kom inn.

Men denne dagen da «Fred på jorden» lød, var det vel ingen som følte slik fred og glede i sitt hjerte som vekteren. Denne julekvelden ble for ham en merkedag som fikk betydning for ham hele livet. Straks ut på nyåret ble det nemlig lyst for ham og den unge kvinnen hvis liv han hadde reddet. De bodde her i flere år. Siden kjøpte de en gård i hennes hjembygd. De fikk flere barn, og som det heter i eventyret, de levet lykkelig sammen til sine dagers ende.