Stjørdalingen Johan P. Håve – Hovedpersonen I ”Knut Veum” Av J. B. Bull (Illustrert)

Skrevet av::
Jon Leirfall
Hentet fra Årbok 1977
Nord-Trøndelag Historielag
Redaksjon: Olav Skevik og Jarle Skjei
I kommisjon hos Steinkjer Bokhandel AS
STEINKJER TRYKKERI A.S 1977

Jacob B. Bull hører ikke til de største av våre diktere, sier de som forstår seg på slikt. Ja, det er de som ikke vil kalle ham dikter engang, men plasserer han som en middelmådig forfatter eller skribent. Men han er sikkert en av de mest leste. Etter hans død sendte forlaget ut en del av bøkene hans i en ny utgave. De hadde ikke tru på at de ville gå noe særlig, men det var da en sjanse som kunne taes. Det ble en kjempesuksess, og så kom det flere serier av bøkene hans og de gikk ut i opplag som ingen hadde ventet. Bøkene står i bokhyllene i venlige heimer landet over, og i bibliotekene blir bøkene lest i filler.

Han spredte seg over et stort område – Historiske emner, i prosa og poesi – ”Det stod sig et slag udi Kjøgebugt”, ”Mørke Arhundreder”. Folkelige teaterstykker og samtidsromaner – de var han ikke alltid så heldige med. Men det er når han forteller om natur og mennesker i sin barndoms dal, Rendalen, at han har skapt ting som fremdeles er levende og som har bevart navnet hans. Hviken gutt er det ikke som har lest ”Ulveslaget” med en herlig følelse av gru og spenning, eller fiskehistoriene hans der han forteller om ferdene sine sammen med Johan Dilt og Finngutten inne i Sølenfjellet og langs Mistra.

Han tok ofte levende modeller – Fløtarlars, Sjulusper og Ola Styggpåjord, det var alle personer som levde og var vel kjent i bygda. Og Lars Ener som er med i mange historier, ja det var Einar Nordset som havnet som handelsmann i Flora, I Østerdals-romanene hans kan folket i dalen kjenne igjen både den ene og den andre. Det hendte han kom på kant med folk for dette. Men nå er dette glemt for at han mer enn noen annen har gjort ”Østerdalen” kjent for det norske folk.

En av de fineste bøkene hans er ”Knut Veum”. Her forteller han om den unge læreren som kom til prestegården i Ytre Rendalen og blir lærer i bygda og huslærer for guttene til presten Bull. Det er en enkel kjærlighetshistorie om den unge læreren som vinner alles hjerter og blir gift med den gjæveste jenta i bygda etter at de lenge har gått og vært glade i hverandre. Han gror fast i bygda og finner sin livsoppgave der. Med de gode evnene sine kunne han ha kommet seg ut og nådd langt, men gir avkall på det. Og her dør han en vårkveld : ”Det kom som alt hos han – stilt og uten større snakk”.

Mer skal ikke fortelles fra boka. Det som jeg vil fortelle med disse linjene er at Knut Veum er identisk med stjørdalingen Johan Pedersen Håve, både når det gjelder personskildringen og når det gjelder livsløpet. Namnet Vedum peker også hen på Håve – både Veum og Håve er namn på gamle helligsteder i bygdene.

Ungdomsbilde av Johan Pedersen Håve

Johan Håve var født på Vestre Håve i 1842. Han gikk Klæbu seminar og kom som ganske ung som huslærer til presten Bull i Øvre Rendalen og bodde på prestegården der. Han var som et familiemedlem, aktet og elsket av alle. Han var svært interessert i sang og musikk, stiftet sangkor i bygda og dette opptrådte i kirken ved gudstjenester tidlig i 1860-åra. Det var noe nytt og uhørt den gangen.

Gjennom sangkoret ble Håve kjent med Dorthea Høie. Det skal være henne Bull tenkte på da han skrev ”Eline Vangen”, som vel er en av de fineste jenteskikkelsene i norsk litteratur. Det sier jo mye om henne. De ble gift i 1871, og det sies at det var etter at hun hadde vært alvorlig syk at han tok mot til seg så det ble klart mellom dem.

Etter en tid i Rendalen ble Håve tilsatt ved Koppang skole i Storelvdalen. Han førte flere hundre barn fram til eksamen, og noen av dem lever ennå. Han var en fremragende lærer, og elevene var glade i ham samtidig som det sto stor respekt av ham. Særlig interesserte han seg for sang og musikk, og han fikk barna til å bli glade i sang. Han tok seg mye av barna og satte på eget initiativ i gang en skole for ungdommen. Uttrykket ”gått på høyskolen hos Håve” lever ennå i Storelvdalen. Også her stifta han sangkor og var mye med i foreningslivet.

Håve døde i 1909 og blev begravet ved Storelvdal kirke hvor det er reist en støtte over ham. Det er fortalt meg at hans elever ofte besøkte graven hans når de var i kirken. Dorthea overlevde ham i 20 år, og hun bygde seg et hus ved Koppang som hun kalte ”Håves Minde”. Hun var ham en trofast livsledsgerinne og de hadde et fint og vakkert samliv. De hadde ingen barn – forklaringa til dette kan en kanskje finne i ”Knut Veum”.

Håve må ha vært et sjeldent fint menneske, og et ungdomsbilde av ham viser at han må ha vært en vakker kar. Slekta hans er ennå på Håve og han hadde flere søsken både her og i Amerika. Kanskje finnes det ennå brev fra han som kan fortelle mer om ham og livet hans.