Syndeflod

Hentet fra
”Opplevet og hørt – OVERTRO OG BJØRNEHISTORIER AV Otto Schulz”
CAMMERMEYERS BOGHANDEL OSLO 1934
NYTT OPPLAG 1983
STEINKJER TRYKKERI AS
I kommisjon hos Steinkjer Bokhandel A.s

Langt oppe i Ogndalen ligger en stille, rund sjø, Lauvvannet, omgitt av myrer, som er vanskelig å passere selv for fjellvandrere. Ute i vannet på en liten holme ligger en hytte hvis grunnflate dekker omtrent hele holmen. Båten fortøier man til dørterskelen likesom gondolene i Venedig, og rundt omkring er det brådypt.

Jeg hadde valgt denne stuen som kvarter for elgjakten og drog ditop dagen før dens begynnelse sammen med jaktlosen og hans hund, tillikemed vår tjenestepike, Elen. Foruten bord, nogen krakker og ovnen var det i stuen også en rekke benker, som stslått tjente som senger.

Om morgenen den første jaktdagen brøt losen og jeg tidlig op med hunden i band. Ennskjønt himmelens sluser stod åpne, og stormen raste, og den iskolde luften for det meste var fylt av skodde forlot vi den trygge hytten og gikk op i båten. Da jeg også bad Elen stige op i båten, nektet hun bestemt. Hun skulde nemlig ro båten tilbake til hytten, men hun kunde fortelle at hun aldri hadde tatt i en åre, og derfor våget hun heller ikke nu å forsøke eksperimentet. Men hvad skulde det nu bli av jakten? Det blev ikke annet å gjøre enn å la henne være tilbake alene i stuen uten båt og uten våben. Da jeg så gjorde henne opmerksom på at vi sannsynligvis ikke vilde komme tilbake om aftenen, mente hun at det ikke gjorde noget, når vi bare kom tilbake en gang.

Vi drog av sted uten henne, la båten i en lun bukt og begynte jakten, selv om regnet og stormen fortsatte. Alt efter en halv times tid krysset vi to elgoksespor, og det ene var særdeles tydelig. Sporene kom fra vest og gikkk i retning av Hærvola, og var ennu så friske at hundene tok dem, tross det ugunstige vær. Sporene førte over utallige steile høider rundt om Hærvola og videre ned i Malsådalen, forbi det for lengst nedlagte kobberverk, som en ennu så vannhjulet av. Det var så høit som en staselig landskirke og beskrev en cirkel mot himmelen. Vi hadde alt gått i flere timer, og ennu viste sporene at elgen hadde vært i sprang, men nu førte de opover mot Mokkafjellet, på hvis topp det var godt beite. Her endelig viste sporene at elgene hadde følt seg trygge, og her måtte de være å finne. Vi hadde hele tiden hatt vinden i ryggen, og måtte nu, da vi nærmet oss elgene være ytterst forsiktige. Vi tok hunden bort fra sporene og gikk en omvei for å komme mot vinden, og således gjøre det umulig for elgen å få teften av oss. Da vi hadde gjort omveien, begynte natten å falle på, og den var særdels mør på grunn av uværet. For oss blev det så vidt tid til å samle noget tørr ved, så vi kunde få kokt en skvett kaffe. Jeg tenke på Elen, som satt alene borte i hytten og stirret ut av vinduet, samtidig som hun lyttet spent på at vi skulde komme, mens vi lå sammenkrøpet under nogen busker og hakket tenner i nattekulden.

Da den grå morgen rant, befant vi oss i feltmessig marsjstand. Fremdeles var det dette syndeflodaktige været og den rasende stormen. Ideelt for jakten var det på ingen måte, for vi var også nødt til å gå med hunden unda vinden. Efter en times tid blev hunden stående og være, og ørene var stive. Derpå drog den i remmen av all kraft så losen hadde sin fulle hyre med å holde den tilbake. Ikke lenge efter blev vi opmerksomme på to elger. De kunde være ca. 400 meter borte i en senkning, som strakte sig tvers over fjellplatået; og nede i denne stod de og forsynte sig av dvergbjerken. Neppe var de forsvunnet i senkningen, før jeg vinket til losen at han skulde bli tilbake, og selv sprang jeg av alle krefter ned til stedet hvor de hadde holdt til, men da jeg kom dit, var de alt oppe på den andre siden. Jeg la mig forsiktig ned på marken og tok den store oksen på kornet. I skuddøieblikket trådte den et skritt opover, og det hadde tilfølge at skuddet istedenfor å treffe bogen, traff det ene forbenet og ødela dette. Med lynets fart var de begge forsvunnet i bjerkekjerret, så det var ikke råd å få gitt det et skudd til. Da vi ikke hadde nogen utsikt over landskapet, lot vi elgene foreløpig være i ro, og satte oss på ryggsekkene, som var det eneste tørre flekk på lang avstand. Vi vilde gi den sårede elgen tid til å legge sig. I to stive timer satt vi og stirret op mot himmelen på de drivende skyer, derpå optok vi jakten. Tross det strømmende regn kunde vi i begynnelsen følge sporet godt, da det viste sig å være meget blod i det, men selv efterat dette ophørte, kunde hunden ta det. Vi kom fint fremover, men måtte allikevel snart avbryte jakten på grunn av nattemørket.

