Internt referansenummer: 15.10.2010 – A
Kilde:
KRIG OG OKKUPASJON I PORSANGER
Emnehefte nr. 19
Tor Schulstad og Anstein Mikkelsen
Skoledirektøren i Finnmark
1984
(Klikk her for å lese informasjon om dette emnehefte)
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Tyske desertører og russefanger

– HØRTE VI GEVÆRSKUDD PÅ KIRKEGÅRDEN I FIRE – FEM TIDA OM MORGENEN VISSTE VI AT DET VAR TYSKE DESERTØRER SOM BLE SKUTT. BERNT BYE PÅ SMØRSTAD SÅ TYSKE DESERTØRER GRAVE SIN EGEN GRAV, HERREFOLKET VAR HARD MOT SINE EGNE. – JEG HADDE INNTRYKK AV AT DESERTØRENE BLE VERRE BEHANDLET ENN RUSSEFANGENE, FORTELLER BYE.

I PORSANGER VRIMLET DET AV FANGELEIRER. DET VAR EGNE LEIRER FOR TYSKE DESERTØRER, EGNE LEIRER FOR RUSSISKE KRIGSFANGER, EGNE FOR RUSSISKE SIVILE OG EGNE FOR SERBERE.

DE FAST STASJONERTE RUSSEFANGENE BLE IKKE SÅ ALLER VERST BEHANDLET. FOR DE SOM BLE SENDT UT PÅ VEIBYGGING OG SNجMÅKING VAR LIVET DERIMOT ET MARERITT. DÅRLIGE KLÆR, LITE MAT OG NÅDELØSE VAKTER SOM DREV DEM FRAMOVER. DE SOM IKKE KLATRE MER FIKK EI KULE I PANNE, OG BLE BEGRAVD I VEIEN, FORTELLER JOHAN R. JOHANSEN FRA LAKSELV.

Etterkrigsårene avdekket et uhyggelig minne i Finnmark. Med tele-løsninga dukket det ene russeliket etter det andre opp av veibanen på fjellovergangen i Finnmark. De russiske krigsfangene ble satt til å bygge ut og vedlikeholde veinettet.

Mange ble liggende igjen i Porsangers karrige jord, enten som offer for tyskernes kuler og geværkolber, eller døde av sult, slit og utmattelse.

Også mange tyskere fant sin grav her oppe. En del som ofre for kuler fra sine egne. All opposisjon mot Hitler, partiet og den tyske krigsmakta, ble hardt slått ned på.

Tyskernes kontroll var grundig – også med sine egne. Blant annet ble all post sensurert. Dette ble skjebnen til en ung tysk soldat. Han fant sin grav på Smørstad ved Lakselv.

Soldaten var trøtt og lei av krigen , han som mange andre – også blant tyskerne. Han syntes hele skuespillet var meningsløst. Etter attentatet mot Adolf Hitler puttet han følgende setninger i brevet hjem: «Det var synd Hitler ikke ble drept, da hadde det kanskje vært slutt på denne meningsløse krigen.» Mer skulle det ikke til. Kort tid etter lå han under torva.

TYSK DESERTØR

Det hendte også at tyske soldater stakk av fra avdelingene sine. Bernt Bye kjørte lastebil for vegvernet under krigen. -En dag jeg var ute ved Chapperjok støtte jeg på en tysk desertør. Han hadde stukket av fra Kistrand, stjålet en båt og rodd over fjorden. Nå ville han sitte på inn til Lakselv, men ba meg stoppe før jeg kom til de tyske vaktpostene.

Jeg tok ham på og klarte å få ham velberget med meg helt hjem til Smørstad. Der gjemte vi ham i fjøset, og senere i kjelleren vår. Der var han i fire dager før jeg førte ham oppover mot Karasjok, ga ham mat og kompass og sendte ham avgårde slik jeg pleide å gjøre med russiske flyktninger.

MÅTTE GRAVE SIN EGEN GRAV

Tyskeren ble imidlertid tatt og ført tilbake til Lakselv. Kirkegården lå like ved huset vårt. Der ble han satt til å grave sin egen grav. Da han var ferdig skjøt de ham.

Det var fælt å se på – av flere grunner. Blant annet var jeg redd for at tyskeren skulle bli presset til å angi oss som hadde hjulpet ham, men ikke et ord kom ut over leppene hans, forteller Bye.

MED MAT TIL RUSSEFANGENE

Johan R. Johansen i Brennelv så mange russefanger i løpet av krigsårene – Det var fullt av fangeleirer rundt her. Blant annet var det også en leir for russiske sivile. De var internert på ungdomshuset. Dette var folk som var tatt under felttoget østpå. Disse fikk gå mer fritt rundt i bygda, blant annet var de ofte på butikken og handlet, forteller Johansen.

De russiske soldatene i tysk fangenskap hadde en langt hardere hverdag. – I Billefjord så jeg en gang en russefange som stakk en fisk under frakken. Straks var tyskerne over ham og hamret løs med geværkolbene.

Men alle tyskerne behandlet ikke fangene like ille. En gang drev en del russefanger og sagde is ved Brennelv. Vi hadde fiskebutikk i den tida, og jeg tok med en del sild som jeg ville gi til fangene. Tyskerne som holdt vakt lot meg faktisk få dele ut sildene.

Stort sett var matstellet til russefangene dårlig. Suppe var den eneste maten de fikk. De ble holdt såpass i form at de kunne utføre arbeid for tyskerne. En av oppgavene var å holde veiene ved like. På Hatter og Kvænangsfjellet ble satt til å bygge snøoverbygninger. Disse fangene bodde under elendige forhold, og måtte jobbe i kulde og snøvær – tynkledte og utsultede.

Tyskerne var lite forveredt på vinteren her nord. Brøytemateriell var det lite av. Dermed ble russefangene også satt inn for å holde veiene åpne. De sto i lange kolonner og måkte for hånd, forteller Johansen.

TYSK DESERTØR

En dag kom en desertør til Fossen der familien Johansen bodde. Han ga seg ut for å være Østerriker. – På beina hadde han alpejegersko med stålbeslag. De var slitt helt ned til læret, så det var tydelig at han hadde gått langt. Han ville imidlertid ikke fortelle hvor han kom fra.

Mannen bodde hos oss ei tid, og hjalp til ute på slåttemarka. Han bar tydelig preg av å ha gått gjennom mye vondt. Om kveldene hendte det at han fikk skjelvingstokter. Fra oss dro tyskeren oppover til Ovre-lakselv der han bygget seg en gamme. Kort tid etter ble han tatt.

Like i nærheten av oss var det en desertørleir. Fangene der gikk tynt kledt. De fast stasjonerte russefangene hadde ikke så aller verst klær. Dårligst sto det til med russefangene som kom med transportene østfra. De gikk bare kledt i filler, forteller Johansen.

HJALP RUSSERE Å RØMME

Noen av russefangene forsøkte å rømme. Enkelte fikk hjelp av lokalbefolkninga. Våren 1944 bestemte fem russere seg for å rømme fra leiren på Smørstad.

Bernt Bye kjente dem godt, og de kom til ham for å få hjelp. -Vi brukte lang tid på å planlegge rømningsforsøket. Meninga var at de fem skulle ta seg innover vidda og videre til Sverige. Jeg laget et kart og tegnet inn ruta for dem, men anbefalte at de ventet til flommen i elva var over.

En kveld hadde vi fått tak i litt brennevin og satt og drakk. Russerne ble fulle – og modige. -Vi starter nå! Jeg rådet dem fortsatt til å vente til vannstanden i elvene hadde sunket, men de ville ikke høre på det.

Dermed la vi avgårde over Lakselva. En av dem kunne ikke svømme, men kom seg da over på et vis etter at en annen hade tatt sekken hans. Karen som kom etter med sekken kom seg derimot ikke over, men mistet fotfestet og rak nedover elva. Ikke langt unna hadde Egil Nilsen satt laksegarn. Det filtret russeren seg inn i.

Resten av oss var kommet et godt stykke oppover fjellesida, men da vi så hvordan det gikk med ham snudde alle frivillig og overga seg til tyskerne som nå hadde tatt opp jakten.

Russerne ble ført tilbake til leiren og fikk hvite striper på ryggen av uniformen. Det betydde at de hadde forsøkt å rømme og måtte passes ekstra på.

Under evakueringa traff jeg de samme russerne igjen i Harstad. Jeg hadde etterhvert blitt godt kjent med flere av dem. Etter krigen var jeg en tur i Leningrad. En av dem skulle være derfra. Jeg forsøkte å spore ham opp, men uten resultat. Vi fikk aldri vite hvordan det gikk med russefangene herfra, forteller Bye.

Her på kirkegården på Smørstad måtte den tyske desertøren grave sin egen grav, forteller Bernt Bye som hjalp tyskeren på flukt.
Fotograf ukjent.