Internt referansenummer: 20.08.2011 – BOK
Kilde:
GJEMT, MEN IKKE GLEMT!
(Fortellinger om bygdeskikkelser, liv og levnet på Tjøme i gamle dager)
Abraham Johansen
Gjenfortalt av HAAKON BJERKØE
Utgitt av TJØME KOMMUNE
Trykt i Tønsbergs Aktietrykkeri i 1977
Klikk her for å lese ”Forordet”.

Tossen Berstad

Torsten Berstad het en mann som bodde i Berstad. De gamle Tjømlingene var imidlertid litt slurvet med uttalen av fornavnet hans, så herute ble han bare kalt Tossen — Tossen Berstad.

Han var litt av en luring denne Tossen, og han ble sjelden svar skyldig.

Bededagen var som kjent tidligere helligdag, også til sjøs. Engang hadde imidlertid skipperen på en av de skutene Tossen seilte med, unnlatt å si fra at mannskapet skulle være fri bededagen. De ble satt i fullt arbeid, og Tossen ble sendt opp i riggen for å labbsalve den, d.v.s. at han skulle smøre inn vevlingene med en blanding av tjære og olje. Dette ble gjort for å beskytte riggen mot råte.

Jo, Tossen han satte i gang, men et stort stykke av riggen lot han stå igjen. Kommet ned på dekk ropte skipperen til ham: «Men i all verden, Tossen, du har jo en svær helgedag oppi riggen!» «Nei», svarte Tossen, «det må værræ feil. Jæ har inte no’n helgedag». «Joda», fastholdt skipperen og pekte på den store, lett synlige flekken oppe i riggen. «Å, ja dæn, ja». sa Tossen, «men det er’nte no’n helgedag, de’. De’ er bare be’da’n de’».

Skipperen forstod da at han ikke greide å lure mannskapet denne gangen, og resten av dagen fikk de derfor fri.

Vevlinger: tynt tauverk mellom bardunene i riggen, danner trinnene i en «stige».

Tossen Berstad var oppe i kjerkebøgdæ å sollte fisk. Dær traff’n lensmann Sundseth borte i Rødgatæ, å Tossen spørte om lensmann ville kjøpe fisk a’n. Ja, lensmann var interessert å tittæ ne’ i kørjæ te Tossen. Dær fekk’n se at de’ lå et par fine ørretær. «Du har’nte lov te å fiske ørret på de hænne tiæ,» sa lensmann. «Du veit væl de’ at nå ær’n fredæ. Treffer jæ dæ en gang te me’ ørret i fiskekørjæ, så blir jæ nødt te å multere dæ, hus på del » Da smilte Tossen lurt, åsse sa’n: «Han er’a stor å mekti’, lensmann her oppå lande’, men å forby ørreten å gå i garnæ å rusene mine uti sjønn, de’ maktær’n nå inte da». Dærme’ så gikk’n.

Engang var Tossen ille ute. Han å svoger’n hans’es, Hansen i Bakken, hadde tatt på sæ no’ veæhogst for Ivær Hui. Di var eldre sjøfolk begge to å inte no’ vandt me’ å hogge famneve’, så de’ blei’nte rar fortenestæ på dæm. Di hadde gjenne mid-dæsmat me’ sæ, å en da’ hadde di et spann me’ saftsuppe åsse pannekaker me’. Men så bar’e sæ inte bedre te enn at stuten te Halvorsen kom farænde. Da den fækk se karæne, så bynt’n å brøle, å karæne trudd’en var følkevond. Redde blei di å klatræ opp på en stor stein. Stuten åt opp alle pannekakene å stangæ te suppespanne’. Men så fækk’n hanken på spanne’ inn på et a hornæ å dærme’ så bar’e a’ste’ me’ heile suppespanne’. Ja så var’e slutt me’ veæhogsten for dæn da’n, for uten mat kun’inte karæne ærbi. Di hadde bare å ro him te Berstad igjen.

Saftsuppe ble brukt hele året i nesten alle hjem på Tjøme før. Den ble kokt på risengryn, havregryn eller sagogryn, tilsatt syltede moreller (eller kirsebær), saft og sukker. Morellene ble «stivsyltet» i store krukker, d.v.s. morellene ble tilsatt kanelbark og nellik.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *