Tidlig Rypejakt

Internt referansenummer: 18.11.2014 – BOK
Kilde:
Småstubber fra storskog og fjell
Helge Søraa
Illustrert av Stein A. Kirkaune
P. F. STEENSBALLE FORLAG
Utgitt i 1987
ISBN 82-7004-277-3
Trykt i Bjarne H. Reeskaugs Offsettrykkeri

 

Tidlig rypejakt

 

Det er grytidlig septembermorgen. De første forsiktige solstrålene leter seg fram over fjellkanten, mens morgentåka ennå fyller Roktdalen. Den vil nok forsvinne når bare sola har varmet opp utover formiddagen. En rypestegg hilser dagen velkommen med sin skarpe skarring inne på Bjørklikammen. Oppe i øverste skogkanten mot Myrskarklumpen blir det røre under ei diger bustegran. En kar i vadmelsklær kravler seg opp fra en slitt sovepose på et reinskinn under barhenget. Han rister seg litt i morgenkulda og graver i sothaugen etter overlevende glør fra i går kveld. Litt etter eter flammene lystig på feitvedflisene han legger innpå.

En liten lurvete spisshund av ubestemmelig herkomst er dukket fram fra «bosoa» under grana. Den har et ærend bort til en busk, men kommer så og sitter forventningfullt og passer på mens fleskepanna kommer over varmen. Om litt sitter karen og eter brødskive med stekt flesk og drikker sterk kaffe til. Hunden får også en fleskebit og brødskive dyppet i fleskefettet i panna. Etter måltidet har hund og mann en kosestund ved restene av bålet før sekken blir pakket. Sovepose og reinskinn blir rullet sammen og hengt opp inne ved stammen på bustegrana, med en bit plast over. Det er ingen garanti for at han kommer tilbake hit i kveld. Han bruker å overnatte hvor det faller seg når det er godvær slik som nå.

Om litt går mannen på skrå opp lia i retning av varden på toppen av Myrskarklumpen. Han kjenner forventningen bruse i blodet, det er så rart med den første rypejaktdagen. Selv om det, slik som de siste årene, er blitt trangere om plassen fordi det er så mange tilreisende jegere. Ved å gå så langt til fjells og legge seg til for natta har han et par timers forsprang på andre jegere fra morgenen av, og kan jakte forholdsvis rolig før «hyttefolket» kommer opp i høyden. Og fordi de bor nede i dalen, i hyttene der, så må de forlate terrenget før skumringen om ettermidda¬gen. Da er det beste jakttida, og han som ligger i terrenget kan jakte så lenge han kan se rypene når de flyr opp.

Hunden, som dilter etter ham, har han egentlig liten nytte av. Den har lite jaktinstinkt for annet enn lemen og slikt, men lar seg da overtale til å lete opp skaskutt rype som springer på bakken. Ellers ser den bare på jakten som et forstyrrende element under en ellers koselig fjelltur.

Nesten oppe på toppen fyker plutselig 2-3 ryper opp, og hagla svinger øyeblikkelig etter og forbi den siste. Skuddet faller, og rypa tumler i bakken. Mannen smiler over den fine starten på jakten, men flytter seg ikke. Bare fingrene arbeider fort med å lade om, og et øyeblikk etter fyker enda en rype opp fra lyngen. Ny smell, men denne gangen ramler ikke fuglen, bare rykker litt i flukten, men fortsetter over fjelltoppen. Beina begynner å henge ned, og han vet hva det betyr. Den vil nok lande straks innenfor kanten. Hvis den får være i fred en stund, vil nok Tass finne den. Hunden har også forstått og skuler litt oppgitt på jegeren, men en stund etter, da den har fått ordre om det, lusker den av gårde for å se etter rypa. Mannen følger etter med geværet i ferdigstilling om det ikke skulle lykkes for hunden å ta fuglen. Inne på den flate toppen viser hunden at det er teft etter spor i mosen, og i rolig dilt bærer det bortover. Etter et par hundre meter ligger rypa i en liten senkning, død.

— Det ville blitt vanskelig å finne den der uten hund, tenker jegeren. Han er mange ganger blitt forundret over hvor langt ei skadet rype kan springe før den legger seg til og dør. Og nesten alltid ligger den så godt kamuflert at den er vanskelig å se.

Nå kan han høre skudd på flere kanter og setter seg derfor oppe ved varden og leter fram den vesle kikkerten. Hunden blir opptatt med å grave under ei tue, det var en liten ilter gulbrun og svart satan som var ute en tur og brukte kjeft. Dette smaker av virkelig storviltjakt, og Tass graver så sand og mose spruter.

I den søkende kikkerten dukker en svart og hvit pointer fram i muskelspillende galopp mellom kjerra. Der trekker den an og står, dirrende av jaktlyst. Et par mann i hver sin elegante jaktdress, og med over/under-geværer hevet i ferdigstilling, dukker opp bak pointeren. På tegn og ordre rykker hunden fram og reiser et stort rypekull. Tre faller direkte, mens den fjerde vingler ned i kjerret litt lengre framme. Pointeren skjærer ellevill av gårde i en frisk knallapport og dukker straks etter fram med rypa i kjeften.

Tilskueren legger kikkerten i sekken og griper tak i den enkeltløpede hagla. Like ved sitter hunden og skuler morderisk på et nydrept lemen, og får et vennskapelig klapp i forbifarten. Det hadde nok vært moro en gang iblant med dobbeltløp og elegant fuglehund. Han har forresten prøvd det også, men han trives likevel bedre med den enkle utrustningen han nå har. Den er så velsignet uforpliktende. Ingen fordrer full sekk med ryper av en ,mann med en enkeltløpet hagle og en lurvete buhund. Likevel er det nok ikke så mange som gjennom en hel sesong har mer jaktutbytte, takket være at han utnytter skumrings- og grålysningsj akten og ikke er så nøye om han må ligge ute under åpen himmel en gang i blant. Han har uten tvil mye mer villmarksopplevelse enn noen annen.

Etter et par timers rusling innover toppene får han enda 3-4 ryper i sekken. Klokka er blitt så mange at morgenjakten er over. Han finner en leirplass for dagen og tar det med ro utover. De andre må få jakte nå i stilltida midt på dagen. I kveld, i skumringstimen, skal han forsyne seg med sin rundelige del av rypeoverskuddet. Da kommer den langtrekkende enkeltløperen til sin rett, og da har han full nytte av hunden som rusler med uten å skremme vettet av rypene.

Langt unna høres to rungende skuddsalver, dobbeltskudd fra to mann, så en skingrende fløyte. Antagelig en edel, men for lite skolert fuglehund som preller for bare livet etter et vettskremt rypekull.

Han sitter med kaffekoppen i handa, mens den andre neven leker med øret på en hund som sukker fornøyd. Begge har startet høstjakten med fint utbytte.