Kilde

Årbok for 1984, side 161
Nord-Trøndelag Historielag
Av John Røflo
Redaksjon:Olav Skjevik og Jarle Skjei

To sagn av John Røflo

John Røflo døydde 4. desember 1983. I fjor haust kom dette manuskriptet til årboka. Røflo opplyser at han har segnene etter bestemora, Andrea Røflo, som var fødd i 1832.
Red.

Noe av det mest fundamentale i vår åndskultur er våre gamle skikker og seder. Mange av dem kan ha blitt til som en tilpasning etter forholdene, og mange kan, liksom eventyrene. ha kommet langt borte fra gjennom mange land og kongeriker. Men vi har også skikker for våre store høytidsdager både i privatlivet og offisielt som f.eks. bryllup, jul, påske og 17. mai. I disse skikkene kan vårt indre vesen komme til uttrykk på mange måter. Her er først en gammel juleskikk fra Inderøy.

1. Frokjølla eller frobekken

Andre juledagen skulle mannen på gården stå tidlig opp om morgenen. Han skulle sale en hest og ri så fort han kunne til «frokjølla», der skulle han la hesten drikke og sjøl ta med seg et spann vatn heim. Dette skulle være en rådgjerd for god felykke, og den som kom først til «frokjølla» eller »frobekken» fikk heste lykka. Bekken som de kalte »Frobekken» var bare en liten siklebekk som skvalet og rant. Den laget til litt gråkvitt skum som de kalte «frode» og dette trodde de skulle være bra for så mye.

Den nattlige rideturen kalte de «Steffenridt» eller «å ri Steffen». Navnet hadde vel sin opprinnelse i fortellingen om Stefanus som ble stenet for sin tro. Han hadde kommet i konflikt med sine arbeidskamerater som sa at han hadde spottet Gud (og Moses) og de leveregler som han hadde gitt. Dette oppegget folket som overfalt ham og førte ham for rådet. Der ble det stilt falske vitner mot ham så han ble dømt og senere stenet. Han ble da kristendommens første martyr. Hans dag ble satt til 2. juledag eller 26. desember.

2. Olskjøller

Tusen år senere i tiden falt Olav den hellige i slaget på Stiklestad i striden for sitt land og sine ideer. Deretter ble han Norges og hele Nordens martyr og helgenkonge. Etter hans død kom det mange skikker og legender om helbredelse med vatn fra bekker og vannårer som kongen hadde vært i berøring med. Fra nå av hette slike bekker og vannårer «Olskjøller». Mange strømmer til Olsokfestene på Stiklestad og Nidaros for å få med seg ei flaske vatn fra Olavsbrønnen til legedom for sine sår. Og mange kjørte vatn langveisfra til bruk i huset ved festlige anledninger, til jul f.eks. Vatn fra slike store kjøller hvor det uoppholdelig hvirvlet opp og kruset overflaten, ble også kalt «Livets vann».

Ikke så svært langt i norøstlig retning for Vådalsgårdene i Sparbu og like ved den gamle kongeveg mellom Sparbu og Verdal ligger et kraftig oppkomme. Dette er den egentlige Olskjølla det snakkes om, og i vannknappe tider har den skaffet vatn til fleire store gårder. Tradisjonen vet å fortelle at da kongen reiste der forbi, la han seg ned og drakk av denne kjølla. Derav fikk den navnet «Olskjølla».
Her i Inderøy er det også en stor kjølle, «Kverkilrenna», som skaffer rent, krystallklart vatn, til et par store gårder. Etter gammel tro på legende kraft mot alt ondt i slikt vatn har trolig kjølla gitt navn til gården «Kverkillen» – «Kverk det onde».

Og så er det hesten som billede på åndsmakt og tankenes flukt. Men nå er det kongen som har salet hesten og kommer i strak galopp gjennom natten og mørket for å nå sitt mål – akkurat som det går fram av rytterstatuen på Stiklestad.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *