Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

STAVANGER-PENNER

Fra Lagårdsvegen til Paris.

Jeg satt på hybelen i Stavanger og strevet med vers. Jeg gikk til Oddmund Vik i Stavanger Avis med et dikt: «Jæren».

«Me er vande på dikt her,» sa Vik.

Han satt der i Alexander L. Kiellands sete. Og var som en liten lokal Bjørnson. Jeg hadde stor age for ham.

Men neste dag stod «Jæren» på æresplassen i Stavanger Avis. Gleden bølget i sinnet mitt. Fullt så oppglødd var jeg ikke da Vestlands-Posten trykte et minnedikt om Henrik Ibsen. Og da 1. Mai offentliggjorde noen vers ved statsminister Johannes Steens død, var jeg allerede blitt vant med det. Jeg skrev ellers flere dikt i 1. Mai som da kom ut en eller to ganger om uken — med Johan Gjøstein som redaktør.

Kielland var i Molde, men det var diktere i byen — likevel. Jens Tvedt var den store. Han satt utpå Audni ved Lagårdsvegen og skrev om natur og mannaliv i Hardanger. Med frodig og saftig skapende fantasi, humor som blenkte i fjågt godlynne, vedkjømelig og lyrisk, og alltid menneskelig. Det skaut fra djup kjella i vesenet hans.

Stavangermannen Sven Nilssen diktet ikke lenger. Men han hadde gitt byen sine gode, levende og interessante miljøskildringer. Lynnet, menneskene – livet. Han skrev i Stavanger Aftenblad om skjønnlitteratur og menn innenfor åndslivet. En klok og human vurderer. Et navn som betydde noe i landet.

Men Jonas Dahl diktet ennå. Det var på gamle tomter han helst holdt seg. Pennen hans var på jamnen lys og blid — og stavangersk. Som hans eget lynne. En heimslig tone som svarte til den menneskene bar i sin egen barm. Dahl eide også versets evne. Han har skrevet mange salmer og dikt — og rett som det var kunne vi lese prologer og kantater av ham i stavangeravisene.

Oscar Riis var den mest produktive versforfatteren. Syttende mai og Jonsok og jul og i mange høve stod det dikt av ham i pressen. Han eide en åre og han har skrevet mange gode dikt. Han hadde lett for å gripe øyeblikket, der det gjaldt, utløste stemningen. Han ga ut sine samlede dikt.

R. Tveteraas var også pennens mann. Særlig på det historiske og folkloristiske område — og så det lyriske uttrykket. Det er sinn og ånd i mange av hans dikt. Også han har gitt ut diktsamlinger.

Olav Storm gikk med flosshatt og diplomat og skulle bli stor dikter. En mørkrammet lorgnett stod i hans fine og aristokratiske ansikt. Intelligent var han og en replikkens løve med trening fra kafebordene og hyblene i Oslo. Han hadde vanket meget i lag med tungens riddersmenn — ja også Gunnar Heiberg hadde han sittet til bords med. Og kvesset klinge.

I den gamle klubben ved Domkirken vanket han. Var kveldens ordhelt ved bordet — sesset ved siden av den tause mannen, maleren Sigurd Moe. De to var venner og meget i lag.

Sigurd Moe var nesten så stillfarende som Sigbjørn Obstfelder. Obstfelder og frua satt en kveld sammen med Gunnar Heiberg. Det fatt ikke helt godt ut, for Heiberg sa ord til fru Obstfelder som var av slik karakter at de ikke burde sies. Og Obstfelder var misstemt.

Sigbjørn var selve stillferdigheten. Men han visste at når ens kone blir talt til slik, måtte mannen være kavaler og gripe inn. Og Sigbjørn sa stilt og fint til Heiberg:

«Gunnar! Sier du slikt en gang til må jeg nok slå deg . . .»

I den tida jeg her taler om diktet Sigbjørn Obstfelder ikke lenger. Han hadde allerede i noen år ligget i grav på Fredensborg Kirkegård i København. Men i litterært interesserte kretser i Stavanger var han stadig levende. Han ble talt om, minnet med dypt vemod — og hans dikt ble lest høgt omigjen og omigjen.

Men det var Storm! Han hadde stilevne. Han skrev godt. Og han ble holdt for å være teaterskjønner. Han skrev teaterkritikk i Stavanger Avis. Han elsket teater. Det lyktes for ham å få utgitt skuespillet «Fru Bene» på et stort Oslo-forlag.

Vilhelm Krag hadde visst lovet det oppførelse på Nationalteateret — men det skjedde ikke. Det ble lite nevnt i pressen — vakte ingen oppmerksomhet. Fru Bene døde i stillhet.

Olav Storm ble gift med skuespillerinnen Jeanette Salvesen fra Kristiansand. Hun var med Ludouica Levys turné. Etter et opphold i Stavanger reiste de til København — senere til Paris.

Olav Storm balte med forfatterskapet, men det synte lite att. Han ga ut noen små bøker; de ble trykt i Danmark. Men nådde ikke publikum. En av dem hette «Ordets menu». En tittel som var typisk for ham.

Så vel fra København som fra Paris skrev fru Jeanette morsomme og aktuelle brev til Stavanger-blad. De var meget populære.

Storm nådde ikke langt med lengten sin.

Han satte ikke sitt pund nok inn i livsens strid. Han lot den talte replikken tjene for det skrevne ordet, og lot glasset og vennekretsen erstatte stillhetens stunder. Han var en interessant mann med et breivorent vesen, stormannsbetont og flott framferd. Fine aner hadde han. Byfogd Christensen i Stavanger var hans morfar, major Storm hans far og kammerherre Christensen var byfogdens bror.

Han døde i Paris og gravlas der. Hun også. Før sin død hadde han noen merkelige fantasier. Han snakket om det til den som kom på besøk til ham på sykehuset. Der han satt i rullestolen. Når han var død skulle Napoleons grav åpnes i Invalidedomen. Og han skulle legges ved siden av Napoleon…

Det var en overmåte enkel likferd han fikk. I den tarvelige likvogna satt foruten kusken, fru Jeanette og doktor Bjarne Eide, den velkjente Paris-skribenten. Det var hele følget. Napoleons grav fikk ligge helt uberørt…

Olav Storm var nok glad i Stavanger. Men han høvde liksom ikke her. Heim lengtet han somme ganger — til byen og venner. En tid før han døde skrev han et brev til meg:

«Der heime har jeg nu kun minner og graver . . .»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *