Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

TIL BYEN OG LIVET

Det lakket på seilskutetida.

De kvite seil var begynt å bli sjeldsynte. Men byen var likevel en sjøfartsby med liv og trafikk på havnen.

En gang prøvde en galias å kave seg ut av vågen i hard nordablåst. Vinden slo tungt i seilene, og galiasen som hadde knapt farvann å manøvrere i, gjorde baut, men slik at den kjørte baugsprydet tvers gjennom en sjøhusdør på Strandsiå. Baugsprydet sopte innover golvet, der en del kvinnfolk satt i sildasjau. De ble skremt av braket og den lange kjukke midgardsormen som kom rennende innover sjøhusgolvet og veltet tønner og kjerringer og grapste i silda. De skrek. Men – like etter kom en mann krypende fram på baugsprydet, gjennom dørhalet og inn på sjøhuset. Han lettet høflig på sydvesten og sa stavangervennlig: «Dokker må verkele onnskjylla.»

Det hendte også at dampskipene rente på sjøhusene. En gang var det dampskipet «Lindholmen» som ikke klarte uværet på Vågen, og følgen var at den i hard fart smurte baugen mot et sjøhus. Den kjente Oslo-revyforfatteren og visesangeren Thorvald Bogsrud som en tid etter morte byen i Håndverkerhallen, sang da denne visa:

Den bekjente
Lindholm rente
inn til han Madsen og Jespersen.
Den mangla kull visst,
men fikk et hull visst
i baugen som en takk for den.
Men tenk kapteinen på broen oppe
så lysteligen ut han sang:
Det er så svinaktig vondt å stoppe
når en er kommet så godt i gang.

De gamle seilskipperne pleidde å møtes nede i havnebetjentenes vakthus nede på kaien. Havnebetjentene hadde også vært skipsførere. Jonas Børresen og Berg, Reier Pedersen, Gustav Andreasen, Marius Amundsen Ellingsen og andre som kom inn
når de eldste døde eller sluttet. Der satt også de gamle havnelosene med Asheim som senior. Folk som hadde ført skip og kjente havene. De bar med seg en havstemning. Trauste, solide karer, herdet av hav og uvær, prøvet i seilenes strid, værbitte, men i lynnet lå stavangerspøken og historiene levde i drøset; muntre og alvorlige.

Der kom også han som bar det stolte navnet i Kiellands diktning, skipper Worse. En høg, rank mann med flott fippskjegg, en storhavskippertype.

Han var som en fullrigger — brei og ferm og stor.

Havnefogd Michaelsen var daglig innom med sin sigar og sin morgenspøk. Han virket litt harsk i kanten, gamle-fogden. Men han var bare sånn. Han tinte opp og lo sin gode seilskipslått og sa noe løye.

Og der kom også den kjempehøge Mons Wiig med grom panamahatt, stolt på laget som en herre. Han var som en romanfigur.

De gikk der med havblikk og så på skipene, levde med i vågens og havnens liv. De måtte støtt kjenne lukten av havet og nordenvindens uling i ørene og skjegget. De måtte snakke hav og skip og treffe kjenninger. De hørte havet og fulgte skipenes skjebne. De levde på minnet om sine opplevelser så vel i kristne som i hedenske land. De siste Stavanger-vikinger.

Men på vakthuset lo de og sang. Med kaptein Guttormsen som føresanger. Der var noe Bellmansk i blikket hans, noe lyst og livsmuntert. Og de stemte i oppsangen — shantien — og lot sin ungdoms skute seile — seile de mange minners hav…

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *