Internt referansenummer: 25.09.2009 – A
Kilde:
Mosvik Historielags årbok 2006
Tilrettelagt for internett: Jorolf Nyborg

Tradisjon vet å fortelle at også under 1. verdenskrig var det ikke bare for folk og redde seg unna fiendens kuler, de måtte også prøve å redde seg fra sult. Jakten på dagens brød i form av arbeid og mat var et slit. Dette førte til at å høste ulovlig fra naturen ikke ble sett på som noe stort brottsverk, men heller en nødvendighet.

Skogsdrift i allmenningene i Mosvik har det vært langt tilbake i tid. Det var store vidder og lange avstander, slik at hoggerne og kjørerne fikk lange arbeidsveier. For å korte ned på disse ble det satt opp tømmerkoier hvor både folk og hester kunne overnatte. På Sliper og Høyfoss almenning var det 3 koier; Torsvass-stua, Ålvass-stua og Kolltjernstua.

Kolltjernstua ble oppsatt i 1907 av tømmer. Den var i to avdelinger, hvorav mannskapet bodde i den ene og i den andre var det stall. Folk og hester ble da avskilt fra hverandre med en inngang midt på bygget. Torsvass-stua var også bygd likedan.

Kolltjernstua lå nokså lunt til i terrenget og ikke så langt fra demningen i Kolltjernet. Stuen hadde bare et rom, dette var både oppholdsrom, spise- og soverom. I tillegg var det også ”kjøkken” for kokka, om mannskapet hadde det. Mitt på gulvet var det en kokeovn, langs tverrenden et langbord og på begge sider av inngangsdøra var det køyer i to høgder. De var så brede at to personer kunne ligge sammen. Det var nok ikke så mye privatliv i en slik stue.
Skogstua var i bruk hver vinter fra den ble oppsatt, både av folk fra Mosvik og andre bygder som drev tømmerhogging. En vinter var den også bebodd av skogsarbeidere fra Selbu. Om vårene ble den brukt av tømmerfløterne.

Elgjegere hadde også tilhold her, til og med fra Tyskland og Holland.

En tømmerkjører som hadde vært der i flere vintrer, mente at hadde stuen kunnet snakke, hadde den hatt mye å fortelle.

I dag er stuen borte, bare en ruinhaug viser hvor den engang stod.

Fra 1907 og utover til 1940-årene var det ”liv og røre” i denne stua hver vinter og også utover våren. Hvordan det var å oppholde seg for så mange mennesker i ei trang stue i de lange vinterkveldene, ja det vet vel best de som fikk erfare det. Som regel hersket det harmoni og fred, men man kan ikke se bort fra at det var uenigheter også. Maten kunne også være så som så, noe som er fortalt nedenfor.

Under 1. verdenskrig om sommeren 1917 foregikk det vedhogst på almenningen av militært mannskap. Disse lå i telt på Kolltjernholmen, mens vernepliktige fra Mosvik benyttet Kolltjernstua, blant disse var bl.a. Anton Jenssen.  

Veden, som ble klappet i 3 meters lengder, ble slindbarket og lagt opp i reiser.

Sist i oktober 1917 var det innflytting i Kolltjernstua, og utover vinteren var det helt fullt i skogstua. En mann fra Steinkjer kom med hester og kjørere, han ledet også arbeidet. Han hadde akkord, men deltok ikke selv i arbeidet.

Det var på den tiden ikke alltid like greit å få tak i forskjellige nødvendige ting, men skogvokter Kristian Grindvoll hadde fått tak i en stor gammel komfyr i Sliper, som han satte opp i stua, så det skulle bli anledning til å bake brød. Melet som var å få kjøpt da ble kalt landsmel.

Først gjaldt det å få kjørt frem veden som militæret skulle ha. Den måtte kjøres frem til dammen før det ble for mye snø. Den skulle fløtes til våren.

Så var det tømmerhogst og hoggerne hadde kommet til stua. Vinteren kom etter hvert med kortere dager og fallende temperatur, snø ble det heller ikke noen mangel på. Det ble lange kvelder i stua, ikke radio, ingen aviser. Så snart middagsbordet var ryddet, var det kortspill hele kvelden.

