Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Intervjuobjekt:    
Anne Aalid Berg (1934) f. Aalid

Intervjuer:
Siv Agnete Mjønesaune og Sølvi Snildalsli

Tyskerne

Tyskerne kom og bosatte seg i Snillfjord i 1941-1942. Det ble bygd en masse brakker og fangeleirer, for det var også mange russiske fanger her. Oppe på Øraunet sto det noen brakker utenfor og nedenfor husa. Der hvor kommunehuset står var det en stor kjøkkenbrakke. Ved den gamle Ørabrua nedi Øyan som vi sier, sto det to brakker på elvekanten, der brannstasjonen er i dag. Disse var inngjerdet med piggtråd og en stor portal over inngangen gjennom gjerdet, hvor det sto med stor bokstaver «Sur Wasserburg». Der de kommunale boligene og bedehuset står i dag var det også brakker. Deriblant en stor kinobrakke.

Ellers var det masse skyttergraver og bunkerser hele Moareina nedover. Der skolen står i dag er det bunkre under. Inngangen er fra Auneveien og er gjenmurt i dag, men bunkersen finnes fortsatt. Huset til John Aae, ble okkupert av tyskere. Selv rømte de til Sverige. Så vidt jeg husker kom de seg over grensa ved Magnor. Jeg husker bestefar og jeg kjørte med hest nedover til Aagjerdet og hentet en del klær og innbo, så tyskerne ikke skulle fa tak i det.

Ved Bakkabakken sto det brakker og i Hundtjønnmoen var det en «Todtleir.» På flata innenfor kirkegården var det russerleir. Ellers bodde det tyskere mange plasser. De tok seg bare til rette.

Bombinga

Anne forteller om en episode hun husker veldig godt. En fin søndag ettermiddag i april ville far ta seg en tur på kaia hvor en av fosenbåtene lå. Den hadde gjemt seg for tyskerne inne fjorden. Den følte seg trygg inn i den lange fjordarmen. Kaia var derfor samlingssted for bygdefolket, der de kom sammen og diskuterte situasjonen. Mor og jeg ble med for å ta turen innom ei som vi kalte «Marit Gammelgara.» Hun bodde i ei stue overfor kaia. Det var varmt og fint vær, så vi satt ute på trappa. Det var ei stor høg tretrapp hvor det var fint å sitte. Plutselig kom det et stort fly innover fjorden. Det fløy så lavt at vi som satt på trappa så ned på flyet idet det passerte over kaia og båten. Søndagen etter, den 28. april, ble det bombet ved kaia der båten lå.

Bombinga husker jeg veldig godt. Jeg var veldig redd, men jeg forstod visst ikke helt alvoret i krigen. Den første dagen de bombet var en fin vårdag. Det var mange folk som hadde samlet seg på brygga for å snakke om situasjonen. De diskuterte også Fosenbåten som lå der. Plutselig hørte vi flydur og det kom fly innover fjorden. Flyene begynte å slippe bomber. De som var på kaia sprang unna så fort de kunne, og ungene som var der sprang og gjemte seg under nausta, mens det haglet bombesplinter rundt dem. Det var et stort under at ingen ble truffet, ikke engang båten ble truffet.

En god del av bombene falt ned på Aune. Og et hus ble flyttet flere cm på grunnmuren, men
det sto. De gav seg med bombinga denne søndagen, men de kom tilbake mandagen og da
bombet de i flere dager.

Miner

Tyskerne satte ut miner på forskjellige steder for å hindre fienden. Minene ble lagt ut på dyrka jord. Jeg husker en dag en liten unge hadde forvillet seg ut på et område med miner Heldigvis oppdaget ei tysk vakt ungen før det gikk galt og han fikk reddet ungen.
En dag jeg satt på skolen og kikket ut av vinduet, hørte jeg plutselig et stort smell. Like etterpå så vi en istykkerrevet sau som for høyt opp i lufta. Den hadde gått seg på ei mine Den landet med alle delene på forskjellige steder.

Russisk fangeleir

Ikke langt fra der vi bodde var det en russisk fangeleir. De russiske fangene var veldig flink til å synge. Vi hørte ofte de sang ved leiren sin. På frigjøringsdagen var de veldig glade og sang mye. Mange mennesker møtte opp og hørte på den kvelden. Mange av de russiske fangene døde mens de var her. Noen døde p.g.a. sykdom og sult, og andre ble slått i hjel eller skutt av tyskerne.

Jeg husker en morgen jeg kom og skulle på skolen, da møtte jeg et gravfølge i Reitvolldalen. Det var noen som kom bærende med en slags båre og på den lå det en naken og død fange. De fillene som hadde vært brettet over han var blåst av. Jeg stilte meg i vegkanten til følget hadde dratt forbi. Dette hente om vinteren.

En annen gang jeg kom fra skolen, det var i slutten av skoleåret, drev de og begravde noen oppå der. Jeg stoppet opp og så på, men det skulle jeg ikke ha gjort. De hadde med seg en schæferhund som de jagde meg bort med. Jeg sprang for livet med hunden i hælene, og først da jeg fikk hoppet over «Jotulsbekkgrinda» snudde hunden.

Skolen

Alle gikk på skolen, men etter at tyskerne tok skolestua gikk vi på skole på forskjellige steder. På skolen skulle det henge et bilde av Vidkun Quisling, samt hakekorset og solkorset. Vi måtte være veldig forsiktige så vi ikke ødela noe av det. Jeg husker at en gang jeg kom på skolen var hodet kappet av på bilde av Quisling. Det ble et stort rabalder da læreren kom, men det roet seg etter hvert da det kom frem hvem som hadde gjort det. Et nytt bilde kom opp.

Under krigen hadde vi lite med bøker, og de bøkene vi hadde var gamle, slitte og de hadde ofte gått i arv fra generasjon til generasjon. Jeg brukte pappas gamle lærerbøker.

Freden

Så endelig kom freden. Jeg husker den veldig godt. Bestefar var gått til butikken for å handle, men mest for å høre nytt, for spenninga var over. Jeg husker enda hvilke klær han hadde på seg. En værslitt busserull og en gammel slitt ryggsekkpose. Da han kom tilbake så vi på han at freden hadde kommet. Må samtidig fortelle at denne gamle sekkeposen fikk jeg seinere til skolesekk. Bestefar skar til nye lærreimer og satte i. Det var ingen ting å kjøpe så jeg husker jeg var veldig glad for sekken.