Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1977 side 17
Skriftstyrar: Kolbjørn Gåsvær
Av: Hans Bjørnes

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde.

Det var rundt 1912-1913 vi skulle til Brennmo statsalmening i Harran innenfor Heimdalshaugen på skogsarbeide.

Det var 10 hoggere, 3 kjørere, 1 lauskar og 1 kokke, i alt 15 personer. Vi overnattet i Åsmulen, før det neste morgen bar til fjells. Det var enda bar og tidlig mark, så det ble nokså strabasiøst å få med seg det nødvendigste av proviant, hestefor og utstyr. Kjøredoningen var selvsagt slede. Vi kom omsider til en fjellgård, Sætran, der vi fikk orientering om den beste leia videre. Endelig kom vi dit skogstua skulle stå, men den var ikke halvferdig enda. Det var allerede i skumringen, så nå var gode råd dyre. Noen visste at det var en gammel sæterbu en km’s vei lenger inne. På denne strekningen var det myrland og blaut, så det tok sin tid å ta seg fram.

Vi kom da omsider til et gammelt lite hus, en ”typisk gammelseter”. Det hadde vært to rom, skilt med en tømret vegg, som delvis nå var fjernet. Både hester og folk måtte således finne seg i å bli i samme rom. Vår foreløbige bolig var på ca. 4 x 5 meter, og det skulle huse 15 personer. Det var nå ganske mørkt ute, men det måtte gjøres noe for å få til soveplass til alle. Langs den ene tverrveggen var det en brisk med plass til maksimalt 6 mann, og ved den andre tverrveggen var det ”kasse” for kokka. Men her var det viktigste, nemlig komfyr, og det var også et bord og noen knakker.

Jeg fant fram øksa, og rev ned tverrgavlen til brisken og la den som bund. Så var vi ute i mørkre og hogg ei bjørk, som ble drevet inn foran brisken for å ha å legge føttene på. På denne måten fikk vi soveplass til 10 – 12 mann, og resten fikk ligge på golvet. Vi fant fram sengeklær og stellte oss til natta. Alt gikk med liv og lyst, med mange forslag og gode replikker. Kaffekjelen sau, kakebiksen ble åpnet, og vi fikk mat og gikk straks til køys. Vi fylte først brisken, og enda var igjen 4 mann som da måtte ligge på golvet. Kokkebrisken var så smal at ingen kunne søke dit. Resultatet ble at en rullet seg inn i skinnfellen og la seg under komfyren. De øvrige rotet seg ned på golvet så godt de kunne.

Så lå vi der da, som sild i tønne, med føttene oppe på denne bjørka som var anbragt foran brisken. Det ble nå av og til litt stram lukt fra hestene som ble foret med mais, men vi sov da ganske bra. Om noen dager ble vi kvitt hestene, da stallen omsider ble ferdig, men ovenpå, der mannskapet skulle bo, var det enda ikke ferdig. Kjøreren måtte på denne måten gå med lykt den lange veien for å stelle hestene.

Så endelig en kveld fikk også vi flytte til nystua. Men også der var det så-somså med komforten. I briskene var det brukt halvklømninger, kløvet med øks, og vi hadde ikke høy eller halm til slikt bruk. Det var å ut i mørkre og bryte litt bar under seg, for å værne litt mot de værste kvistkulene.

Fortjenesten for hoggerne ble heller skral. Det ble gjort krav om pålegg, men det var tabu i disse tider. Jeg hadde ei veke prestert å hugge for 36,00 kr. Etter denne norm ble det regnet, og det var for galt at vi ikke kunne være fornøyd med en slik fortjeneste. Gjennomsnittsfortjenesten lå nok i underkant av 18,00 kr. Pr. veke. Men det var nok harde tier for de aller fleste i disse åra, også for skogsdriveren selv som skulle lønne sine folk.