Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

Det var rimelig at Bjergsted og Parken var søkte steder. En hadde ikke filmteatrene å farte til. Men det var dans i Turnhallen og Håndverkerhallen og markedsuker og sirkus.
Og når det vinterslid lå snø, var det et veldig kjelkeliv i Vålandsbakken, fra toppen nedover vegen og gatene. Det yrte av mennesker og kjelkene rann med rasende fart. Og leven og lått fra dem som satt på. Somme kjelker så svære at det var mange på hver. Det var vinterfriskheten som levde i ungkroppene der. Omigjen, omigjen — og omigjen tok en rennet nedover og ble aldri trøtt. I herlig føre og måneskinn.

Jo, så kom det teaterturnéer. Olaus Olsen og andre. Det var noe å se i teatret av og til. Og folk møtte fram.

En tid hadde byen sin egen sceneinstitusjon, Stavanger dramatiske klubb. Den spilte i Håndverkerhallen — eller Det hvide hus, som vi sa den gangen.

Det var en flink klubb. De bærende krefter var Peter Sigurth, Dagfin Lütcherath, Rockne, frøken Hult og frøken Anda. Jeg var også beskjedent med.

Av repertoaret minnes jeg særlig «Slektningene», en dansk vaudeville. Den ble populær og en kunne høre sangene fra den sunget kringom i byen. Med det noe sentimentale draget som lå i dem.

Det stundet mot ny sesong. Et nytt stykke var under instruksjon. Men det trakk ut. Og nå gjaldt det å få åpnet sesongen som var kunngjort. For å berge situasjonen besluttet vi å ta fram «Slektningene» men med ny tittel: «Fiskerfamilien på Fanø».

Det var jo et lite uskyldig bedrag — men vi vågde det. Og håpet på publikums tilgivelse. Kvelden kom. Stappfullt hus. Nyssgjerrige ansikter, forventnings-f alle uttrykk. Enda mere spent var vi bak teppet.

Musikken satte i med en stemningsfull melodi. Teppet går opp.

I første scene sitter en gutt og en jente og bøter på en not. Og synger nesten i andakt:
Fanø, O Fanø, hvor du dog er skjønn,
hvid er din strandbrcdd, din mark er så grønn.

Vi kikket gjennom våre huller og så på den kjempebuketten av menneskehoder som snudde mot oss — forbauselse var tegnet i hvert ansikt.

Men så kom utløsningen fra galleriet. En mann reiste seg, bøyde seg mot scenen og ropte på kav stavangersk:

«Det e' jo den sama gamla nodå . . .»

Da får en latterorkan gjennom huset — og vi ble revet med av orkanvirvlen. Mannen på galleriet berget både «Slektningene» og «Fiskerfamilien på Fanø» . .