Kilde
UTKANTLIV
BILDER FRA EN NORD-NORSK FJORDBYGD
Frithjof Vang
©Gyldendal Norsk Forlag A/S 1977
ISBN 82-05-10605-3

Stina i Kløfta

Alle vet at Stina i Kløfta er ei slarvekjerring. Og det finnes knapt en sjel i heile bygda
som liker henne. Men slarvet hennes liker de å høre på — derfor er det ingen som jager henne ut når hun reker rundt på gårdene og trimmer snakketøyet sitt. Folk får vite mange ting om naboene sine, som de ellers ikke hadde klart å skaffe rede på.

Når Stina får en kaffekopp og noen sukkerbiter, får de mye igjen for trakteringen. Det hun snapper opp i ene gården, får de lov å meske seg med i den fleste. Stina i Kløfta har et minne som det ikke finnes maken til. Og hun forteller bare det hun vet at folk vil høre.

En dag er det Lea på Doppen de vil høre om. Og er det ikke noe nytt å fortelle om henne, så hører de gjerne den gamle historien en gang til, og grøsser på nytt, og er like forskrekket som første gangen. Hver gang har Stina en ny måte å fortelle historien på, så det nesten biir en ny historie. Hvis ikke Stina i Kløfta hadde vært, så var det ikke mye de visste om Lea på Doppen. Og ikke om Stina i Kløfta heller, når sant skal sies —.

Sannelig kan det være spennende ting å høre om livet i utkantene. Mest spennende er det naturligvis å høre om Utkant-Liv. Alt det merkelige som ikke fikk lov til å hende verken hos deg eller meg, det hendte seg oppe på Lamoen. Kjærlighetslivet for eksempel — det blomstret bestandig best der det ikke hadde lov til å blomstre. Mannfolkene gikk i skytteltrafikk til henne, den ene var knapt kommet heim før den andre fant veien opp den bratte bakken. Stina bodde så lagelig til at hun så når de kom eller gikk, med sine egne øyne. Og ingen kunne si hun fór med løgn — hun hadde ikke trang til det, når sannheten overgår det meste du kan drømme om. Nei, Stina i Kløfta løy ikke bevisst, og en historie har mange måter å være sann på. Kom hun i skade for å si noe som ikke var heilt sant, så løy hun i hvert fall på hederlig vis, og sa at det var andre som hadde sagt det.

Sjølsagt var det også de som sa at hun bare får med løgn og fanteri. Da så hun på dem med et stort blått blikk, og sa at de fikk tru det de ville. Hun så så oppriktig ut der hun sto, at de ikke hadde hjerte til å mistru henne. Og hva skal vi tru — kanskje er menneskene mest oppriktige mot hverandre når de lyver for hverandre på det herligste .

Stina i Kløfta vet naturligvis ikke alt om alle. Men hun vet litt om hver, og tilsammen blir det mye om mange. Hun har sin faste rute mellom gårdene, og har en egen evne til å dukke opp i nærheten av begivenhetene. Hun skiller ikke mellom høy og lav — en dag sitter hun og koser seg hos kjerringa på Mo, og dagen etter får hun seg en kaffekopp hos prestefruen. Det er så trøysomt når hun kommer at det virker nesten langsomt når hun går. Det blir som en gunstbevisning å traktere henne.

En dag hun skulle heim, møtte hun Hesekias på vejen. Presten likte ikke Stina og var redd for slarvet hennes, men også denne gangen prøvde han med en forsiktig advarsel. — Man skal ikke tro alt man hører, Stina mor, doserte han og gjorde seg litt stram i blikket. — Og så skal man tale vel om sin neste og ta alt i beste mening, for folk er gjerne bedre enn man tror om dem!

Stina sa seg sjølsagt enig med ham og ville være venn med presten. Så skal han til å gå — hun står og tripper der og kan visst ikke bare seg:

– Det gikk en fremmenkar til Doppen i går, han har visst vært der heile natta —.

Hesekias blir sint, må bruke vettet for å styre seg. Da sier hun:

– Den fremmenkaren kom først og spurte etter hus hos meg —. Men jeg skjønte med det samme hva slags kar det var!

Så humper hun seg videre og muller med seg sjøl, så blid er hun.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *