Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer

Les forordet til boken her

STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

TIL BYEN OG LIVET

Farvel Jæren

Jeg stod på den lille grønnmalte «Oscar» som dampet fra Sandnes innover Gannafjorden mot Stavanger.

Haustdagen lå over Jærens unge by. Røyken fra skorsteinene på leirverkene fôr oppover i solglansen og spredte seg til skyer som sola glinste i. Det løp solske lystegn i bergene austom Hana.

Farvel Jæren — farvel Sandnes og krambua hans Lauritz. Farvel du gilde og trofaste dølehoppa Stjernen. Deg som jeg paste på i stallen og var godvenn med. Du som travet så gromt med meg på Høylandsvegene i grapse, mørkt vær, og når månen stod gullfjåg over Vedafjedle. Og bygda var glim og skugger og trolldom. Farvel losje Gann og ungdomslaget under Austråttbakken — lev vel venner og venninner. Nå reiser jeg…

Gamle Tønes Hana stod på brua, liten og tykkkroppet med grånet skipperskjegg, fint pleidd. Båten svasset i veg mot lengtens og draumens by Stavanger.

Jeg stod på dekket mens haustdagen seg mot hav og så på alt omkring meg. Et vemod tok veg inn i sinnet mitt. Det var nesten som jeg seilte vekk fra meg sjøl, vekk fra den ungdom jeg hadde levd inne i Sandnes, bort fra alt som var meg kjært. Fra Orstad og Jæren. Fra krambua og alle de gilde og løgne folkene som vanket der — fra Høyland, Gjestal og Bjerkreim. Karer som togg skrå og røykte kruttsterk karva bla, drakk øl og snakte morosamt. Jeg så hele flokken nå, ansikt for ansikt. Og så vennene mine. Trofaste og gode. Jenter og gutter. Vi kokte kjelen i slørfine sommerkvelder i Høylandsliene, snakte om livet og livsverdiene. Sang under månen og stjernene og kjente noe kjærlighet i hjertet.

Farvel du fjåge Høylandsmåne og kaffikjelen og steinsetet Christi Minde i Austråttbakken. Der vi satt så tidt og snakte fortrolig. Somme tider under paraplyen.
Farvel alt sammen! — —

Jeg stirret ned på den brune, låge trekofferten. I lag med klærne der far sin bibel og andaktsboka som oldefar min hadde gitt ut: «Guds børns himmelske frydemåltid på jorden». Og så konfirmasjonssalmeboka med gylt spenne og gylt beger. De bøkene fulgte med heimefra. Nå skulle de være med meg til draumens by.

Nå var jeg atten år med testimonium fra Stavanger offentlige handelsskole og skulle være kontorist hos grosserer Bertel Svendsen i Stavanger. Han hadde sjøl vært i Sandnes og hyrt meg. En grom mann med flott snei på panamahatten, gull-lorgnett og stokk med sølvknapp.

Båten slopset seg innover og innover. Noen måker var etter gammel vane med Tønes Hana på turen, og et par småkvaler stakk bortom oss, nesten som for å hilse på skipperen.

Båtmaskinen dundret i veg med visa som hadde låt fra båtens barm så lenge som folk kunne minnes:

Høle – Fossan – Oltesvik – og Dirdal. – Tra la la la.

Tonen var en gammel kjent rheinlender. Alle kunne Oscar-visa. Når de i gamle dager kjøpte øl ombord, så tok de stempelstangrytmen og sang med i visa. Det var liksom båtens egen vandretone. Og det kendte skipper Hana sang med. Høle, Fossan, Oltesvik og Dirdal…

Der lå byen!

Mens båren gled inn forbi Strømsteinen, var det som hele Stavanger seilte mot oss. Kirkene, sjøhusene. Alt. Byen levde. Mest så jeg på de store seilskipene som lå for anker med himlahøg rigg. De kjente jeg att fra Jærhavet når de stod vestom landet som ruvende seilslotter og vogde i en gyllen verden langt ute.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *