Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

TIL BYEN OG LIVET

Ennå levde ekkoet av Kielland.

Ekkoet av Alexander L. Kielland levde ennå i byen. Han var nylig flyttet til Molde. Men det brede, skummende kjølvatne etter han var det noe att av. Og huset hans lå ved Torjå, langt og ærverdig. Det lå tett ved gata. Det var nesten ikke fortau så en måtte gå tett attåt veggen når en fôr forbi.

Hagen var der ned mot Breiavatne. Breiavatne som han elsket. Det skumde og sotlet og vogde på siv, og i stille doggblanke stunder og månenetter lurte det seg til å ta et skuggesjå av hus og folk.

Stavanger var ennå Kiellands by, sjøl om den danske dikteren Herman Bang hadde sagt: – Før var det Kiellands by, men nu er den Bjellands!

Det blinket i blanke sardinesker i mange fabrikker. Stanser og maskiner gikk, og Bjelland hadde alt fått meget av eventyrdåmen. Hans tegn, mannen med fisken, var sendt ut i all verden. Så byen var på hellet til å bli Bjellands.

Likevel! Det var nå det gamle Stavanger med sin stemning og sitt liv. Med seilskip og riktige skiprer. Utover Øvre Strandgata stod da som nå småhusene som kommoder i uregelmessige raster. Det ene framfor det andre. Nils Skipper bygde seg forbi Lauritz styrmann og båtsmann Hans stakk husbrystet et grann framom Oliver matros. Og så ble det rare og maleriske gatepartier, Straen, Kleivå, Sylvberje og Kjerkegadå. Hus skulle en ha. Eget hus. Og så fikk det våge seg, med prippeskap om nøye retning og fortau. Folk kom nok forbi om huset stod rett til gata. Der var jo gata å gå og kjøre i! Og nedunder husene var det kramboder i kjellermørket. Men folk fant vegen etter både kaffi og vin. For det gikk trapp ned . . .

De gamle sjøhusene stod store og havalvorlige med breie vinne-bryst mot vågen og gapte mot all verden med vide dørkjefter som støtt stod åpne. Og vinnene gikk med knirk og trinslelåt. Sjau og ståk lydde omkapp med høgt mannamål. — Og lått og leven og stavanger-garpri.

Hestene halte på vogner og kjerrer med gjenlyd av hovslagene på brosteinen. Og vognmennene kjørte flotte landauere med gromme kvite hester og satt på bokken med glans i flosshatten og ellers oppstast i mondur med gullrender og sølvsnorer. Det knallet festlig fra svøpesmell.
På Torjå utenfor Jensens og Vilhelmsens ølsjapp stod de alminnelige skyssgampene med småvognene. De trapset rundt i byen, helst med gamle og skrøpelige folk som var blitt foteløse nattens tider av meget skjenk fra flaskene på hoteller og lureplasser. Vinen var billig den tida, så der var natteliv nok. Alle kjøpmennene og nesten hver høkeren solgte vin. Og øl. Ølet hørte med til borgerskapsbrevet, mens det var et lite beløp pr. år i skatt for vinen. Å, ja! Det var meget vin og billig vin — og ladd. Stemningen var ikke kostbar. De minst smakkresne kunne komme i høg stemning for rundtom seksti øre…

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *