Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

TIL BYEN OG LIVET

Musikk i parken

Det suser i de gamle trærne i parken. Om høsten spiller de sin store vestanværsymfoni, og himlen farer som jagende ånder over den. Når de i blant får en snøkrone, blir de
høytidelige som en evighet. Men de er lite vant med den helgekvite kledningen.

Som en eventyrhage er parken om sommeren når sola blinker sitrende og glitrende på hvert blad, og setter bredsida til de gamle vise på gamlebenken og gir dem et fornyelsens solbad. Og kveger de trette lemmer.

I min ungdom var musikk-kveldene i parken små begivenheter. Alle skulle dit. Når en hadde heist opp trappa på den gamle musikkpaviljongen og korpset var kommet vel på plass, lettet Mortensen taktstokken og tonene bruste løs fra hornhulingene, og trommene virvlet villig med. Menneskemassen skreid og skreid som et levende og fargerikt kjempehjul av menneskekropper som ustanselig drev rundt. Jenter og gutter med ihoptredde armer som bindinger i en not. Eller bare jenter. Sommerlyse i kjolene, fjåge og smilende, nikkende til gutter som kjedet motsatte vegen. For hjulet hadde mange felger som sveiv hver sin veg.

Jeg minnes mange musikk-kvelder i parken. Men særlig en. Det kom brått slik uro i folkehavet. Det bølget ujevnt og fikk store huller. Folk forsvant i flokker oppover mot Kirkegata. Utenfor brannvakta var der et telegramoppslag. Det fortalte at Henrik Ibsen var død. Det ble stille og dystert i parken. Dødsbudskapet gikk som en rullende bølge utover folkemassen. Musikken intonerte en sørgemarsj. Det ble som en minnestund for den døde dikteren. Og noen annen minnehøytid for ham hadde Stavanger ikke.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *