Kilde:
JÆRSK HUMOR
Av Theodor Dahl
I utvalg ved Knut Stahl
Stabenfeldt Forlag
Stavanger 1970

Til byen med Påskelam…

Det er en episode som ennå står klar i minnet mitt. Skjønt det er mange år siden nå.
Det var en haustdag i slaktetida jeg kom ned på Kjerringholmen. En riktig Stavangersk smaladag.

Der kom en tålig mann fra Klepp kjørende med en saktmodig blakk hest og
torvgrinn. I torvgrinna lå det en del lam. Fine, feite, Klepp-lam. De
lå på ryggen noen av dem med ihopbundne bein. Mest som de holdt bønn
ved slutten av livet… Med blyge, blanke aue kikte de på folk og hus
og alle ting. Mens de med rolig kjøring var på veg til slakterbenken.
Mannen sagget ved siden av kjerra og så forveten på all den smalen som
ble dreven til slakthuset. Så stanste han hesten. Det fór slaktere og
oppkjøpere fram og tilbake. Nå galdt det for ham å være utom seg.

«Ska de kjøba lom?» spurte han, mens de fór framover.
«Ska de hava goe lom?»

Men ingen stanset. De fartet bare videre. For det krydde av sau
overalt. Kleppmannen stod nå i en svær, levende drift. Det bægtet og
bægtet. Frå båtene på Steinkarkaien rasset sauflokker ut og fór i hógs
og høve innover kaien. Bæ-bæ-bæ lydde det overalt. Kai og gater var bæ
og lufta var bæ — det bæet som i Montana . . . Det var en verden av
slaktesau som var i bevegelse. Og alle stormet mot slaktebenken.

«Ska de kjøba lom!» ropte den tålige mannen fra Klepp. «Lom!»

Men alle løp forbi ham. Omsider minket det med sau kring ham. De var
drevne inn i slakthusområdet. Han stod nå alene med hesten og
torvgrinna, og lammene som så halvt forskrekket ut.

Så kom det en klæ-blodig slakter gående.

«Ska du køba påskelom?» spurte Kleppmannen.

Han så blodtegnene på ham og skjønte hvem han var.

«Påskelam!» tok slakteren i. «Kordan vett du det er påskelam?»
«Jau, dei æ lemde te dæ, ska du veda.»

Men ingen vilde kjøpe Klepp-påskelom. De lå stille og alvorsamme i
torvgrinna som om de forstod alt. De så ut i øynene som sårte barn. Og
kikte på ham som eide dem. Med lammets ærlige blikk.

Gamle blakken hengte og på håve og de store brune auene levde så
tålige, bare ledde et grann på seg som om det lå en tung tanke innenfor
dem. Den snudde håvet mot husbonden sin og holdt det slik. Som om den
vilde syne medkjensle. Klepp-mannen så ned på lammene sine.

«Tenk ingjen i by'n ville ha dokke!» sa han. «Me får reisa heim atte.
Så ska de få eda duale mæ gras og møde atte mørene dokkas.»

Det var som blakken forstod det. For den kneggde et gledesknegg med det
samme. Jeg stod og så på lammene. De lå i torvgrinna som en badnaflokk
— så fromme og saktmodige.

«Far vel by'n og takk for meg — her kjeme eg allre meir mæ påskelam i denne verdens
vrimmel —.» Sa mannen og tok på heimveg.

Jeg så etter ham og kjerren bortover, fulgte med blikket så langt jeg formådde.

Det var som noe av det gamle testamente kjørte gjennom Stavanger.

Med påskelam…

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *