Internt referansenummer: 03.06.2011 – Bok
Kilde: Sagn frå Rogaland
Utvalgt og gjenfortalt av: HANS EYVIND NÆSS
Stabenfeldt Forlag
ISBN 82-532-0335-7
Trykt i Aktietrykkeriet i Stavanger 1978

Trond skysser legdekjerringa

Trond Lauperak levde i Bjerkreim på 1700-tallet. Det er kjent en lang rekke fortellinger om Trond. Her er en av dem.

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde, og er malt av Vincent Willem van Gogh.

En vinter kom det en legdekjerring til Lauperak. Hun skulle være der på gården i flere uker. Sur og sær var hun til alle tider på dagen. Det var ganske umulig å gjøre henne til lags.

Og så var hun så klein til fots, denne Sokke-Kari. Det hadde satt seg en blodsdråpe fast i hoften, og enda hun hadde latt seg årelate flere ganger, var det umulig å få den bort. Det var med nød og neppe hun orket å karre seg tvers over gulvet på to stokker. Når hun skulle flyttes fra den ene gården til den andre, måtte de enten kjøre henne på slede eller på hesteryggen. Var det kort vei, måtte de bære henne på ryggen.

Men Trond hadde sin egen mening om blodsdråpen til Sokke-Kari. Konen hans hadde lagt merke til at når folket var ute av huset om dagen, forsvant det titt et og annet fra matkottet, og spekekjøttet som hang oppe på loftet, minket så merkverdig fra uke til uke.

Trond var ikke i tvil om hvorledes det hele hang sammen. Så kom den dagen Sokke-Kari skulle fra Lauperak til neste gård. Det var kaldt og frost, så sneen knirket for hvert steget en tok. Ørsdalsvannet var nok frosset, men det var knapt nok sterkt til å kjøres.

Trond satte legdekonen på en kjelke, surret stavene og posen hennes godt fast, tok et godt tau på ryggen, en øks i hånden og drog avgårde nedover bakkene og ut på vannet.

Da de var kommet omtrent midtveis ut på isen, stanset han kjelken, snudde seg og så alvorlig på Sokke-Kari. Så gikk han bort og ga seg til å hugge hull i isen. Etter en stund gikk han bort til kjerringa igjen, la tauet rundt skuldrene hennes og tok mål. «Ja, ja, det er ikke mye som mangler nå,» sa han til seg selv og gikk bort til hullet igjen for å hugge det større.

Men før Trond visste ordet av det, hadde Sokke-Kari kommet seg opp av kjelken og var langt borte på isen. Hun trippet avsted som en pisket kirkerotte. Føttene gikk som trommestikker

Men Trond sto tilbake og lo med seg selv: «Den skysskaren glemmer du aldri!»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.