Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Trollvika. Monument over en slitets rydningsmann
Av Rune Bang

 

Helt ute mot det ytterste nord på Tonneshalvøya, ligger en liten trolsk vik hvor en slitets mester en gang etablerte sin heim. Denne lokale ”Isak Sellanrå”, har gjennom sin nyrydding og storstilte tålmodighet, reist et formidabelt monument over en nevenyttig arbeidsmaur. Enhver besøkende vil la seg imponere av de mange forseggjorte steinmurer, murer som en gang ”bar” bygninger hvor en familie sleit for et utkomme. Når en i tillegg vet at denne heimen ble opparbeidet og skapt i løpet av en generasjon, forsterker dette inntrykket av en helt spesiell person.

En ”steinrik” plass i utmarka.
Plassen ble opptatt i utmark til bruket ”Volla”, i en liten vik. Hele området er et landskap i miniatyr, hvor alt finnes vi forbinder med vår kystnatur finnes i liten skala. Havet, stranda, den skråstilte sletta, steinura og høye fjell tett innpå. Det virker malerisk og noe trolsk, kanskje derav navnet. Plassens grenser ble først fastsatt ved skylddeling høsten 1915 og ble da gitt navnet ”Skagen”. Skylden ble satt til 10 øre, hvilket skulle si det meste om skylddelings-mennenes verdivurderingen av bruket. Eieren av plassen skulle i tillegg ha rett til torvtak og havnegang i hovedbrukets utmark. Men, da disse grenser ble fastsatt, hadde denne lille plassen vært bosted for en familie i mange år. Tydeligvis mente brukeren på denne tiden, at det nå var på tide å få utmålt plassen mer nøyaktig og ikke minst å få kjøpt stedet, – bli ”grunneier”. Virkelig eier av dette resultatet av mange års slit, ble husmannen først to år senere ved skjøte fra grunneier Jens Danielsen. Prisen for hele ”herligheten” ble fastsatt til den nette sum av kr 300,-. Forhåpentlig var dette en stor dag for han som hadde opparbeidet plassen gjennom mange, tunge år. Hvem var så mannen, denne ukuelige optimist med et pågangsmot mange kunne misunne ham?

Vanskelig barndom.
Mannen som så et mulig utkomme for seg og sine i denne lille fattigslige vika tett opp til ”Mælfjord-auarn`”, var Nils Jorde Bang Larsen. Han var sønn av husmann Lars Johan Jørgensen Tonnes og hustru Elisabeth Marie Thomasdatter. Begge foreldrene var innflyttere til kommunen. Lars var født i Bergen og kom til Tonnes som 15-åring, mens hans kone var datter av Thomas Fordelsen, opprinnelig fra Skonseng, men bosatt i Skivika som innerst da hun ble født.

Lars og Elisabeth giftet seg i Lurøy 14. sept. 1856, da han bare var 20 år gammel! Selv var hun nå blitt 29 år. Allerede før ekteskapet hadde de fått sitt første barn, i april samme året. Familien var først innerster hos Ole Jacobsen i Osen (?), senere finner vi dem som husmanns-folk på plassen ”Moa” under Tonnes, senest i 1861/62. Folketellinga for 1865 viser oss, med noen tilføyelser,     følgende familie bosatt på Moa under Tonnes:

Lars Jørgensen, husmann m/jord, 31 år (f. 1836, Bergen)
Elisabeth Thomasdatter, hans kone, 38 år (f. 15.6 1828, Skivika i Rødøy)
Lars Johan, sønn, 7 år  (f. 3.4 1859), utvandret senere til USA
Nils Jorde Bang, sønn, 4 år   (f. 21.4 1862)
Johan Meyer, sønn, 1 år         (f. 2.7 1865), utvandret i 1887 til USA
Regine Tomine, datter, 10 år (f. 27.4 1856), på Stensland i 1875, gift før 1879 med Hans Pedersen, gårdbruker på Våg i Dønna (3 dtr. og 4 sønner)
Det er oppgitt at de hadde en buskap på 4 sauer og 4 geiter, altså ingen egen ku, og en utsed på 1/8 td. bygg og 1 ½ td. potet. Deres jordiske utkomme var således meget sparsomt og det var fisket som skulle gi livberging for familien.

Senere fikk denne husmannsfamilie nok en datter den 9. oktober 1867, et barn som senere ble døpt Sara Eline Bye.

Familien oppløses.
Husmann Lars Johan Jørgensen skulle få et kort liv som husmann på ”Moa”. Under Lofotfisket i 1869, omkom han en uværsdag den 11. februar, bare 40 år gammel. ”Druknet under Lofotfisket” har presten notert i kirkeboka for Lurøy. Tilbake satt en sørgende enke på husmannsbruket med fire mindreårige barn. Det å miste forsørgeren i familien, satte henne i en meget vanskelig situasjon, hvor gode hjelpere i nabolaget var en absolutt nødvendighet. Alene kunne hun ikke klare med husmannsplassen eller sine mange forpliktelser og gjøremål. Husmannsplassen ”Moa” ble derfor i mai 1870 overtatt av ekteparet Jacob Larsen og Ingeborg Olsdatter, som da flyttet hit fra sin innersttilværelse i Rødøy.

I oversikten over ”utflyttede” fra kommunen i kirkeboka, kan vi lese at ”enke” Elisabeth Marie Thomasd. Tonnes flyttet den 5.mai 1873 til ”Kilbonæsset i Rødø for at gifte sig”. Hun hadde altså funnet seg en ny livsledsager på Rødøysida av fastlandet, en enkemann av omtrent samme alder som henne. Det er imidlertid ikke nevnt i kirkeboka at hun da tok med seg noen av sine fem barn! Selve vielsen finner først sted i Rødøy kirke året etter, den 5. juli 1874.

Folketellinga 1 år senere i 1875, gir oss beskjed om en familie i full oppløsning, idet bare et av hennes fem barn er hjemme hos henne på Kilbogneset! De øvrige fire barna er spredt rundt om hos forskjellige ”pleieforeldre”, både her i Lurøy og i Rødøy.

Eldste datter Regine Tomine var blitt tjenestejente på Stensland, Lars var tjenestedreng på Tonnes, Nils var hos sine ”pleieforeldre” husmann Jakob og Ingeborg på Moa, mens den nest yngste Johan er hos sin mor på Brenneset ved Kilboghamn. Her finner vi også Elisabeth Thomasdatters nye mann, husmannen Einar Olai Einarsen, opprinnelig fra Rana. Den yngste dattera, Sara, som bare var 6 år da mora giftet seg, var nå plassert hos pleieforeldre i Øvre Kongsvik, føderådsekteparet Ole Olsen og Dorthea Larsdatter, som da var i 60-årene. Det måtte ha vært en meget fortvilet og vanskelig situasjon for Elisabeth, å la seg skille fra sine barn.

Nils Jorde Bang ble konfirmert fire år senere i 1879 med adresse Tonnes, – sannsynligvis var han fortsatt hos familien Jakob Larsen på Moa. Den 16. desember 1884 kullseilte skipper Johannes Olsen Særvoll Tonnes utenfor Kjerringvika i Aldersundet og forulykket. Husmann og ”pleiefar” til Nils, Jacob Larsen Moa, – omkom også denne tragiske desemberdagen. Dermed mistet også Nils sin pleiefar og prøvde vel på beste vis å hjelpe enka Ingeborg.

Ekteskap og livberging.
Da Nils var midt i 20-åra, hadde han funnet seg ei jente han satte oppriktig pris på, – ei han kunne tenke seg å stifte familie med. Den utkårede var sønnedatter til lensmann Andreas Bye, Jakobine Marie Bye Martinusdatter fra Ytre Kvarøy. Da de hadde vært forlovet i nesten fire år, oppsto det ”knute på tråden” og sommeren 1988 ble de så enige om å gjøre det forbi med hverandre. Prøve å være adskilt fra hverandre en tid. Kun få måneder senere, sendte imidlertid Jakobine ham to brev i desember samme år, med beskjed om at hun nå ville ekte Nils og bad ham umiddelbart ta ut lysning hos presten. Nils ble glad for hennes ord, imøtekom dette hennes ønske ved å oppsøke presten og gledet seg til at de nå endelig skulle bli gift. Alt skulle således ligge vel til rette for det unge paret. Men, også denne gang ville skjebnen det noe annerledes for Nils.

På denne tiden tjente Jakobine i Anklakken hos handelsmann Jeppesen, og det fatale hadde skjedd i den korte perioden de var ”fra hverandre” på høsten. Hun innledet et kort, svermerisk forhold ”på si” med en tjenestemann hos Martin Jeppesen, nemlig ungkar og selvfostring Jens Andersen Lien. Dette sidespranget fikk de følger slike forhold noen ganger får, Jakobine ble med barn. Den første tiden prøvde hun å skjule sin tilstand for sin tilblivende ektemann. Kanskje var det også noe derfor det ”hastet” slik med å gifte seg? Brevene hennes til Nils kunne tyde på nettopp dette. Ryktet om hennes tilstand nådde imidlertid også til Tonnes, hvor det selvfølgelig kom Nils ”for øret” ganske snart.

Han tok da umiddelbart turen ut til Anklakken, for her å få klar beskjed om det var sant det folk fortalte om henne. Jakobine kunne ikke benekte dette, hun måtte erkjenne forholdet med Jens og innrømmet også at hun nå var ”fruktsommelig”. Dette noe spesielle forholdet tok så Nils opp med sogneprest Wiklund i et brev han sendte fra Henningsvær den 21. januar 1889, da han ville ”faarhindre hende i at ingaa Nogen egteskabelig faarbindelse Med Nogen anden Mans person” uten hans tillatelse, – dersom han hadde myndighet til dette. De var jo tross alt forlovet. Han hadde egenhendig vært i ens ærend hos presten og tatt ut lysing for dem i desember! Nils ville fortsatt ekte henne på tross av hennes lille ”sidesprang” og selv om noen mente at ”hun har faaet Mig Til Skamsjul” (…)”. Slike noe ondsinnete rykter, ville han imidlertid ikke høre på.

Dette barnet, som ble født 9. juni 1889, ble i dåpen gitt navnet Alf Martin Bye. Barnets far hører vi ikke mer om, da han allerede før dette barnet ble født hadde dratt sin kos og fraflyttet prestegjeldet.

På tross av denne noe vanskelige start for dette paret, giftet selvfostring og fisker Nils Jorde Bang Larsen Moa giftet seg den 18. oktober 1889 med ”sin” Jakobine Marie Bye, altså bare få måneder etter hennes barnefødselen. Jakobine var datter av gårdbruker og ”ungkar” Martinus Christian Bye på Ytre Kvarøy og født 1866. Hennes mor var ”pike” Petrine Johanna Olsdatter fra Indre Kvarøy, som flyttet til Rødøy kommune allerede den 13. mai 1868, – uten sin datter. Jakobine vokste imidlertid selv opp på Ytre Kvarøy hos faren og stemora.

Den første tiden var Nils og Jakobine innerster eller losjerende i Hestmona, hvor de får sitt første barn Emma Leonora i 1891. Deres neste barn, Helga Fredrikke, er født i Rødøy i 1893. Men, så må de ha kommet i tanker om en bedre mulighet på Tonnes, for de var her ved deres tredje barns fødsel sommeren 1896, – et barn som ble døpt Fridtjof Nikolai Johan.

De var nå blitt en familie på to voksne og 3 barn, og det var på tide å etablere sin egen heim. Nils og Jakobine fant det vel lite tilfredsstillende å være ”losjerende”, snart i en heim, snart i en annen. Kanskje hadde han tatt turen bortom Trollvika i sin ungdom på Moa?

Nils var nå en voksen mann på vel 30 år, full av pågangsmot og etter hvert som familien økte, ble ønsket om å få sitt eget mer og mr presserende. Den nødvendige optimisme for framtida og ståpå humør, hadde han jo så det rakk. Han måtte derfor ha tatt mot til seg, oppsøkt gårdbruker Jens Kristian Danielsen på ”Tonnes-Volla” og her fremlagt sitt viktige ærend. Kunne han få ta seg rydning i Trollvika, i gårdens ytterste utmatk? Dette må ha skjedd rundt 1894/95, Danielsen må ha gitt sitt samtykke til planene, for ved sitt neste barns dåp sommeren 1896 er som nevnt Nils blitt husmann her.

Senere fikk de barna Borghild Edvarda Petrine den 16.5 1898 og Laura Johanna i 1900, slik at familien ved hundreårsskiftet nå talte to voksne og 7 mindreårige barn her i Trollvika.

Det ble imidlertid flere barn i deres ekteskap:

Marie Eline Dorthea       f. 5.6 1903.
Jenny Ingvarda             f. 22.10 1907
Erling Johan                  f. 22.07 1909

Nils og Jakobines ekteskap ble altså velsignet med hele 8 barn, som alle fikk oppleve barndommens år i Trollvika, – på godt og ondt. I tillegg hadde Jakobine sønnen Alf fra før de ble gift. Av disse barna ble bare 5 velsignet med egne barn, hvorav deres datter Helga med hele 8.

Rydningsmannen.
Nils skulle ta mange tunge tak før den lille grønne flekken kunne skaffe for til såpass som ei ku. Han brøt opp stein i den skråstilte bakken mellom fjellfoten og fjæra, for å gjøre marka mest mulig ”kultivert” og bedre håndterlig for den nyslipte ljåen. Det måtte bli mulig å avle litt for, tross alt, da noen kreaturer var både ønskelig og påkrevd. Nøysom og nevenyttig som han var, brukte han all steinen som ble opptatt fra det sparsomme jordsmonnet, til andre nødvendige formål. Disse ble etter hvert grunnmur til våningshuset, første etasje i plassens driftsbygning og til slutt første etasje i naustet nede ved flæra. Stein hadde han nok av, men det var knapt med nødvendige trematerialer! Dessuten måtte de kjøpes og det kostet penger, penger som det var begrenset av for en fattig fisker.

Med slit og svette vokste det etter hvert fram en heim, en heim som på ingen måte var den mest prangende, men som Nils med rette kunne være stolt av. Han fikk også tid til en fin og nødvendig jordkjeller, et praktverk av steinmurerkunst. Veien til Kvarøyskallen, de mange uermed på Melfjorden og andre gode fiskeplasser var i kort avstand fra hans heim i Trollvika. Jakobine hadde også fin ”panoramautsikt” til hennes barndoms sted hvor hun vokste opp, velstandsheimen og lensmannsgården på Ytre Kvarøy som nå var overtatt av doktor Glatved. Veien fra Trollvika var heller ikke lang til kjentfolk på Tonnes, selv om den over land stedvis var både kronglete og noe uveisomt.

De siste år med fast bosetting i Trollvika.
Da hans mor Elisabeth Marie Thomasdatter var blitt enke på Kilbogneset, flyttet hun til sønn og svigerdatter her i Trollvika, selv om de her levde smått og hadde en stor ungeflokk. Hun hadde kanskje få andre valg, gammel og skrøpelig som hun var ? Her tilbrakte hun sine siste leveår, og døde så hun mett av dage den 17. januar 1915.

Trett av mange og lange arbeidsdager, sovnet også denne slitets rydningsmann inn for godt en sen høstdag i året 1930 (11.8). Hans enke Jakobine fikk av sine barn adgang til å sitte i uskiftet bo, attestert av skifteretten den 2. oktober samme år. Selv døde hun her i Trollvika den 22. august 1934, altså nokså nøyaktig fire år etter sin mann. Påfølgende år om våren døde også hennes yngste sønn Erling, bare 26 år gammel. De andre barna flyttet etter hvert hjemmefra, flesteparten giftet seg og stiftet familier på andre steder. Bare Borghild og Marie ble på Tonnes, Marie som ”gårdkjerring” på Volla.

Etter at Nils døde, ble «auerfiskeren» Kaurin Johansen en nær venn av familien, først som den gode hjelper, senere som Borghilds kjæreste. Året etter morens død i 1934, giftet hun seg den 18. september 1935 med Kaurin Emil Jul Johansen (f. 19.5 1902) fra Olvika, sønn av Elling Andreas Johansen Olvik og hustru Julianna Pareli Pedersdatter. De var som nevnt allerede bosatte i Trollvika ved giftemålet og ble nå i realiteten de aktive brukerne av plassen. Kaurin overtok også hjemmelen til gården ”Skagen” og ble således neste eier. Da de ikke selv fikk barn i ekteskapet, tok de til seg en fosterdatter i 1947, – det var Halbjørg fra Krongelvika. Denne familien prøvde nå på beste måte å finne et eksistensgrunnlag her under fjellet. Kaurin var en flink fisker, etter hvert også med en meget stor kunnskap om de beste fiskeplassene i området.

Kaurin og Borghild bodde og livnærte seg i Trollvika helt frem til sommeren 1958. Da hadde de allerede en tid i forveien bestemt seg til å flytte til Tonnes, hvor de hadde fått lovnad om en mindre tomt tett ovafor Sjyskjæret. Kommunestyret hadde også allerede 14.juli i året 1956     innvilget dem ”statstilskudd” eller fraflyttingsbidrag, hvorav kr 7.000,- ble forskuttert, for at de skulle kunne flytte fra Trollvika og etablere seg en ny heim mere sentralt i bygda. Huset ble nå revet i Trollvika og delvis brukt ved oppsettingen av nytt hus på Tonnes. Mens dette sto på bodde familien Kaurin Johansen i en del av driftsbygningen i Trollvika, hvor det var installert ovn og andre ”bekvemmeligheter”. Snart var de imidlertid på plass i sin nye bolig nede ved sjøen på Tonnes, og en forholdsvis kortvarig gårdshistorie var nådd sin avslutning under de høye fjell nordligst på Tonneshalvøya. Kanskje lengtet ingen av de gjenlevende tilbake til slitet og prøvelsens kår i Trollvika?

I dag er det bare ”stein på stein” som vitner om det lille samfunn som en gang levde og virket her i Trollvika. En og annen båt ankommer kanskje fjæra om sommeren, tar en hastig rast for så å farte videre. Mange hevder også at det spøker her under de høye fjellene, ja teltere har blitt direkte skremt! Men, stort sett er det idyll og speilblankt hav sommerstid med sprelst sei som leker seg i vannskorpa. De steinmurarbeider som ennå finnes etter nybrotts-mannen Nils Jorde Bang Larsen, er viktige monument og kulturminner fra en tid da et sterkt økende folketall gjorde folk tvungen til å søke slike nokså håpløse løsninger for å etablere en egen heim. Få om overhode noen her i Lurøy, har brutt opp og utført så mye steinmurerarbeid som nettopp ham.

 

Kilder:
Kirkeboka for Lurøy 1823 – 1923
Folketellinger for 1865, 1875, 1900 for Lurøy og Rødøy
Realpanteregisteret for Lurøy og Træna
Brev i Prestearkivet, Onøy
Referat fra kommunestyret 14. juli 1956     (Helgelands Blad 1956)
Rune Bang: Bygdelensmenn i Lurøy (Lurøyboka –96/97)

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *