Internt referansenummer: 03.05.2011 – Bok
Kilde: Humor og folkeminne frå det gamle Kvinesdal
Av Ånen Årli
Trykk: S. Bern. Hegland A.S. – Flekkefjord november
Illustrasjoner av Kåre Sandvand (“Sandis”)
Klikk her for å lese “Forordet”

Tollak Espeland

Tollak Espeland var den mest omtalte mannen i Kvinesdal for 150 år sidan. Eg har tala med folk som trudde dei kunne minnast Tollak, endå han var død før dei var fødde. Når det lever så mykje stoff om Tollak Espeland i dag, kjem det av at Ole Tobias Espeland samla så mykje gards- og slektssoge frå Espeland på heia. Ole Tobias hadde diktergåver. Eldre folk kan minnast dikta hans i Agder frå 1920-åra. Han let etter seg ein full kasse med brev, dikt og epistlar som det er morsamt å lesa i dag.

Ole_Tobias_Espeland

Ole Tobias Espeland
Fotograf ukjent.

Tollak Ånensen Espeland levde frå 1767 til 1837. Han hadde det indre gardsbruk på Espeland. Det var ein liten gard, men Tollak måtte alltid ha like mange kyr som dei fødde på prestegarden som var største gard i bygda. Når dei spurte kona til Tollak kor mange kyr dei hadde om våren, sa ho:

«Me sette 15 på bås ihaust, men så sulta det 5 i hel, men æg he lagt på 5 kålvar så me he talet».

Ole Tobias Espeland fortalde:

«En gang svalt det i hel ei geit som hette Sala. Da holdt Tollak gravtale: «Å du Sala du Sala, vil du heller ligga på Æsleplassen for hunna å skrubba enn i den goe floren te Tollak Espeland». Den svalt i hjel Trinitassøndagen med grønt gras i kjeften.

Søndagen etter var hans kone i kirken. Da hun kom hjem, spurte Tollak etter prekenen. «Nei», sa kona, «dæ kan eg inkje minnast, for då presten messa va dæ jyst som æg høyrte ei geit megra, og då måtte æg gråda nå æg tenkte på Sala som ligge på Æsleplassen å fryse.»

Tollak var gift 2 gonger. Hans første kone var fra Urestad i Hægebostad og hette Anna Stigansdatter. Hun var 17 år eldre enn Tollak. Det så ikke ut til at han følte savnet etter sin første kone særlig hardt. Da de kom til Rødland med liket, sat Tollak til skrevs over kista, synlig beruset og sang av hjertens lyst.

Hans annen kone hette Dorte Maria Stålesdatter fra Stakkeland. Hun ble lei av livet på Espeland, og en dag sprang hun på kjødna og ville drukna seg. Tollak sprang etter og ropte: «Dorte Maria, besinna deg». Men kona vassa lenger ut i den blaute gjørma. Da ble Tollak sint og ropte. «Gå då Dorte Maria — dra te — –» men kona vassa ut så bare hodet var over vannet. Da slapp Tollak ut sin siste trumf: «Farvel Dorte Maria — for evig farvel». Det kunne ikke kona stå for og vassa i land.

Farvel_Dorte_Marie

«Dorte Marie besinna deg!»
Illustratør: Kåre Sandvand («Sandis»)

En søndag hadde Tollak begjært kirkens forbønn. Da kirkefolket kom tilbake til Espeland, var Tollak i fullt sving med å bære inn turrhøy. «Presten bad for deg idag, koføre va du inkje i kjørkja?» «Nei», sa Tollak, «Æg hadde så møje kjurt høi ude som æg måtte få inn i hus, å så hadde presten bere ti te be enn æg».

Tollak laget sin egen likkiste. Han laget forresten tre, men de to første ga han bort til andre som trong kiste fort.

Da Tollak hadde fått siste kiste ferdig og skulle prøve om den passet, oppdaget han at den var for kort, han hadde tatt feil mål. Da ble han fykende sint og sa: «Her ska æg ligge som ein fattig Lasarus mæ krumme kne.»

Da han merket at enden nærmet seg, sendte han bud etter naboen, Ole Svendsen, og ga han de siste instrukser.

«Nå æg æ borte, ska du slakta den blå jeida, ve ska du hogga i Kjørkjedalen, inkje spør mæg om noge, æg kan så lide tala. Du Ola skal gå i smia å ta jedn te nye brodda, dæ kan bli glatt føre. Så ska dokke be folk frå Øvre Ejjeland, Jemlestad å Røydan. Dæ æ rige å sterke folk, men naboan meine, desse armenakkan frå Haddeland å Strånna vil æg inkje sjå i likfæra mi.

Inkje kjør mæg ne Julestien hell Skarestien, men fint å barnlig ne mæ Fossen».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *