Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

 

TYVEN, TYVEN SKAL DU HETE
Av Alan Hutchinson

 

Høsten 1793 sto en ung mann fra Rana, Jon Larsen Blakkåheia, foran retten og innrømmet en hel serie med innbrudd og tyverier i Lurøy denne sommeren. Tyveri var selvsagt ikke ukjent på Helgeland i eldre tid, men det var ikke noen vanlig foreteelse. Mer omfattende tyverisaker, slik som det Jon ble stilt for retten for, forekom sjelden. 

Innledning.
Flere forskere har i den senere tid bemerket at tyverisaker i rettsprotokollene er forholdsvis få i gammel tid. Men samtidig var beskyldninger om tyveri uten at noe tyveri var påvist, i alle fall ikke færre enn saker som dreide seg om påviste tyveri. Slike saker ble reist av de som ble beskyldt, som en æressak. Beskyldningene kunne ha hatt mer eller mindre begrunnelse i faktiske hendelser, oftest kan vi ikke fastslå dette med sikkerhet. Det er imidlertid klart at selv om tyverier kan ha forekommet forholdsvis sjeldent, var mistenksomheten om at så hadde skjedd langt mer utbredt.

I dag er situasjonen kanskje det motsatte her i landet. Tyveri forekommer oftere i vårt samfunn, men vi tenker lite på at det kan hende oss. Likevel låser vi våre dører, vi forsikrer oss mot udåden. Vi sikrer oss også slik at den som står bak oss i køen,     ikke kan lese koden vi taster inn på betalingsmaskinen. Våre handlinger er i nokså stor grad preget av en underbevissthet om tyveri, selv om vi ikke tenker særlig på det. Vi kan knapt tenke oss at vi noen gang skulle komme til å beskylde noen i våre omgivelser for å være tyv.

Hvorfor var det slik at folk i eldre tid tilsynelatende tenkte mer på tyveri, selv om det forekom sjeldnere? En del av svaret kan ligge i hva som ble betraktet som tyveri. Slik som i dag var det ulike grader av ulovlig tilegnelse av andre folks eiendeler. Det kunne blant annet skilles mellom tyveri og ”ulovlig tak”. På samme måte som i dag, var størrelsen av utbyttet og fremgangsmåten ved tyveriet viktige momenter. Det synes som om at hvem tyven var, også ble vektlagt. Dette har også paralleller til dags situasjon.

Magli Olsdatter fra Bratland tok 64 rundfisk fra Kristoffer Kristensen Stuvlands fiskeskjå i 1695. Retten bemerket at hun fortjente lovens straff, men fordi hennes naboer la inn et godt ord for henne og for å minske den ”spot og vanære” som ville tilfalle hennes ”uberyktede barn og ærefulle mann”, fikk hun en mindre bot. I samme rettsmøte ble Per Håkensen, tidligere tjener hos handelsmann Lars Olsen på Onøy, dømt for å ha stjålet fisk, tobakk og klær fra Lars og solgt disse til en annen handelsmann, Arnt Olsen på Selnes. Riktignok var verdien av disse tyvsakene mer enn Maglis, men det var ingen som la inn et godt ord om Per. Han fikk en fengselsstraff med pisking. Magli hørte til de som bygslet jord. Per var derimot en ”løs kar”. Kanskje ble Maglis brottsverk betraktet som en handling fremtvunget av nød, og slik en mindre alvorlig forseelse.

En vandrende tyv.
Det var ikke noe tvil om at Jon Larsen hadde begått tyveri. Hans sak kan imidlertid kaste lys på hvorfor tyverier kan ha vært hyppigere enn det som fremgår av rettssakene og da fra en litt annen saksvinkel.

Jon hadde nettopp tatt tjeneste hos Johannes Torstensen Hjart, da husbonden reiste bort. Jon ble utstyrt med en båt, skinnhyre og støvler, en skinnfell, et halvt anker med syre, en kiste med mat og en juksa og en dorg, og sendt ut til øyene for å fiske. Han la i vei, men da han kom til Tonnes var vinden så sterk at han måtte ligge over noen dager. Da vinden løyet reiste han ut til øyene omkring Andklakken for å fiske. Men vinden var fortsatt sterk, og han ble her bare noen dager. Derifra reiste han nå til Lurøysundet. Dit kom han nattetid og, med tanke om å stjele, gikk han inn i et stabbur tilhørende Nils Jakobsen. Ytterdøra var ikke låst, og nøkkelen sto i den indre døren. Jon tok en del klær og et par støvler. Samme natt tok han seg inn i en stue tilhørende Kristen Hansen. Døra var låst, men var ikke mer forsvarlig stengt enn at den gikk opp da han dyttet på den. Her tok han en kniv, en snus-dåse, et par hoser og noe mat.

Jon dro så nordover til Tretviken i nærheten av Aspdalen på fastlandet, hvor han forlot båten og fant en hule oppe i en ur. Her gjemte han tyvegodset og ble over til neste natt. Denne natten dro han til Konsvik, hvor han gikk inn i Lars Arntsens mathus i Øvre Kongsvik. Det var låst, men nøkkelen sto i låsen. Han tok 2 oster. På veien til sjøen gikk han inn i et naust som han fant nøkkelen til, og tok en kiste med en del mat. Utenfor lå også en kiste på marken, tilhørende Kirsten Andersdatter Kvina. Den brøt han opp og tok fra den noe mat, en flaske akevitt, fikener og noe søtt brød. Alt la han i kisten han hadde tatt og dro tilbake til hulen.

Den neste natt gikk han til Aspdalen, hvor han tok vinduet ut av en sengestu, krøp inn og tok 3 oster, en del rug flatbrød, en gammel hatt, et skjørt og en øks. Disse tok han til en hule i en dal i Konsvikmarka kalt Svartdalen. Kan denne ha vært den senere Revsdalen, og kan Jons eskapader ha skapte grobunn for sagnet om Revsdalrøverne? (Se Lurøyboka 1985) Jon var imidlertid en uskyldig skikkelse sammenlignet med dette sagnets voldsmenn. Ei heller hadde han noen medsammensvorne.

Dagen derpå gikk han så over fjellet og kom tidlig om morgen til Skogvik under gården Stensland. I en sjå ved sjøen fant han en tobakkseske med 24 skilling i, samt et ildstål med flint og krutt. Dette tok han med seg og så gjemte han seg for resten av dagen i skogen. Om kvelden gikk han videre til gården Brenneset. Da han kom frem, så han at folkene her gikk inn i låven for å legge seg. Han gikk da inn i stuen, som ikke var låst men bare lukket med klinke. Her drakk han noe melk og tok med seg en bolle med tykk melk og en hornskje. Herfra gikk han til Øresvik, hvor han var inne i Ole Israelsens sjå og tok en del rekling.

Hele neste dag oppholdt han seg igjen i skogen, og da natten falt på gikk han til Tømmerdal. Her tok han seg inn i matstuen, som bare var låst med en skivelem. Han tok en vadmels kofte, 3 mark i penger, en krus skål med smør, en gammel bomme og en del lefse, og rømte så tilbake til skogen.

Neste natt tok han seg fram til gården ved Olvikvatnet. Mens han kikket gjennom vinduet, kom en mann ut med gevær og Jon sprang inn i skogen ”det hastigste han kunne”. Den påfølgende dag holdt han seg i nærheten av Kvinagården. Til natta brøt han nå opp døra på Ole Nilsens stabbur med øksa han hadde tatt med fra Aspdalen. Han tok her 3 oster, halvparten av en sau og gikk så over fjellet til Konsvikmarka, hvor han oppholdt seg et par dager.

Så var han igjen inne i Lars Arntsens naust på leiting etter tobakk. Men, han ble nå sett av noen av gårdens folk. Han la da på sprang, men ble innhentet og pågrepet. Nils Gabrielsen og Kristen Israelsen var for hurtig for han.

Dommen.
Jon ble dømt til å arbeide i fiskeværene på Senja for et år, samt til å erstatte verdien av det bestjålte gods. Til hans forsvar ble det påpekt at tyveriene hadde vært foretatt ”uten fornuftig overlegg”, og at Jon ikke hadde den fjerneste anelsen om hvordan han for eksempel skulle greie seg gjennom vinteren. De som han stjal fra, viste vel også hvem det var som var på ferde. Jons tokt var en impulshandling, og tingene han tok var nok bare for å tilfredsstille øyeblikkets behov eller begjær. Akkurat dette var typisk for mange av datidens tyverier, men Jon gikk frem i langt større målestokk enn det som var vanlig.

Jon hadde også stjålet før, og var nok blitt mer åpen for denne type atferd enn de aller fleste. Hans status i livet kan ha bidratt til å senke terskelen for slik ugagn.

Barndom og oppvekst.
Jon var født i 1766, den eldste av 5 barn til Lars Jonsen og Dortea Andersdatter. Foreldrene hadde ryddet gården i Blakkådalen. Dortea var eldste barn av det velholdte bondeparet som drev Litl-Røvatnet. Det var ut fra denne gårdens grunn at nevnte Blakkåheia ble ryddet.

Lars druknet i elven da Jon var 10 år. Det var mistanke om selvmord. Dortea giftet seg igjen året etter med Jakob Olsen fra Vesterfjellet. Paret brukte Blakkåheia frem til 1785, da de byttet seg til Ørtfjellet i Dunderlandsdalen. Da var Jon blitt en ungdom på 19 år.

De som overtok på Blakkåheia var Håkon Olsen og Ragnhild Jonsdatter. Hun var oppvokst på Vesterfjellet og dit flyttet de i 1790. Blakkåheia ble så overtatt av Jakob Mortensen fra Vesterfjell, som var 3 år yngre enn Jon.

Etter farens død hadde Jon tjent i noen år på Enge i Rana. Her hadde han stjålet fra sin husbond og fra en annen dreng. Senere hadde han tjent på Tonnes i Lurøy. De to siste årene moren og stefaren drev Blakkåheia, tjente Jon hos dem. Etter at de flyttet, hadde han tjent hos Lars Arntsen i Øvre Kongsvik i noen år,     til han våren 1793 hadde tatt tjeneste hos Johannes Torstensen Hjart.

Jon hadde levd et omflakkende liv og nå hørte han ikke hjemme noen steder. Han var en dreng, 27 år gammel og uten særlig forhåpning om å kunne tilegne seg en bygsel i Rana. Han søkte vel derfor ut til kysten hvor det var mulig å tjene folk som fisker. Nesten 20 år senere var han imidlertid fortsatt en dreng, nå på Almlia i Rana.

”Grande-hæv”.
I retten var det ingen som la inn et godt ord for ham. Hans handlinger skadet ingen andres omdømme, kun hans eget. Men det samfunnet han levde og virket i, var ikke forberedt på denne type atferd. Folk kunne ha lås på sine hus, men de gjorde ingen forsøk     på å skjule nøkkelen. Av de ti bygninger Jon var innom, måtte han bryte seg inn i bare to. Flere av de andre var låst, men nøkkelen sto i låsen eller hang like ved. Kister var en annen sak. De måtte han bryte opp.

Å låse døren med tanke om å holde folk ute,     innebar en graverende mistenkeliggjøring av naboene. Folk samarbeidet og delte med sine naboer i en grad som er helt fjernt for oss i dag. Folk var avhengige av samarbeid med, og ha et godt forhold til, sine naboer. De hadde private rettigheter til å drive jordbruk på gården og til å høste av gårdens ressurser, de eide sine egne husdyr, driftsbygninger og arbeidsredskaper, men gårdsdrift og ressursutnyttelse foregikk i et samarbeid mellom alle familiene på gården. Teigblanding i innmarka betydde at korndyrking og høyslåtten måtte være samstemt, slik at ingen ødela for andre. Ute engene ble slått i fellesskap og utbyttet her delt. Kyrne ble beitet i fellesskap og sluppet inn på innmarka samtidig. Mange arbeidsoppgaver måtte gjøres i lag, og det sosiale livet gjenspeilte fellesskapet i arbeidslivet. De rodde til kirken i lag og i store deler av landet sto de ansvarlig for skattene til futen i lag. De sto hverandre bi i et utall av begivenheter fra fødsel til døden, og de brukte mange av disse anledninger til å feste sammen.

Det er denne innstillingen som ligger i begrepet ”Grande-hæv”.     Petter Dass legger ønsket om å være ”grande-hæv” fremst etter Guds velsignelse i de ønskene den nygifte husbond uttrykker overfor sin far:

”Han drikker sin fader fornemmelig til,
Og siger: Min fader jeg eder nu vil
Min Dannemands skaale tilbyde,
Jeg ønsker at Herren i denne min Stand
Mig skæbnen og Lykken vil føye til Hand,
Hans rige Velsignels’ at nyde!
At jeg i Fremtiden min’ venner til Gavn
Kand bære med Ære et Dannemands Navn
Og Grande-Hæv blive blant alle.”

Grande-hæv var en del av innholdet i æresbegrepet. Det forpliktet folk til å være gode naboer samtidig som det forsikret dem om sosial tilhørighet. Mistenkeliggjøring av naboene betydde en undergraving av fundamentet samfunnet sto på. Uttrykte mistanker, slik som beskyldninger om å være tyv, var en trussel mot den mistenktes sosiale tilhørighet.

Likevel var ikke mistenksomhet et fremmed element i dette samfunn. Beskyldninger om å være tyv var den hyppigste grunn til æressaker. Nettopp på grunn av tettheten i arbeids- og sosiale relasjoner, var det stadig mange anledninger til å nettopp være mistenksom. Hadde naboen tatt mer av høyet man hadde slått og rakt i lag enn det som var hans rett? Hva gjorde han i nærheten av holmen hvor man sanket egg i lag? Hadde han slått mer i fellesskogen enn han skulle?

Det var bare et lite skritt videre å mistenke naboen for mer bestemte tyvaktige handlinger. Hvor var det blitt av fiskene som hang til tørk på stabburveggen? Hadde nabokona tatt melk fra kua mens hun voktet den i fellesgrinda? Var ikke sildegarnet naboen brukte likt det som forsvant i vågen for ei uke siden? Melsekken i mathuset syntes alltid å inneholde mindre enn den skulle. Hadde det ikke vært 5 oster på hyllen i stabburet?

Det var lett å stjele. Husene var jo åpne. Og trolig ble det stjålet oftere enn rettssakene gir inntrykk på. Noen har funnet en forklaring på den lave hyppighet av tyverisaker i at rettssakene var kostbare, og at tyverier av denne grunn ikke ble påtalt. I Nord-Helgeland på 1700-tallet var tyverisaker påtalt av fogden eller jordeieren som hadde rettigheter til boten. Private saker angående tyveri ble reist av bøndene bare i de tilfellene hvor det ikke var opplagt tyveri, slik som kunne skyldes misforståelse eller uenighet om bruk av felles ressurser. For øvrig ble private saker, som nevnt, reist som æressak av den som ble beskyldt for tyveri. De siste endte oftest i forlik.

Ingen røyk uten ild. Det kan synes som om at det var en del, og kanskje en god del tyverier som ikke ble reist som rettssak, eller som kom til retten som æressaker. De som var blitt frastjålet kan ha hatt andre grunner for å unngå en rettssak, eller begrense konsekvensene av den. Tar vi også i betraktning de offentlig påtalte sakene hvor sambygdingene ba om lett straff, får vi et bilde av en framferd som hadde mer til hensikt å advare enn å straffe.

I denne sammenheng kan vi oppleve æresbegrepet i praksis. Mindre tyverier kunne overses, særlig hvis det kunne unnskyldes av fattigdom eller ulykke. Men dersom slike tok overhand var det tid for en advarsel. Hensikten var ikke å få tilbake det tapte gods, men å endre atferden til den som hadde tatt seg til rette på annen manns eiendom,     slik at vedkommende kunne fortsette å bo og delta i lokalsamfunnet. Dette har vært kalt re-integrativ juss i motsetning til straffereaksjon. Hensikten var å tilegne den som brøt samfunnets regler nok skam til å skape et behov for å endre atferden, men ikke så mye at vedkommende ble støtt ut av fellesskapet. Men da måtte vedkommende være en person som i utgangspunkt var en integrert del av lokalsamfunnet. Slike som Jon Larsen, som ikke var det, var det best å ha langt vekk.

 

Kildehenvisning:
Helgeland Justisprotkoll   2         fol.71a-73b
”                     ”                 25A fol. 119 b-131

Litteratur:
Dobbe, Jorunn. ”Blant granner og myndigheter. Konfliktløsning og disiplinering på bygdetinget i Nordhordaland 1642-45”   Hovedoppgave i Historie, Bergen, 1995.
Erichsen, Bodil Chr.     ”Tyveri og straff i Norge på 1600-tallet” Rettspraksis 1:1996.
Erichsen, Bodil Chr.     ”Grip tyven? Glimt fra norsk rettspraksis på 1600-tallet”. Historie 1:1998
Hobberstad, Øyvind.       ”Den som tager andens gods er iche bedre end een tyv”; ulovleg tileigning av annan manns eigedom: lovgjeving og rettshandheving på tinget i Nordhordaland sorenskriveri, 1664-1707”       Hovedoppgave i Historie, Bergen, 1997.
Hobberstad, Øyvind.       ”Den som tager andens gods…, Om tjuverisaker på bygdetinget på 1600-tallet”.   Heimen Bd.34 19 .
Hutchinson, Alan. ”Disse tider – disse skikker. Træna, Lurøy, Meløy, Rødøy, i fellesprestegjeldets dager, 1500-1800.”       Træna, Lurøy, Meløy og Rødøy kommunene, 1997.
Sandmo, Erling. ”Æren og Ærekrenkelsen”, i ”Normer og sosial kontroll i Norden, ca.1550-1850”. Rapport fra Det 22. Nordiske historikermøte, Oslo 1994.
Sandnes, Jørn.     ”Kniven, øleet og æren. Kriminalitet og samfunn i Norge på 1500- og 1600-tallet”   Oslo 1990