Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

To søsken

Intervjuobjekt:    
Anna og Olav Konstad

Intervjuer:
Åse Margrete Mørresaunet og Mari Konstad Haanæs

Hvor mange søsken var dere?

Det var sju unger på gården. Anna var nest eldst og Olav nest yngst.

Husker dere hvordan krigen begynte?

– Nabokona, Anna fra Konstad Søndre, kom om morgenen 9. april 1940. «No ska æ fortæl dåkk nå hustre. Det e krig!» Hun kom før brøytinga om morgenen. Derfor hadde hun trampet over støvlene sine, og var nokså oppskaket. På Konstad Søndre hadde de radio.

Gikk folk og snakket om at det kunne bli krig, eller kom den overraskende?

Etter som vi ikke hadde radio, kom den overraskende.

På hvilke måter ble livet deres forandret da krigen startet?

Det ble fort folksomt på gården. Allerede ’10. april kom Ola Skjetne fra byen med mora si. Mora var syk og lå til sengs hele april. Etter hvert kom det flere evakuerte fra byen Familiene Skjetne og Breistrand var hyttefolk som familien Konstad var godt kjent med. Disse familiene bodde på gården en måneds tid. Olav delte seng med Wilfred Breistrand, som ble en ganske kjent skuespiller. Til sammen var det 22 mennesker på en gård med 3 soverom, kjøkken, kammers og ei bitte lita stue.

I tillegg kom det svigerbarn og andre slektninger på besøk i helgene. Noen av mennene som hadde arbeid i byen, flyttet etter hvert tilbake til byen og kom utover i helgene. En mann syklet daglig 30 km hver vei til og fra arbeidet i byen.

Sukker var det vanskelig å fa tak i. En gang fikk vi sukker lille julaften. Da var vi oppe hele natta og bakte julekaker. Tyskerne som okkuperte skolen i 1942, kom og malte kaffe på gården. Det hendte vi fikk en halv kopp. Den gjemte vi til lørdagskvelden. Klær ble det smått med.
Mange plagg fikk lapp på lapp.

Hva arbeidet de voksne med under krigen?

– Bøndene hadde gårdsarbeid, men John, broren vår, ble innkalt til arbeidstjeneste (AT). Han og flere andre arbeidet med jernbanebygging. De hadde svært dårlig med mat. John fikk med seg mat fra gården, og det var kjærkomment for mange Anna ble utskrevet til å hjelpe til på en gård i bygda. Der hadde de tuberkulose. Far Esten likte dårlig at Anna måtte arbeide der. Trygdekassen ga henne litt lønn.

Husker dere noen artige episoder fra krigen?

Tyskerne som bodde på skolen festet og drakk. Det hendte de sang og dansa på bordet. Vi ungene frydet oss over synet av dem. En vinterdag kom det tyske soldater gående på ski fra Melhus leir. De var dårlige skiløpere. Da de skulle renne ned fra Malmsjøen mot Ånøya, datt de i en stor dunge. Marit, søstera vår, fikk et skikkelig latteranfall. Olav synes enda han kan høre latteren hennes runge.

Hva er deres verste krigsminner?

– Anna husker en gang hun var fryktelig redd. Hun skulle følge ei jente hjem fra nabogården. De måtte gå forbi en tysk bil i mørket. På hjemturen vasset Anna over bekken for å unngå de tyske soldatene. Jentene lurte på om tyskerne hadde damer i bilen.

Olav husker at en skiløper kom til gårds en kveld og ba om losji. Han fikk overnatte. Olav, og de andre også, skjønte at det ikke var en vanlig gjest, men det ble ikke snakket om det. Grytidlig neste morgen kom det tyske biler til gårds. De lette etter noen, men heldigvis var mannen borte da tyskerne kom på loftet. Han hadde satt skiene sine bak huset. Da det ble farlig, hadde han hoppet ut vinduet, tatt skiene sine og forsvunnet. Mannen var en aktiv motstandsmann som berget seg. Vi fikk julekort fra han senere.

Hva tror dere var vanskeligst for de voksne under krigen?

– Vi tror de voksne var mest redd for å bli innkalt. Vi husker svært godt at Eivind Næve, en mann fra bygda, falt under krigen. Far måtte kjøre kista med det norske flagget over, til kirken i Skaun. Det er et fælt minne

Hva tror du var vanskeligst for ungene under krigen?

– Læreren vår, Mogseth, ble arrestert og sendt til Grini. Han var syk og kom tilbake igjen. Ellers var det vanskelig med konfirmasjon. Prestene ble også arrestert.

Fantes det nazister der dere bodde?

Det var ikke mange. En mann som bodde i nærheten av lærer Mogseth, var nazist. Denne mannen måtte vi passe oss for når vi gikk med melka til Mogseth. Vi måtte gå i mørket. Det ble lettere da det kom rasjoneringskort. Ellers ble vi opplært til å holde tett. Vi snakket ikke om ting vi hørte eller lurte på.

Hva med motstandsfolk, kjente dere noen av disse?

Olav husker at onkel Alf kom til gårds. Far til Olav og Anna, Esten og Alf gikk inn i smia og pratet. Olav og en bror lurte seg inn i naborommet og tjuvlyttet til samtalen. Da fikk de høre om aktiviteten i Øvre-hytta ved Lille Grevsjøen.

Da dyrlege Øvre fra Øysand og familien skulle til hytta, ble de skysset av folk på Konstadgårdene, eller de lånte hester av Esten. Hestene sto i stallen på hytta mens de var der. En gang Olav skysset dyrlege øwre til hytta, ble han budt inn på mat. Da tok Owre ned spekeskinker som hang inni peismuren. Der var det også lagret flatbrød på små hyller. Denne maten sto til disposisjon for motstandsfolk i Hølondaskogene. Det ble selvfølgelig ikke sagt til Olav den gangen.

Søskenbarnet til Olav, Erik Konstad fra gården Konstad Søndre, fortalte at en gang han var innom Øvrehytta, fant han mye våpen i stallen og krybba. Ungdommene var svært nysgjerrige på dette. Erik dro tilbake ikke lenge etter våpenfunnet. Da var stallen tom for våpen. Erik så spor etter skikjelker. Sporene gikk i retning Hølonda. Engelske fly hadde sluppet våpen på Lille Grevsjøen. Motstandsfolk på Hølonda skulle bruke våpnene i sabotasjeoppdrag.

Så du tyske soldater og krigshandlinger?

– I begynnelsen av mai 1940 kom tyske soldater marsjerende utover i retning Hølonda. Karfolka i grenda ringte til hverandre og lurte på hva de skulle gjøre. Noen ville at de skulle angripe. Heldigvis var det ingen som skjøt.

Siden flyttet mange tyskere inn på skolen da de okkuperte den. Skolen lå bare 100 meter fra gården, så de bodde tett innpå.

To tyske befal okkuperte soverommet til Anna og søstrene. En av disse tyskerne het Groåkopf Han var nok ikke nazist. Kameraten til Groåkopf hadde mye vondt i tennene, så han syklet ofte til tannlegen i Orkdalen. Når han var i Orkdalen, fikk far Esten komme på rommet og høre radio hos Groakopf. Disse to tyske befalene ble siden sendt til Østfronten.

Grosskopf takket for seg på en fin måte. Lillesøster Ingebjørg var ikke hjemme da han dro. Han la igjen en stor dropspose til henne. Grosskopf falt sannsynligvis i kampene i Russland. Familien ble glad i ham.

Tyskerne som bodde på skolen, gravde skyttergraver ikke langt fra gården. De marsjerte til og fra arbeidet og sang: «Heili, heilo. Deutschland über alles».

En høst det var enormt med blåbær i skogen, plukket tyskerne store mengder. De marsjerte fra arbeidet og bar åttinger fulle av blåbær mellom seg (en åtting er ei lita tretønne på omtrent 15 liter, 1/8 tønne). Vi torde nesten ikke gå inn i skogen og plukke bær selv.

Når tyske soldater hadde gjort noe galt, ble det holdt straffe-eksersis på jordene på gården. Det var forferdelig å se på. Soldatene ble plaget. En deløvelses-skyting var det også i området. Tyskerne skjøt med trepropper. Sauen til Anna ble gal etter mye skyting. Den måtte slaktes.

Hvordan kom freden?

– Freden kom rolig. Vi ble veldig glade, for vi hadde vært mye redde. Den 17. mai 1945 husker vi godt. Anna var med familien til Skaun og feiret. Olav var hjemme Russiske soldater kom syklende fra Melhus. På gården hadde de kokt ei stor gryte med lapskaus som de skulle ha etter feiringa. Olav gav de russiske soldatene lapskausen. Da familien kom hjem etter feiringa var det tomt.

Vi reiste til Melhus «på ærend», og vi husker godt da flere krigsfanger vi kjente, kom tilbake. Noen var fryktelig utmagra.

Da kronprins Olav besøkte byen, dro vi inn for å se ham. Olav satt heimevernsvakt ved dammen på Sagberget. Nordmennene var redde for at tyskerne skulle ødelegge kraftverket før de fikk trukket seg helt tilbake. Olav var bare 17 år, men satt med skarpladd gevær. Beskjeden var å skyte varselskudd først hvis det kom tyskere. Hjalp ikke det, var det bare å likvidere. Heldigvis kom det ingen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.