Internt referansenummer: 11.12.09 – A

Kilde:
Det hendte i de dage
Rolf Baggethun
Glimt fra Borre og Horten i en svunnen tid
A/S GJENGANGERENS TRYKKERI
Klikk her for å lese ”Forordet”.


Statsminister Løvenskiold og fergen over fjorden

En dag i august 1838 skulle statsminister Severin Løvenskiold over fjorden fra Smaalenene til Jarlsberg. Da hans «fortropp» kom til Tronviken på Jeløy for å bli satt over til Horten, var fergeredskapen ikke i orden. Om ettermiddagen kom statsministeren selv. Da viste det seg at fergen overhodet ikke var til stede, den var overlatt en annen reisende, enda den var bestilt i god tid i forveien av statsministeren. Han måtte la kjøretøyet sitt bli stående igjen og selv sette over til Horten i en liten båt.

Dette var mer enn statsminister Løvenskiold ville finne seg i. Til Smaalenenes amt sendte han en klage på skipskaptein Michael F. Sundt, som eide og drev fergestedet i Tronviken. I november dekreterte amtet at Sundt skulle utrede en mulkt av 5 spesiedaler til Moss sogns fattigkasse, og han ble også pålagt å betale utgiftene ved forhørene.

Men Sundt var aldeles ikke villig til å etterkomme amtets pålegg. I desember beordret derfor amtmannen politiaksjon mot Sundt «for ikke i forsvarlig stand å ha vedlikeholdt, og til dels forsømt å anskaffe de ved fergestedet Tronviken ifølge kongelig resolusjon av 12. juli 1825 befalte oversetningsfartøyer».

Så ble det en ny omgang med rettsundersøkelser før sorenskriveren i Moss sorenskriveri avsa sådan dom den 9. januar 1840:

«Tiltalte, eier av fergestedet Tronviken, Michael Frederik Sundt, bør betale den ham ved amtsresolusjon av 19. november 1838 dikterte mulkt av 5 spesiedaler til Moss landsogns fattigkasse, og utrede alle av denne sak lovlig flytende omkosininger etter av overøvrigheten approberte regninger.»

Rettens kvern male videre. Dommen ble av Sundt forlangt innanket til Akershus stiftsoverrett, som innhentet ytterligere opplysninger. Etter at det var utstedt kongelig bevilling for at saken måtte tas under påkjennelse av overretten, ble det den 12. oktober 1840 avsagt dom i saken, hvorved tiltalte ble frifunnet for justisens videre tiltale, mot å utrede en tredjedel av sakens omkostninger, idet de øvrige to tredjedeler skulle bæres av det offentlige.

Men her var det tydeligvis prestisje med i spillet. Denne overrettsdommen ble en uke senere av amtet innanket til Høyesterett, som ved kongelig resolusjon av 11. mai 1841 ble bemyndiget til å påkjenne saken i realiteten.

Høyesterett pekte på at resolusjonen av 1825 fortusetter at der ved fergestedet Tronviken skal være en ferge, en stor båt (såkalt mellombåt) og en liten båt. Det var, som allerede antydet, egentlig to misligheter for hvilke fergeeieren var satt under tiltale. Den første besto i at da statsministerens «fortropp» den 7. august 1838 i fergen ble satt over fra Tronviken til Horten, sprang under en temmelig sterk kuling fokkestaget, hvorved mast og takkellasje gikk over bord. Denne ulykken var etter vitners utsagn foranlediget ved at staget i øyet oppe ved masten hadde tatt skade ved vanndrypp.

Til dette hadde Sundt til sin unnskyldning anført at den beskadigelse som tauet hadde lidt, ikke kunne oppdages, da tauet på nevnte sted, for å hindre skamfiling, var omgitt med tjæret seilduk, noe som også ved vitneutsagn var godtgjort forholdt seg slik.

Videre hadde Sundt ved vitner opplyst at fergen omtrent tre uker tidligere hadde vært trukket på land, og at de feilene som da var funnet, var blitt utbedret. Videre kunne han legge fram utskrift av veiinspektoratets forhandlingsprotokoll, som opplyste at fergestedet syv-åtte dager før det omhandlede uhell inntraff, var blitt inspisert av veiinspeksjonen, og at det under denne ikke var blitt bemerket annet enn at mellombåten manglet. Etter dette hadde Overretten funnet at Sundt ikke for dette punkts vedkommende hadde gjort seg skyldig i en sådan forsømmelse eller etterlitenhet at han derved kunne ilegges noen straff.

Det andre som var lagt Sundt til last var at han ikke anskaffet seg sådan mellombåt som i resolusjonen av 1825 kaltes storbåten. Sundt hadde imidlertid påstått at han hadde oppfylt sin forpliktelse i så henseende ved å ha en sjekte til disposisjon. Angående beskaffenheten av den mellombåten som fergeeieren er pliktig til å holde, has ingen annen forskrift enn at den skal holde fjorten fot kjøl og seile godt. Den sjekten som Sundt eier, har vitnene opplyst holder over 14 fot kjøl, og at den rommer tolv-fjorton personer. Den har vært benyttet til å sette såvel enkelte som dobbelte kjøretoyer over fjorden men at det har vært fryktet noen fare ved det eller noen skade ha inntruffet i løpet av tretten-fjorten år. Det er dessuten upplyst at sjektene er seilfartøyer som er tjenlig til å krysse med. På grunn av de med hensyn til sjektens beskadigelse upplyste omstendigheter fant derfor Overretten at tiltalte måtte bli aldeles å frifinne.

Høyesterett avsa sådan dom:

Skipskaptein M. F. Sundt bør for videre tiltale i denne sak fri å være, dog at han utreder alle av saken lovlig flytende omkostninger. I salær for Høyesterett betaler han 15 spesiedaler.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *