Internt referansenummer: 02.02.2022 – B
Kilde: «Slik var hverdagen»
Arbeidsfolk forteller frå husmannskår, anleggstid og kriseår.
Redigert av: Hallgrim Høydal, Kari Moen og Jostein Nerbøvik
Notodden historielag
NKS-Forlaget
Oslo 1988
ISBN 82-508-0499-6

Forteljar av denne historien er Johanne Anderson

 

Tresko om vinteren

Klær var det dårlig med. Vi fikk noen avlagte traser her og der, som blei sydd om. Sko hadde vi nesten ikke. Jeg trur jeg hadde et par lågsko da jeg blei litt eldre, slike som hadde dufser på tuppen, men for det meste gikk vi i tresko som far laga. Jeg hugser at når vi gikk til skolen om vinteren, blei treskoa fulle av snø, og når vi kom fram, tok vi dem av beina og slo ut snøen på trappa før vi gikk inn. Unger fra husmannsplassene hadde aldri undertøy. Jentene gikk i verkenstakk og tresko. Når det var mye snø, subba stakken ned i snøen, og det blei en iskant nederst. Den gnog bak på leggen så det blei sår. Like ille var det over knea. Jeg satt på skolebenken og letta på stakken rett som det var, for jeg tålte nesten ikke å komme nær noe. jeg hadde nok lange sokker som rakk til knea, men det var til lita hjelp, for underbukser hadde jeg ikke. Kvinnfolka gikk nesten aldri med slikt, og en jentunge måtte klare seg uten. Sokkene var ikke strikka, men sydd av vadmål. Det var bare på gardene folk hadde strikka sokker. Guttungene gikk også i tresko og med sokker, vadmålsbukser og ei filletrøye. Slik gikk fattigfolksunger da jeg voks opp, og attpå så svalt og fraus de. Om sommeren gikk vi barbeint, fra tidlig om våren til langt ut på høsten, så lenge det gikk an å gå uten sko. Og så var det å ta fram treskoa.

Besteforeldra mine kan jeg ikke hugse. De døde før jeg blei så gammel at jeg kan hugse dem. Far var fra en husmannsplass, og det samme var mor.

Det var ikke stort foreldra mine fortalte fra sine yngre dager, men jeg kan hugse far fortalte at han åt borkebrød og mosegraut i nødsåra. Han var 81 år da han døde og mor 46. Ho døde i oktober samme året som jeg fylte 15 år, og far døde året etter. Vi var fem søsken og fem halvsøsken. Far var gift to ganger. Med Liv Slåtta hadde han fem unger. Så blei han gift med mor, og jeg er den eldste.

 

Om forteljaren Johanne Anderson

Forteljaren, Johanne Anderson, blei fødd i 1875 i Bø i Telemark. Foreldra var gardsarbeidar Hans Aslakson Bergkaas og Ingeborg Tollevsdotter Myhre. Johanne Anderson blei hjuringjente som sjuåring. Ho fortel om bitre tårer og såre bein, om slit og armod og mykje anna. Som gift kone blei Johanne Anderson buande på Notodden. Språkforma hennar er «bymål», men Bømålet slår tydeleg igjennom i ordval, bøyingsverk og uttrykksmåte.