Kilde
OR GOMMOL TI (I)
ÆVUNTUR Å SEGNE Å STUBBA TAO VOSSASTROND’NE
Knut Bjørnaas
Andre utgave
Voss 1943
Utgjeve av folkeminnenemndi på Voss

Da va ei kjéring so hadde to døttù. Dan aina va retta dotte hinna, å hi va stykkdotte. Retta dotræ va ei harka gjenta, men hinne skjaipla moræ aldre, ho fekk mèhelde i alt. Stykkdotræ va både skaplæ og finslæ; men hinne kjanka å skjente ho pao jamt å stødt.

Kjèringjæ va hùga vetta kvitt stykkdotte si, å so kom ho pao attù ho skulde bringa hinne burt i ain hang dar va, so huldafolkje skulde ta'ne.

So send'o gjento i veg aot huldahaugjæ å skulde laona soks. Fystù kom ho aot eldhusæ deirans, å dar sat dar ei fæl stygg huldatysja å bakte. Gjento helste gudag og signe arbaie.

«Jaja, sitù du å haka, du», sa ho.
«Å, eg kladda no mè da», sa huldatysjo.
«Å, fin è du, å fint è alt da du gjére», sa gjento.
«Da vò kje so væl du kunde laona meg ai soks?» sa ho.
«Nai, eg har ikkje soks. Du faor gao in i stòvo å spyrja hinne so sitù dar.»

So gjekk ho in i stovo. Dar sat dar ai huldatysja i vevraiæ, å ho va endao fælare te sjao. Gjento sa gudagjinn å signa arbaie.

«Jaja, sitù du å vevù, du», sa ho.
«Å, eg klussa no mè da», sa huldatysjo.
«Å, fin è du, å fint è alt da du gjére», sa gjento.
«Da vò kje so væl du hatt ai soks te laona meg?» sa ho.

Nai, ho hadde kje nòkki soks; ho fekk gao ut i klèvinn te han so sat dar.
Uti klèva sat dar ain huldakar å sauma klæe, å han va so fælù å svartù, so da va radt stygt te sjao. Gjento helste å signa arbaie.

«Sitù du her å sauma, du», sa ho.
«Ja, eg bùrla no mè da», sa han.
«Å, fin è du, å fint è alt da du gjére», sa gjento.
«Du kunde vel ikkje laona meg ai soks?» sa ho.

Jau, soksæ fekk ho i fysto oræ, å so skunda ho seg haimattù.

Naor stykkdotræ væl va um dør'na faræ, so komme huldafolkje ihop å samraodde seg.

«Dannæ gjento va formykkje tydlæ å finslæ; ka skulja me ynskja hinne?» sa dai.

Å so yngste dai attù ho skulde vetta finaste gjento i ver'ne.

Stykkdotræ kom haimattù me soks'ne både væl og snart, å dao vait du dai stire i — stykkmoræ å dotte hinna. — Dai ventast ikkje sjao'ne attu, maota. Men naor dai saoge kor fin ho va, dao votte dai radt upp i undùr; fy da va so da blenkte og skjain tao'ne, å dar kom folk lange vegje å vilde sjao'ne.

Dao vilde retta dotræ og sittupp aot huldahaugjæ å vetta lika fin, å so skulde ho fao gao mè soks'ne attù.

Ho kom fystu in i eldhuse te hinne so sat å bakte.

«Nai, tvi vòre kor stygg du è, å stygt  alt da du gjére!» sa ho, naor ho fekk sjao hinne. Å naor ho korn in te hinne so sat å vov, sa ho da sama mè hinne, å mè skreddaræ so sat i klèva. Soksæ rak hø ifrao seg, å eg trur aldre ho takka fy laonæ heldù.

Naor ho va væl um dør'na kommæ, so komme huldafolkje ihop attù dao og, å samraodde seg.

«No ha me aldre sett so vyrnalaus gjenta! Ka skulja me ynskja hinne?» sa dai. Å so yngste dai ho skulde vetta styggaste gjento i ver'ne.

Naor retta dotræ kom haimattù, vatt moræ radt aoskræmd, so stygg å fæl va ho; i skadla hadde ho fæle hodn, å tenna vò nett so grisahaka. Nosæ va so long ho laut ta tvihendes tak i'ne naor ho skulde ber'nne uppifrao. Ho va so fæl attù folkje tolde kje sjao'ne fy augo, å so lòte    dai byggja ait hus aot hinne langt, langt uti skogjæ, å dar budde ho.