Storviltjakt I Snåsa

Internt referansenummer: 18.11.2014 – BOK
Kilde:
Småstubber fra storskog og fjell
Helge Søraa
Illustrert av Stein A. Kirkaune
P. F. STEENSBALLE FORLAG
Utgitt i 1987
ISBN 82-7004-277-3
Trykt i Bjarne H. Reeskaugs Offsettrykkeri

 

Storviltjakt i Snåsa

 

Martin og hunden satt under ei lurvegran oppe mot snaufjellet, øverst oppe i en bred dal. Han hadde dagen før lokalisert en storokse i denne dalen og hadde trukket stille hjemover da mørket kom. Lenge før dagslyset kom var han på plass her igjen for om mulig å overraske oksen mens den besøkte noen av brunstgropene som lå etter hverandre på skogkollene her øverst i dalen. Den hadde, som mange store okser han tidligere hadde jaktet på, en hang til å ta en runde ned i skoglandet om nettene, mens de gjerne søkte seg opp mot fjellet når dagslyset kom. Antagelig for å ha bedre oversikt mens de hvilte. Av og til, når de traff ei ku som var i brunst, så lot de seg lure til å slå seg til ro nede i skogen om dagen. Da var de noe lettere å komme innpå.

Det er rart hvor like folk og dyr er, når de er forelsket og opptatt med å føre slekta videre. Selv var han innbitt ungkar, og kunne resonnere over tilstanden med en liten flir.

Nå tiltok lyset fort, og han begynte å kunne skille ut detaljer i landskapet rundt seg. De lurvete granene i fjellskogen var ennå delvis innhyllet i morgentåke i små flak, men de løste seg opp etter hvert som temperaturen steg. Et streif av solskinn kunne skimtes over fjellryggen i sørøst og lovet godt for dagen. Eneste problem for ham og hunden nå var at det var fullstendig vindstille. Selv ikke en fyrstikkflamme viste tegn til å blafre. Det kunne være fint å jakte under slike forhold, om en ikke var uheldig og støkket dyr. Om de først ble forsstyrret i så stille vær, hadde han erfaring for at de kunne springe både langt og fort. Derfor gjaldt det nå først og fremst å dra nytte av de vare sansene til hunden.

Den kraftige gråhunden satt og var like spent som sin herre. Hunden hadde vært med på mange elgj akter og visste godt hva det gjaldt. Den satt nå med toppede ører og lyttet, mens nesen arbeidet mot dalen. Ennå hadde den ikke observert noe, og Martin holdt spent ett øye med hunden og ett på terrenget.

Ei haukugle kom seilende hjem fra jakt og slo seg ned høyt i et tre, tett inntil stammen, for å hvile ut etter ei lang natt. Storm skakket et øyeblikk på hodet og fulgte ugla med øynene til den satte seg, så var han igjen fullt konsentrert om terrenget foran seg. Et lite vindtrekk kom et øyeblikk rett opp dalen, og hunden rykket til og skiftet fotstilling på frambeina. Den viste tydelig at den hadde noe i nesen og kastet et skrått blikk bort på Martin, ivrig etter å begi seg av gårde. Så var vindblaffet over, og hunden slappet av igjen. Storm satt fortsatt ivrig lyttende, og Martin måtte nesten smile for seg selv. Denne hunckn var jammen rar. Barsk og pågående kunne den være i skogen, men kunne slå om og bli som en hvalp når den fikk være sammen med unger. Men nå var all tanke på lek borte. Alt var samlet om jakten og den verdige motstanderen som var ett eller annet sted i terrenget her.

Mann og hund satt ennå noen minutter og ventet, men ingenting hendte. Så forflyttet de seg til neste skoghaug og satt litt og observerte. Ny forflytning fulgte, og etter et par timer var Martin og Storm på motsatt side av dalen. Ingen ferske spor opp mot fjellet fantes, så etter all sannsynlighet var storoksen i dalen. Jegeren ønsket seg litt vind for å kunne lokalisere elgen, men måtte bare slå seg til tåls og vente. Nå kunne det gjøre godt med litt mat, og både mann og hund konsentrerte seg om noe tørket kjøtt og påsmurt grovbrød.

Da, med ett rykket Storm til og kastet seg rundt og ble stående stiv og stirre mot ei skogli ikke langt unna. Det var tydelig at den hørte noe, og Martin satt med halvåpen munn og anstrengte ørene det han kunne. Jo — der hørte han såvidt et grovt og truende mål som sa øh-øh, og visste med ett hva som foregikk. Nettopp den lia var et vanlig sted for brunstgroper, og det var en der i år også. Oksen holdt sikkert på å regjere med småskogen rundt. Han så for seg hvordan oksen, opptirret i brunsten herjet med smågranene og tvinnet dem som vidjer på rot. Han hadde sett slikt skuespill et par ganger og kjente spenningen og forventningen risle gjennom seg. Fort ble sekken snørt igjen og havnet på ryggen. Han grep rifla og løste hundetømmen, og så gled de to jaktkameratene nærmere den rå brølingen fra storoksen. Bort gjennom lia tok de seg fram sakte og forsiktig, og Martin velsig-net igjen den velsmurte hundeselen der metalldeler ikke forekom.

Inne i den skogdungen der elgen huserte, var det så tett at ingenting kunne skimtes, men jegeren og hunden stoppet på passe avstand og ventet for å se om oksen skulle komme fram i mer åpent lende.

Plutselig kom en kalv diltende langs myrkanten nedenfor dem. Den var antagelig jaget unna av mora, som sikkert var i brunst og holdt til i nærheten av oksen. Kalven luntet omkring, tydelig ille til mote, og helt uten plan. Den luktet her og der, forsøkte seg med et jafs lauv, men ble gående med småkvistene hengende ut under mulen uten å spise. Den var sikkert litt forstyrret over ikke få være sammen med mor si. Med ett ble kalven vår noe den ikke hadde sett før og kom sakte og nølende mot mannen og hunden. Martin satt urørlig og så på kalven.

I øyekroken så han bevegelse i nesebruksen på hunden, men ellers satt den hoggende stille. Kalven kom sakte nærmere, strakte hodet fram og luktet prøvende mot dem, og da ble det for mye for hunden. Den dro været kvast, nesten med et snork, og samlet beina under seg som til sprang. Reaksjonen hos kalven var voldsom da den oppdaget at dette rare den ville undersøke var levende. Den tverrkastet og fôr i galopp over myra. Kua dukket fram fra barhenget nesten øyeblikkelig, tok et raskt overblikk, og så dro begge av gårde i god fart. Martin var på beina med rifla klar og speidet skarpt mot skoghaugen. Men der hersket dyp stillhet nå, ikke så mye som en kvist rørte seg, og etter et øyeblikks venting trakk de to over mot tetningen. Rifla var i beredskap, og hundeørene stod stramme for å være beredt på et hvert utfall.

Framme ved brunstgropa så det ut som om noen hadde begynt nydyrkingsarbeid. Ei lita rotvelte var ristet fri for jord og veltet rundt. Flere småtrær var rasert og tvinnet helt i stykker, og selve brunstgropa var gravd dypt ned i grusmoen og luktet stramt av urin. Sportstemplene etter storoksen var enorme. Martin satte gummistøvelen i det ene sporet, og det var god plass utenom sålen. Men selve dyret var borte som en ånd.

Hunden fant fort utsporet og i god fart fulgte de etter bortover lia, skrått opp mot fjellkanten. Dyret hadde hele tiden tatt hensyn til at forfølgerne var nedenfor, slik at den hadde fulgt søkk i terrenget hele veien og holdt seg ute av syne for speidende øyne nedenfra. Lengre øst svingte plutselig sporet rett opp mot snaufjellet, og Martin stoppet og spekulerte. Kanskje han kunne lure elgen likevel? Han begynte å ane hvor denne hadde tenkt seg. Noe lengre inne i fjellet var det en liten smal skogdal med lurvete urskog, og øverst i dalen hadde han sett tidligere at elg hadde oppholdt seg. Det kunne være et forsøk verdt, og han svingte brått fra sporet og startet en lang omgående bevegelse innover snaufjellet. Storm strittet energisk imot. Den ville ikke forlate det rykende ferske elgsporet, men måtte gi seg til slutt.

Et par timer senere krabbet jeger og hund fram på en fjellkant og kikket utover den ville skogdalen. En stri bekk rant i dalbunnen, og små gressmyrer og tette skogholt vekslet oppover dalen. Sola hadde greid å varme opp såpass at det dampet så smått fra den rå jordbunnen og drev varm luft opp over fjellkanten. Storm fikk øyeblikkelig vær av noe og hevet nesen mot den svake trekken. Martin fikk fram kikkerten og søkte gjennom hele dalen nøye, men kunne ikke se antydning til dyr. Etter å ha flyttet seg et par hundre meter i god dekning, var han igjen framme på kanten og speidet. Hundenesen arbeidet ivrig, og det var tydelig at den hadde elg foran seg.

Etter nøye undersøkelse med kikkerten ble Martin var noe rart bak en kraftig furustabbe øverst i dalen, like inntil fjellkanten. Det så ut som en avkappet tynn trestamme som rørte ørlite på seg. Det måtte være elgen som lå bak denne stubben han så, og som forårsaket at denne tynne stammen rørte på seg. Han lå med rifla klar, men kunne ikke oppdage noe av dyret, og skjønte at han var effektivt låst fast. Noe måtte gjøres, og resolutt vrengte han selen av Storm. Avstanden til stubben var ikke stort over hundre meter, så han hadde god sjanse til skudd om elgen viste seg der borte. Hunden sprang fort ned dalsida og kom øyeblikkelig inn på ferskt elgspor. Den svingte raskt opp mot øvre enden av dalen og fikk med en gang øye på noe der oppe. Noe som var skjult for Martin der han lå.

Plutselig ble den ellers så strenge hunden så rar i oppførselen. Den hoppet rundt, logret med den stramt rullede halen og småkvinket. Så fant den en kvist som den kastet i været, gjorde igjen noen kåte hopp, og nærmet seg hele tiden den grå furustubben. Der ga den fra seg et prøvende bjeff som ikke skapte noen reaksjon. Den bjeffet på nytt, og etter hvert gikk bjeffingen over, til grovere skjelling som omsider endte opp i en taktfast og myndig los.

Martin lå helt trollbundet av skuespillet og fulgte hunden med øynene. Dette var noe av det mest spennende han hadde vært med på i elgskogen, og han ble nesten overrumplet da den store elgoksen med et kast var på beina og gjorde et rasende utfall mot den pågående plageånden. Et bredt skovlhord med enormt lange spir blinket over småskogen. Hunden kastet seg lynsnart unna den rappe elgfoten som slo etter den. Et øyeblikk var det brede brystet på storoksen udekket, og mauseren hostet av gårde en blyspisskule. Elgen kastet seg rundt og raste nedover lia, og i en åpning lengre nede fikk den et skudd til, så var den ute av syne. Like etter hørte Martin et brak og lyden av kvister som brakk, og han fortet seg nedover. Hunden var allerede framme og ga fra seg et par boff før den satt på elgnakken og rev ragg så det føk som en sky omkring den.

Vel framme ved den falne kjempen fikk Martin forklaringen på den underlige «trestammen» han hadde sett. Det ene hornet var bare en kraftig staur som stod skrått ut fra skallen. Det andre var ei særdeles vakker og bred fjøl med hele 13 lange spir. Med begge sider i orden ville det kanskje vært litt av en sensasjon. Misdannelsen var sikkert en følge av en gammel skade, og ingenting kunne rette på det så han fikk være fornøyd med det som var.

Da elgen var slaktet kokte Martin kaffe og både han og hunden spiste godt. Storm var ikke interessert i nistepakken nå, han spiste strupehodet av elgen og spedde på med en nyre. Men da var han også så mett at han sovnet, liggende på ryggen med det stramme mageskinnet rett til værs.

Martin fjernet patronene fra geværet og bandt våpenet fast bak på sekken. Nå var elgjakta over for i år, og han hadde en hard dag foran seg med hest og fjellvogn før elgen var hjemme. Han regnet med å måtte ta to turer for å få hjem denne kjempen. Men først ville han markere begivenheten litt, denne vellykkede storoksejakta. Han rotet litt i sekken og plukket fram ei lita lerke. Kaffen ble forsterket med noe av innholdet i flaska. Så lente jegeren seg velbehagelig tilbake mot ei solid lyngtuve og kikket bort på den sprengmette jaktkameraten sin, hevet koppen og sa:

— Skål Storm!