Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

TIL BYEN OG LIVET

Fest i Bjergsted.

Det svartnet av folk utover Stra'en og Løkkevegen. De rasset avsted med danseglød i sinnet, lokket av skingrende toner fra hornmusikken som spilte seg utover i marsjtakt til trommenes virvel og dumpe slag fra «dusen». «Fest med dans i Bjergsted» stod det på plakaten. «Nappen og Sabben går mellom Bjergsted og Torvet. Fløttmenn ror.» Og Nappen og Sabben gikk fram og tilbake, tok folk ombord på de små dekkene og leverte dem i Bjergsted. Fløttmennene hang i med årene; det gjaldt å nytte tida hvis det skulle bli noen skillinger av. De skummet ut og inn som en liten vikingflokk i sommerkveldsola.

Byens ungdom svermet glad under løvet der ute. Det var livslyse kvelder med spill og moro og elsk. Sola lagte under av lys i trekronene, og Bjergsted-fuglene var feststemt. De sang om kjærlighet og trallet i jubel, men tagnet av når korpstambur Mortensen slo de flotte energiske rheinlendertegnene med gyltknappet taktstokk, så kommunekorpset var som en esse av musikk. Det blinket som i eldtoner i de nypuste hornene. De stormet i veg, fulle av eggende dansetakt. Og Bybergstykket var som et veldig levende blomsterbed av sommerkjolete jenter og lyskledde gutter som bølget og svaiet i Mortensens rheinlenderstorm.

Rheinlenderen, masurkaen og valsen skiftet mens kvelden skreid i toner og dans.

Inntil natten kom nesten usynlig listende lik et grålig slør som la seg som huldrestemning over det bølgende blomsterbedet på Bybergstykket. Som bølget og svaiet i voggende vals. Bølget og svaiet.

Det var nå ikke bare korpstambur Mortensen som slo dansetakten i Bjergsted. Det var også andre korps. Men Mortensen var den flotte, festfeiende skikkelsen, en regimentsmusikktype. Det var bravur og høgtid når han kom som en tone-fullrigger foran
korpset sitt. Da fejet han gata med musikk og fikk folk til å stanse og lye. De gamle trakk med bleike og skjelvende hender gardinet til side og fjågnet til i ansiktene mens minnenes rheinlender levde i dem.

Mortensen var kristiansander og hadde sørlandsbyens blidhet. Han var fjåg og vennlig som en lys vals. Alle likte ham. Han lot tonene lyse når der var fest i byen, men korpset hans hadde også sorgens klagende sang. Sakte gikk det foran Svelahestene da de drog Alexander L. Kielland til Lagård kirkegård. Taktstokken gjorde da de alvorstunge tegnene til Chopins sørgemarsj.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *