Internt referansenummer: 25.09.2009 – A
Kilde:
Mosvik Historielags årbok 2001
Forfattet av:
Johan Moan
Tilrettelagt for internett:
Jorolf Nyborg

Taterkvinnen som kom bort – et gammelt

mysterium fra Mosvik

Av Johan Moan

En prest jeg snakket med en gang påstod at fantene aldri døde. Selv hadde han både døpt og konfirmert fantunger, men hadde enda til gode å få kaste jord på en avdød fant eller fente. Han hadde også pratet med flere yrkesbrødre som kunne fortelle akkurat det samme.

Jeg ble en gang fortalt ei historie fra grensetraktene mellom Leksvik markabygd og Mosvik markabygd. Og etter at jeg hadde hørt denne historien, tror jeg jeg vet årsaken til at fantene aldri dør. Hver gang jeg har lest om at funn er blitt gjort av levninger i steinmurer, hvor for eksempel en ny vei skulle bygges, har jeg tenkt på det presten fortalte for mange år siden.

På fjellgården Litl-Sollia i Leksvik markabygd bodde det ikke folk de siste 10 årene før århundreskiftet (1899-1900), men gården ble brukt som sommersetrer av folk fra bygda.

Her setret Anna Hølås i hele 20 somrer, fra 1880 til 1900.

På den tiden var det ikke vei mellom de to markabygdene, bare en gangsti, hvor det så vidt kunne komme seg frem med hest og tom vogn. Mellom Litl-Sollia og Stor-Sollia, 3 km lenger vest, kunne en ha en kiste med setermat på vogna. Men tross i at det var dårlig stelt med alt som het vei, fór her mye folk. Og det hendte rett som det var at det kom en fantefølge forbi.

Sommeren 1898 kom et fantefølge til Litl-Sollia på veg til Mosvik markabygd. I følget var det også ei skinntørr utgammel kjerring som gikk med stav, og som med stor møye greide å følge de andre. Gamla gikk og sugde på ei tobakkspipe.

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde.

Samme sommeren ble et fantefølge som kom fra Leksvik jaget ut av husene på Gangstad ytre, 3-4 km vest for Litl-Sollia. Og det er mye som tyder på at det var dette følget som kom på gjesting til Anna.

På Gangstad hadde hele hurven kommet inn i stua til Kristine, som da var alene hjemme sammen med barna. En stor svær taterkall hadde funnet frem kniv og bryne, og gikk rundt på gulvet og kvesset kniven, samtidlig som han rekvirerte rømme og flatbrød. Kristine fikk da kviskret til eldstegutten Johan, som da var 11 år gammel, at han måtte springe bort i skogen for å fortelle faren hva som vart tids.

Da faren, Benjamin kom inn gjennom kjøkkendøra, med bukgjorden fra et hestegreie i den ene hånden, satt hele fantefølget rundt kjøkkenbordet. Og på bordet stod rømmedallen og en haug med flatbrød.

Benjamin tok nå en brann fra gruva og slo til fanten, så denne spratt opp og rente på dør. Men Benjamin fulgte etter, og med det samme de hadde kommet ut på bislagstrappen, tok han kråkefot på fanten, så han gikk på hodet ned i pølen hvor de slo utslagsvann – og tømte pissepotta.

Det tok heller ikke lang tid før også de andre i følget hadde kommet seg ut.

Da nå fantefølget hadde fått mat hos Anna og fått hvilt seg, tok de fatt på veien mot Mosvik markabygd. Men gamla satte seg borte ved stien og lot de andre gå fra seg. Anne syntes dette var merkelig og gikk så bort til henne og spurte hvorfor hun satt der. Da kom det med sorgtungt mål fra gamla: ”Å, jeg vinn nok tidsnok etter de andre. For dette er siste ferden min det”. Så gikk Anna tilbake til husene og hun så da at gamla tok til å rusle etter de andre.
Men Anna kunne ikke få den gamle fenta ut av tankene. Et par dager senere gikk hun til Seteråsen, nærmeste nabogården på Mosvik-siden, og spurte etter fantefølget. Her fikk hun vite at fantefølget hadde reist forbi, og at gamla hadde vært i lag med dem. Likevel kunne ikke Anna slå seg helt til ro, derfor gikk hun videre til Meltingen. Der fikk hun vite at følget hadde vært der, men ingen der hadde sett noen gammel kjerring, nei.

Fantene har vel fra gammelt av sine egne uskrevne lover. Og folket her oppe i utkanten av bygda hadde vel heller ingen interesse av å ta ut på sokning eller av å gå manngard etter ei savnet fantekjerring. Både fanter og ferdefolk har senere kommet etter i samme ferdselsåre. Og snart var historien om gamla glemt.

Men et sted mellom Sæteråsen og Meltingen har nok den sterkeste i fantefølget syntes synd på den gamle kvinna og hjulpet henne over dørstokken. Og et sted i strøket sover hun sin siste søvn. Men hvor, er og blir en gåte. Her finns ingen store steinmurer. Og fantene dragset ikke på spader og hakker for å få sine døde i jorda. Den letteste måten i dette tilfelle var sikkert å feste en stor stein til den døde, og dumpe henne på dypt vann. Men der er ofte slik at både vann og innsjøer med tiden gir fra seg sine døde.

Straks øst for Strikjen og Meltingvannet, der veien går i dag, var det et bunnløst tjern. Her har det blitt fylt på og fylt på, uten at det ser ut til å bli nok noen gang.  Kanskje er dette graven til den gamle taterkvinnen som kom bort?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *