Internt referansenummer: 21.10.2010 – A
Kilde:
SAGN FRA ØSTFOLD
NORSK FOLKEMINNELAG NR. 59
K. Weel Engebretsen og Erling Johansen
1947
(Klikk her for å lese Forordet til boken)
(Klikk her for å lese Innledningen til boken)

Svartebokpresten på Heie

I gamle dager var Heie i Torsnes prestegård. Det er nå gått atskillige år siden den siste presten dro derifra, men fremdeles står den gamle hvitmalte hovedbygningen og ruver på tunet, og i hagen står ennå de gamle og forvridde apler med hakkepett og ugle i sine hule stammer.

Det var engang for lenge, lenge siden at det bodde en prestemann der ute som hadde svarteboka. Hva han hette, er det visst ingen som husker i dag lenger, men riktig en tusenkunstner skal det ha vært.

En søndag formiddag hendte det, at tjenestegjenta på gården fikk fatt i boka og tok til å tukle med den. Presten var i kirken, men han merket det likevel, og best som han sto på prekestolen, kunne menigheten tydelig se at han ble så rent underlig urolig. Og plutselig sprang han ned av stolen og ut av kirken og lot skyssgutten spenne for og kjøre hjem.

Men de var ikke kommet lange stykket a v sted før det ene hjulet med ett falt av karjolen. Gutten spurte om han ikke skulle gå av og sette det på igjen, men presten sa, at det skulle han nok klare selv, og dermed så tvang han alle de smådjevlene som tjenestegjenta hadde sluppet løs, til å springe ved siden av og holde på hjulet. På den måten kom Heiepresten hjem fra kirken den søndagen.

Men djevelskapet var fremdeles ikke bundet, og kommet vel hjem til prestegården, lot han dem få en annen oppgave. Nå skulle de grave opp en dam på jordet nede forbi gården. Også dette klarte de, og straks etter kom de springende opp til presten igjen etter vel utført arbeide. Ennå den dag i dag kan dammen sees som et søkk nede på jordene.

Da ga han dem en tredje og siste oppgave. De skulle tvinne tråd av sand. På ny for de av sted, denne gangen opp i en stor sandgrop, og forsøkte både på den ene og den annen måte, men noen tråd ble det ikke. De både truet og raste og gråt, men like lite hjalp det. Og så var deres makt brutt, og presten hadde igjen bundet dem til boka.

Oppe i Holm bodde det på den tiden en kar som kaltes Petter Stub. En dag hadde han dratt av sted for å stelle i haven for presten. Ved kveldsbel hendte det at han fikk sånn lyst på noen epler som hang der, at han ikke kunne dy seg, men like godt klatret opp i apalen. Men det skulle han nok aldri ha gjort, for der oppe kom han til å bli sittende hele natta igjennom. Ned var det rent uråd å komme.

Men om morgenen kom presten ut i vinduet og ropte til ham: «Nå kan du gå ned, mann min, og så får du ha så mange slags takk for at du har passet haven min.»

Ellers beretter sagnet at denne presten skal ha vært en ordentlig stygging, som drev med litt av hvert. En natt var han og gårdsgutten ute i tangene og stjal fisk fra husmennene. Som de drev på med å plukke fisk fra garnene, sa presten til gutten: «Ta døm runde og la døm flate gå til helvete!» – Flyndre tålte han ikke å se.