Internt referansenummer: 20.08.2011 – BOK
Kilde:
GJEMT, MEN IKKE GLEMT!
(Fortellinger om bygdeskikkelser, liv og levnet på Tjøme i gamle dager)
Abraham Johansen
Gjenfortalt av HAAKON BJERKØE
Utgitt av TJØME KOMMUNE
Trykt i Tønsbergs Aktietrykkeri i 1977
Klikk her for å lese ”Forordet”.


«Te sultnære jæ er…»

På Glenne som på Tjøme forøvrig var det i forrige århundre mange enker. Selv i min oppvekst var det ikke mindre enn åtte enker på det vesle stedet.

Det var naturlig at tjømlingene søkte sitt utkomme på sjøen, men det var risikofylte arbeidsplasser dengang, hvilket jo tallet på enker tydelig viser.

Man kan undre seg over hvorledes disse stakkars enkene kunne klare å livnære store barneflokker, for det hadde de fleste. Det ble nok så som så mange ganger. Noen understøttelse var det nok mulig å få også da, men folk var stolte av å klare seg selv — det var skam å tigge! Det var nok av «tiggærær» på Tjøme, mente de. Og sant nok, Tjøme var full av dem. Både enkeltvis og i flokker gikk de rundt på gårdene og tagg.

En liten historie om en av de mange enker som satt spesielt dårlig i det, viser hvilket syn disse stakkars menneskene hadde på understøttelse.

Denne enken arbeidet og slet rundt om på gårdene, men betalingen var som kjent dårlig dengang. Hun hadde flere sønner i skolealderen, og de hjalp til så godt de kunne. De fisket ene dagen og gikk på skolen neste. De bandt garn, og de bøtte dem og skjøt også av og til en sjøfugl, som var en kjærkommen avveksling i kosten. Likevel ble det ingen overflod, snarere tvertimot. Av og til hadde de ikke annet å spise enn poteter. Disse ble dyppet i salt som ble oppbevart i en bordskuff, og skyllet ned med vann.

Engang skulle folk ha sagt til denne enken at hun burde søke om understøttelse, det ville hun sikkert få. Da skulle hun ha svart: «Te sultnære jæ er, te kjekkære jæ går!»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *