Kilde:
NORSKE SAGN
ETTER FORSKJELLIGE KILDER
FORLAGT AV
CAMMERMEYERS BOGHANDEL
OSLO 1941

TROLLET OG HEDDALS-KIRKEN

Det går et sagn om at Heddals-kirken ble bygd av et bergtroll. Det gikk slik til:

I gamle, gamle dager var det fem oppsittere i Heddal; de hette Rau Rygg, Stebbe Strand, Keik Sem, Grut Grini og Vrang Stivi, med Torbjørn Hustveit som overkonge. Disse navnene gir forresten godt uttrykk for særegenheter ved de fremste ættene i dalen. Rau Rygg ble visst kalt så for det røde eller lyse håret sitt, og det var og er et særkjenne for Ryen-ætta. På Strand var det svært små, men tettbygde og kraftige menn, faste som stabber, derfor Stebbe Strand. På Sem var mennene keike, det vil si ranke, mens de på Stivi var mutte, fåmælte og innesluttet; det kaller bonden grutte menn; attpåtil var de noen riktige vriompeiser. Alle var de veldige kjemper.

Da kristendommen ble innført i Norge, fikk også bøndene i Heddal lyst på å få seg en kirke, og en av dem, Rau Rygg (andre sier Torbjørn Hustveit), skulle da stå for kirkebyggingen, og han gikk og funderte mye på hvordan de skulle gå fram. Mens han grublet på dette, kom det en dag en ukjent mann bort til ham og spurte hva som lå ham på hjertet.

– ”Det skjeller ikke deg,” var det tverre svaret han fikk.
– ”Ja, men jeg veit hva du tenker på, jeg,” sa den ukjente.
– ”Veit du det, så trenger du ikke å spørre om det,” sa den andre.

Dermed gikk fremmedkaren uten videre løs på saken og lovte å bygge en kirke, dersom heddølen ville oppfylle ett av disse tre vilkårene: enten hente ned sol og måne fra himmelen eller la hjerteblodet sitt renne eller finne ut navnet på fremmedkaren. Et slikt arbeid tenkte Rau måtte ta lang tid, og imens skulle han nok greie å finne ut hva karen hette, og dermed tok han imot tilbudet. Han krevde at det skulle være fem hovedinnganger på kirken, for de fem storkarene i bygda måtte ha hver sin dør.

Så begynte da arbeidet på kirken, og det med slik kraft at på den første natta var alt stein- og tømmervirke framkjørt, den andre ble spiret reist, og på den tredje dagen ville kirken stå ferdig. Ordholdenhet var telemark-ingens pryd, og Rau gikk bortover jordene sine, tung i hugen for livet han skulle miste. Da hører han med ett en deilig, sterk sang fra Svintru, som ligger midt i Ryenjordene. Han gikk nærmere og lydde; det var rimeligvis en mor som bysset barnet sitt inve i fjellet, for det lød ut til Rau:

Hyss, hyss, vesle båne,
I morgo kjem Finn med måne,
sol og kristenhjerte ei skåne
til moro og leiker fe håne.

Hermed var gåten løst. Byggmesteren hette Finn; eller som andre sier: Fansagerlokk (kanskje fordi han hadde langt hår), og han var et bergtroll.

Tredje dagen kom byggmesteren og ba Rau ta imot kirken. De gikk da ned og så over bygningen. Det var en trebygning; sidene var gjort av planker, 1 alen breie og 5-6 tommer tjukke, reist ved siden av hverandre slik at store trenagler med i til 2 tommers tverrmål holdt sammen endene på sidene. Det var ikke brukt hverken høvel eller spiker på kirken. Den hvilte på 46 mastetrær, 4 til 8 fot i omkrets, og hadde 65 småtak. En helt lukket svalgang gikk rundt om hele kirken, som dengang bare hadde ett tårn, og det var 94 fot høyt. Den dag i dag kan de som besøker kirken, se for veldig byggefang det ble brukt til den. Da nå Rau og byggmesteren på sin skjønnsforretning kom inn i kirken, slo Rau på midtstolpen midt i rommet og sa:

– ”Denne står skakt, Finn!”
– ”Skakkare kan han bli!” svarte Finn, fór på dør og strøk beint opp på Himing, et fjell der i nærheten, og derfra kastet han på halvannen mils avstand fem steiner av mange skippunds tyngde etter kirken. Den ene av dem står utenfor kirken som gapestokk, to ligger i Ryenbakken, og en står på Stivi. Den var snudd om en natt, og da ble det stor engstelse, inntil folk fikk greie på at det var natteløpere som hadde gjort det. Men ingen stein traff kirken, for de begynte å ringe med kirkeklokkene. Denne lyden tålte ikke trollet å høre, og det ble nødt til å flytte med bu og bøle fra Svintru til Himing.

Det var en gutt som var ute en gang og skulle leite etter bortkomne hester, og da traff han på et hus han aldri hadde sett; utenfor sto det en eldgammel mann og hogg ved.

– ”Har du sett noe til hestene mine?” spurte gutten.
– ”Du får snakke til far min, som sitter der inne,” svarte gamlingen.

Far din kan ikke være noen ungsau, tenkte gutten; han gikk inn og traff en enda eldre mann som satt i grua.

– ”Veit du om hestene mine?” spurte gutten.
– ”Nei,” sa gamlingen, ”men spor far min, som henger der på veggen. Vil han ta deg i handa, så rekk ham den ild-tanga der med den gloende spikeren i, og si at det er veslefingeren din.”

Gutten snudde seg mot veggen; der hang en kjesse og oppi den noe som så ut som et fønne av et menneske, og ham spurte gutten om han visste noe om hestene hans.

– ”Hvor er du fra?” spurte gamlingen.
– ”Fra bygda østafor,” svarte gutten.
– ”Nei, er du heddøl,” sa gammelen og rettet hodet og handa opp over kjessekanten; ”gi meg handa di.”
– ”Du har nok med veslefingeren,” sa gutten og rakte fram den gloende spikeren.
– ”Hett er blodet, fast er kjøttet, det er merg i heddølen enda,” sa gamlingen, han gråt og krystet spikeren så den ble flat.

– ”Hestene dine finner du vestafor Himing mellom to vatn, og de er ikke det minste skadd. Hels heddølen fra meg. Jeg budde så lunt i Svintru; men da de reiste Rygg-såta (kirken), og de fine kubjellene (kirkeklokkene) ringte, kunne jeg ikke få fred og måtte flytte. Hels dem på Rygg, at så lenge Drømsi står, skal ikke velstanden vike fra garden, og når det blir by på Tinnesand, skal verden forgå.”

Stakkars troll, det hadde nok enda en flytting igjen. En dag det lå og solte seg på sørsiden av Himing og hadde et urimelig svært laken under seg, kom det ei jente framom med krøttera sine. Da jenta fikk se trollet, tok hun kniven sin, et våpen alle gjeterjentene bærer med seg og har i strømpene, og kastet den inn på lakenet, og da stålet kom nær det, ble lakenet til stein, og trollet fór inn i fjellet.

Opphavet til dette sagnet er vel den store firkanten av skinnende hvit kvarts som kalles Jutulbleia, og som kan ses milevidt. Etter dette måtte trollet flytte igjen, denne gang til Skrim, et fjell i Sandsvær. På veien dit glei det litt ved Tinnåa og trådde løs en forferdelig svær stein, som nå det midterste brukaret i Tinnfossen hviler på. I denne steinen skal det stå et merke etter vesletåa til trollet. Det er et søkk som ser ut som ei gryte og kan romme sine 2-3 tønner.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *