Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Tyve basstemmer

Intervjuobjekt:    
Målfrid (1926) f. Løkkesmo og Anders Storliløkken (1923)

Intervjuer:
Tove Ingeborg Løvø og Nils Inge Bakken

Budal skole

I dag, 2. februar 1995, har vi tatt turen til «Trøhaugen», til Målfrid og Anders Storliløkken for at de skal fortelle oss litt fra krigsåra 1940 – 45. Målfrid husker godt den dagen tyskerne kom. Hun var på skolen som hørte til Bjerkli krets. Det ble ikke noe mere skole den dagen. Senere fortsatte folkeskolen som vanlig, men å gå videre på skole for de som ville det, var umulig. Anders var blant de som ble konfirmert i 1938 -39 og de gikk glipp av videre skolegang.

Det var ei spesiell tid. Det meste var forbudt. Men vi led egentlig ingen nød. Det var nesten håpløst å få til stekt brød, for det var så dårlig mjølkvalitet. Så var det rasjoneringa da, av matvarer og tobakk. Vi måtte ha kaffeerstatning. B-såpa var mer som talgklumper. Vi gjorde alt for å få tak i tobakk: Vi laga budalsstoler. Så tok vi 2-3 stoler på ryggen og rente over Tågå-fjellet ned til Forsetmoen. Der var det ei lita forretning som het Brødrene Hermo. Vi hadde med stolene dit og prøvde å lure til oss litt tobakk. Vi dyrka også tobakk. Det ble hjemmeavla når det led uti krigen. Vi tørka blada, tok stammen og malte det på kjøttkverna. Så var det bare å røke. Men det ble ei stygg lukt!

Hva gjorde dere i fritida?

Når det gjelder fritidssysler, var det ikke mye å velge i. Vi sparka litt fotball. Problemet var å få tak i fotball, det fantes ikke! Vi plukka molte og fikk tak i smør. Det bytta vi mot fotball i byen. På Engesmoa var det en fotballbane, og vi gikk helt fra Løkkesmo (10 km) for å se på fotballkamp. Vi sparka mot Kotsøy og Rognes.

Hva med festlivet?

Det var forbudt å ha offentlige fester. Men vi hugde tømmer, laga materialer og bygde en platt i Ytterdalen (sted i Budalen). Den ble mye brukt under krigen. Restene av platten vises ennå ved redskapshuset sør for Moen.

Hva slags musikk hadde dere?

Musikken var en helt annen enn nå. Flere hadde munnspill. De stakk vi oppunder taket når vi gikk hjem igjen om kvelden eller natta. Så tok vi dem ned igjen på neste fest. De kom med sykkel fra «Bakk-gårdene». Annen musikk var hornmusikk og sangkor. Det var et stort blandakor med 50-60 medlemmer. Det var i allefall 20 basstemmer Det var ikke noe annet å være med på.

Det var ikke så enkelt å være ungdom under krigen. Vi hadde ikke sykler heller. Om vinteren var det skia. Det var vanskelig å fa tak i ski. Jeg husker at jeg fikk et par ski i bytte mot smør, forteller Målfrid.

Det var i det hele tatt vanlig med byttehandel. Smør, molte og fugl ble brukt som betaling. Jakt var ikke lov, da det var forbudt å ha gevær. Geværene ble gjemt, bl.a. i møkkkjelleren, ihvertfall når tyskerne hadde razzia. Radioene ble tatt og samla inn i et stabbur. Hvis tyskerne fant gevær eller radioer, kunne folk bli satt i fengsel. I «Bjørkåsa» (gård i Budalen) ble de tatt og sendt på Vollan, men heldigvis slapp de å sitte så lenge.

Også hestene ville tyskerene ha. Målfrid forteller at de måtte levere merra. Det var i 1943 eller 1944. Det var ikke noe trivelig, men de måtte gjøre som tyskerne sa. «Det rareste var at den eldste broren min fikk tak i hesten igjen etter krigen. Men da var hesten blitt «skåkredd». Antagelig hadde den ikke fått bare god behandling. Tyskerne leverte hestene frivillig etter krigen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *