Internt referansenummer: 02.02.2022 – B
Kilde: «Slik var hverdagen»
Arbeidsfolk forteller frå husmannskår, anleggstid og kriseår.
Redigert av: Hallgrim Høydal, Kari Moen og Jostein Nerbøvik
Notodden historielag
NKS-Forlaget
Oslo 1988
ISBN 82-508-0499-6

Forteljar av denne historien er Johanne Anderson

 

Stua på Haugesag

Stua på Haugesag hadde bare ett rom. Sjølve stua var tømra, og taket var tekt med jord. Jeg hugser at det vokste langt gras på taket. Så var det en åre (åre: en peis) og en liten kokeomn. Taket i stua var kavlinger: av kavl, himla med kavlinger (kavlinger: av kavl rund trestokk), og det var et hol i det, slik at vi kunne komme opp på loftet. Ellers så var det ei seng, dragbenk og slagbenk i rommet. I senga låg far og mor, mens vi ungene låg i dragbenken og slagbenken. Dragbenken drog vi ut om kvelden, slik at den blei større. I senga og benkene var det halm, og over dette låg et bossplegg. Vi hadde ikke madrasser, slikt fans ikke på plassene. Det var sjelden det var en madrass på gardene, og tenestfolka låg på halm med bossplegg (boss: strå til å ligge på, sengehalm). Til overbredsle hadde vi tjeld og skinnfellfiller.

Vi fraus aldri, for stua var varm og ved var det nok av, og når vi fyra på åren og i kokeomnen, blei det varmt i rommet. Noe bord hadde vi ikke, men ei skive som hang på veggen og som vi tok ned når vi skulle ha mat. Jeg hugser at det var ei grop i skiva, og mange ganger satt vi og duppa poteter i denne gropa. Det var mange ganger vi ikke fikk anna enn poteter og salt til målet. Vi bruka grovt salt i den tida, fint salt såg vi ikke. Når vi skulle ha saltet fint, tok vi en stein og mol det til vi syntes det var passe.

På den eine veggen hang det ei klokke. Det var to store lodd som drog verket. Slikt som skap hadde vi ikke, men ei skarve tallerkenrekke. Under den var «skeibenken», ei slags hylle til skeiene. Så var det to kubbestoler, og når vi skulle ha mat, satt vi i slagbenken og i kubbestolene. Det var to vinduer, eller vondøyer, som vi sa. De hadde små ruter med grønt glas. Vi hadde ei lita parafinlampe, men vi satt i mørket så lenge det var mulig før vi tente den. Vi kalla den tida for «skreddartimen». Vi måtte spare på parafinen, for den var dyr. Litt lys ga åren, men det var ikke godt å sitte og arbeide med det lyset.

Lite mat var det støtt, og noe ekstra stas blei det ikke gjort høgtidshelgjin. Det eneste var julekvelden, for da fikk vi bresselkaku med søt mjølk og lutefisk. Bresselkaku var noen runde, harde kaker med hol i. Vi kjøpte dem hos bakeren og bløytte dem i søt-mjølka. Det var noe av det beste vi visste om, og det var gildt å få søt mjølk attpå.

Lutefisken gjorde mor sjøl. Ho kjøpte tørrfisk på bua, batt dem sammen i rova og la dem i Gjuvsåa, som rann tett med. Der låg de i noen dager, og så tok ho dem og la dem i lut. Luta laga ho av bjørkeoske, det blei den sterkeste. De kunne også lage lut av skogsved, men den blei svakere. Når en skulle lage lut, tok en oske og fylte oppi en striepose, la posen oppi ei gryte med vatn og koka det, til vatnet blei klart og blankt som ein spigjil. I denne luta blei tørrfisken lagt, og etter ei tid tok mor og la fisken i Gjuvsåa att, og der låg den så et jamdøger. Denne lutefisken var hard å tygge på, men veldig god og ikke så blaut som den vi får kjøpt i dag.

Jeg veit de bruka lut til klesvask òg. Både på Borgja og på andre garder blei det koka lut dagen føre vaskedagen. Soda var nok å få kjøpt, men den blei ikke bruka til klesvask. Noen ganger var jeg med på klesvasken på Borgja da jeg hadde teneste der. Det var ikke mitt arbeid, men det råka at jeg var med. Jeg hugser at på vinterstid blei klea koka og vaska i bryggerhuset eller eldhuset. Når vi skulle skylle klea, måtte vi ned til Bøelva. En av tenesteguttene kjørte heile vasken ned til elva, og vi sto på isen eller låg på knea og skylla i det iskalde – vatnet. Da blei stakkene våre våte og var det kaldt, såg det ut som vi gikk i tønner. Vi hadde veldig moro av det.

Sommerstid vaska vi nede ved elva. Vaskebrett bruka vi ikke, men banketre. Først duppa vi tøyet ned i vatnet, la det så på en stein — og til å delje alt vi orka med banketreet. Så duppa vi tøyet i vatnet att, snudde det, og til å delje igjen. Det var rart at ikke klea gikk i filler. Men det sleit ikke meir enn når det blei bruka vaskebrett.

 

Om forteljaren Johanne Anderson

Forteljaren, Johanne Anderson, blei fødd i 1875 i Bø i Telemark. Foreldra var gardsarbeidar Hans Aslakson Bergkaas og Ingeborg Tollevsdotter Myhre. Johanne Anderson blei hjuringjente som sjuåring. Ho fortel om bitre tårer og såre bein, om slit og armod og mykje anna. Som gift kone blei Johanne Anderson buande på Notodden. Språkforma hennar er «bymål», men Bømålet slår tydeleg igjennom i ordval, bøyingsverk og uttrykksmåte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.