Internt referansenummer: 18.11.2014 – BOK
Kilde:
Småstubber fra storskog og fjell
Helge Søraa
Illustrert av Stein A. Kirkaune
P. F. STEENSBALLE FORLAG
Utgitt i 1987
ISBN 82-7004-277-3
Trykt i Bjarne H. Reeskaugs Offsettrykkeri

 

 Til min venn reven

 

Revebestanden i distriktet er på et absolutt lavmål. Skabben har nå herjet i fem—seks år og ser ut til å ha kommet for å bli. Når en rev en sjelden gang viser seg for folk, er den som oftest hårløs over store deler av kroppen. De er et ynkelig syn, og blir så vidt mulig avlivet av humane årsaker. Rart at det i det hele tatt finnes rev igjen under slike vilkår. De fleste andre og mindre hardføre arter ville nok vært utryddet etter slik påkjenning. Noe av forklaringen er kanskje at det av og til kommer «vill-rever» fra fjelltraktene på besøk til sine mer tamme slektninger nede i bygdene. Når de så blir smittet av skabbmidden, blir de gående i skogtraktene for å finne bedre ly for været. De tåler da ikke så mye som før. Slik får bygdebestanden av rev kanskje «påfyll» etter hvert.

Det er trist at et flott villdyr som reven skal rammes av en slik skjebne. Tidligere var det av og til mye styggprat om reven. Når vi hadde bunnår på fugl og småvilt, var det alltid reven som fikk skylda. En kunne nesten tro at den var en hatet skapning. Nå er det imidlertid til fulle ført bevis for at småviltstammene svinger uten å bli påvirket av reven. 1981 var det beste rype- og hareår siste mannsalder, mens 1982 var det helt motsatte. Sjelden har det vært så lite rype, men revebestanden har vært så å si borte begge årene. Reven har dermed kommet i et nytt lys hos de fleste. Faktum er nok at de aller fleste, slik som jeg, savner den røde røveren. Det er jo unektelig et flott syn, en brannrød rev mot hvit snø.

Mange spennende og overraskende opplevelser har den stått for gjennom årene. Innen jakt er det vel ingen kunst så stor som å beherske en av de mange formene for revejakt som er utviklet.

Mange er det som har hatt koselige netter småfrysende ved en glugge i uthuset, i venting på at reven skulle dukke opp på åta. Retrieveren til naboen, samt ei katte i ny og ne fikk kanskje billett til de evige jaktmarker, men slike ting har alltid skjedd. De får nesten skylde seg sjøl når de opptrer som rev i dårlig lys. De fleste ganger kommer den ventende jeger ikke til skudd engang. Men spenningen er der hele tiden, og det er vel den vi er ute etter. Arbeidet etter skuddet, med flåing og skraping må nok gjøres, men gir langt fra noen spenning. Revejakt med halsende hund har vært drevet av mange, men beherskes av veldig få.

Min favorittjakt når det gjelder rev, er sporingsjakt i snaufjellet, og skyting med rifle. Det blir ofte lange hold og tilsvarende mange sjanser for bomskudd, men spennende er det, og med mange fine naturopplevelser attpå. Det er etter hvert blitt mange dager med skiturer etter reven. Er en forsiktig nok, og bruker kikkerten flittig, kan denne jaktformen gi mange revskinn i løpet av en vinter.

Det er blitt et stort tomrom etter reven, og jeg ønsker inderlig at skabbsmitten skal forsvinne. Men jeg har liten tro på at den vil gjøre det med det første. Selvfølgelig kan en ta de samme turene likevel, men det blir ikke det samme. Er det ingen revespor, har mauseren en tendens til å kjennes i hvert fall dobbelt så tung på ryggen. Det er nok forventningen om å få se den røde «frikaren» lyse opp i en hvit snøverden som er drivkraften for å få jegeren ut på ski.

Når en får betrakte den flotte fullpelsede skapningen en vinterdag i fjellet, og kjenner til dens enestående evner til å greie seg under alle forhold takket være sine skarpe sanser og lynsnare reaksjon, kan en ikke annet enn å beundre reven.

Det er et stort tap om den skulle komme helt bort. Vi får håpe at ikke det skjer. «Mikkel rev» — kom tilbake. Vi savner deg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.