Igjen det kolde våte natteleiet og i kamp mot regn og storm! Tankene på Elen, som satt ensom hjemme i hytten og kanskje var sterkt fortvilet, dukket igjen frem, for jeg hadde allikevel ansvar overfor piken. Det hjalp imidlertid alt sammen lite, for nu var det ikke noget å gjøre med dette. Den tredje dagen brøt frem, men ærlig talt hadde vi mer lyst til å sove enn til å fortsette jakten efter elgoksene. Trette og motløse optok vi jakten igjen. Vi hadde ikke gått langt stykke før hunden plutselig begynte å slite ivrig i båndet, og nu var med ett all tretthet strøket av oss begge. Buskene blev med den største forsiktighet skjøvet til side for ikke å forstyrre, og skritt for skritt listet vi oss frem med geværene ferdige til skudd. Ikke lenger efter øinet vi et stykke borte noget brunt mellem buskene, og litt efter kunde vi se at det var en stor elgokse som stod vakt ved den sårede kameraten. Losen blev tilbake. Jeg la mig forsiktig ned på marken, og som en slange snek jeg mig fremover, idet jeg benyttet enhver liten busk til å dekke mig. Således kom jeg omsider elgene nærmere og til slutt på godt skuddhold. Da jeg hadde den sårede elgoksen på kornet, lot jeg skuddet gå, og det gjorde en øieblikkelig ende på dens lidelser. Den annen elg lot jeg løpe videre, da det viste seg at den var mindre enn jeg først av hadde antatt. Med fjelløksen vi alltid hadde med oss parterte vi elgen, som bar en krone på 16 spir. Vi tok med oss der stykkene, som hjerte, nyrefett, bryst og et stykke av låret, som vi puttet i ryggsekkene våre, derefter gikk vi i ilmarsj tilbake til hytten. Da vi var nødt til å gå over en mengde sumpmyrer blev vi efter hvert utmaset og trette, og vi kom uvilkårlig til det at elgjakten nok var en tvilsom fornøielse. En fornøielse? Nei, et gudsforbannet svineri; ikke en eneste tørr tråd hadde vi på kroppen; trette, sultne og gjennemfrosne var vi. Men så snart jeg tenkte på den store elgkronen, forsvant alt som dugg for sol, og jeg syntes ikke at det fantes noget herligere enn dette frie livet i Guds frie natur.

Da vi kom frem på bløtmyrene mellem Mokkavannet og Lauvvannet, begynte losen å bli efter, og da jeg forserte en dal over disse myrene, var han helt borte for mig. Jeg fordoblet straks farten, og kom akkurat frem til båten ved sjøen, idet mørket falt på. Alt herfra kunde jeg se at vannet gikk helt op til dørterskelen borte i hytten på holmen, og jeg trodde at piken minst måtte være halvdød av skrekk. Men da jeg kom frem, stod hun borte ved ovnen og kokte kaffe, for hun hadde sett mig gjennem vinduet, og hun visste at det første jeg spurte om, var kaffe. Jeg spurte henne om hun ikke hadde vært redd.

–    ”Å nei da”, sa hun, ”jeg har aldri i mitt liv hatt det så godt”.

Ennu var ikke denne ynkelige fyren av en los kommet, han som jeg senere fikk vite overhodet aldri hadde vært los før. Skulde jeg gi ham den fortjente straff og la ham ligge ute og fryse om natten? Nei, det gikk anstendigvis ikke an. Jeg gikk derfor nu og da ut i døren for å se efter ham, og gav samtidig signalskudd. Men alt forblev stilt. Da jeg til slutt av tretthet knapt kunde holde øinene åpne, kom det et svar fra den andre siden av sjøen. Jeg drog støvlene på mig, kastet frakken over mig, og rodde ut i nattens mulm og mørke, som det heter i romaner. Da jeg ved hjelp av signalhornet kom i forbindelse med losen kunde jeg uten vanskelighet finne stedet på stranden hvor han stod. Jeg så på han, likesom Falstaff pleide å de på sine motstandere, men sa ingenting.