I julen reiste de fleste heim, men når den var over var det å flytte tilbake og ta fatt på arbeidet igjen. Tømmerveiene måtte kjøres opp og tråkkes på nytt etter snøfallet i julen.

En dag mot slutten av januar i 1918. Middagsmaten var nettopp inntatt, den besto for det meste av sild og lutefisk. I dag hadde det vært sild, han Ola syntes den var for salt og tørr.
”Dette går ikke lenger”, mente han, ”det måtte bli noen kjøttmåltider også”.

Ja det var alle enige i, men kjøtt var ikke så lett å skaffe. Etter maten var kortspillet i gang. Borte ved den ene køya hørtes det filstrøk over en Diston sag. Han Ola tok Remington-rifla ned fra takbjelken, fant frem pussesnora og drog den gjennom rifleløpet flere ganger.
”Ska du på tiurjakt, far”, spurte han Martin.
”Bedre vær og føre for toppjakt kan du ikke få”, svarte han Ola og satte fra seg rifla ved utgangsdøra. Alle viste godt hva slags jakt han tenkte på, det var som de allerede kjente smaken av nykokt sodd. Utover kvelden satt Ola og la planer om den påtenkte jaktturen, kanskje var det best å stå opp tidlig for å benytte seg av det fine måneskinnet, det skulle være lyst nok til å skyte på større vilt.

Neste morgen gikk Ola på ski innover Kolltjernet, det var tindrende klart måneskinn og godt skiføre, men en bitende sno fra nord. Kommet frem til Kolltjernlia satte han fra seg skiene og gikk opp lia med skuddklar rifle. Jo, her var det vilt, de så på ham før de løp av sted. De var nok ikke vant til å bli uroet på denne tiden. Det smalt et skudd, elgkollen ravet noen skritt før den gikk i bakken. Den fikk ennå et skudd, det hørtes bare et plaff, snøen og den rimete skogen dempet lyden. Dyret ble stukket, sprettet opp og vommen veltet ut. Så flådde han den ene bogen, hugg den av og la den i en sekk han hadde med, han var ingen nybegynner i faget.
På tilbaketuren så han det begynte å komme skyer på vesthimmelen, ja noen snøbyger nå satte han pris på, de slettet jo alle spor.

I stua var det nettopp ferdig med frokosten da han kom inn. Han fikk selv litt mat, etterpå delte han opp bogen, den var ennå varm, før han gikk til skogen. Det ble mange turer til Kolltjernlia for å hente kjøtt, men reven ville gjerne ha litt også.

Det ble mer og mer snø utover vinteren, viltet flyttet fremover og helt ned til sjøen. Når de var hos handelsmannen for å proviantere, tok de rifla med og den ble brukt, ingen så noe mistenkelig ved det, det var jo proviant til folk og hester de kjørte på da.

Omsider ble det slutt på vinteren og våren kom. Ved pinsetider var fløtingen i gang. Det var satt bom over elven i Kaldal for å samle opp veden slik at det ikke gikk på sjøen. Oppe ved Kolltjern-dammen var det ikke lett å få de ubarkede vedstokkene til å passere gjennom damluka. Å stå på dammen med fløterhake var en farlig jobb. Martin var en av dem som hadde denne jobben. Plutselig mistet han balansen og falt i elva. Ingen kunne hjelpe ham. Dammen ble stengt øyeblikkelig og leting ble satt i gang, også folk fra bygda kom utover for å delta i letingen. Han ble funnet i øvre Kirkegårdsvann.

Det var jo pinseaften og ungdommene gikk frem i bygda til pinsebål og pinsemoro, men det var en trykket stemning. Hvorfor nettopp han ble det sagt mange ganger. Martin hadde som gutt vært gjeter på Naustvoll, så det var en av deres skolekamerater som nå var gått bort. I Kolltjernstua satt moren ved sin sønns båre og gråt.

Etter pinse ble fløtingen fullført. Mannen fra Steinkjer sendte en svenske ned i Kaldalen, han skulle kjøre veden fra bommen ned til sjøen. Der ble den kappet og kløvd til favnved. Da Steinkjer-mannen var ferdig med sitt oppdrag, skulle han og hesten reise med båt fra Mosvik til Steinkjer. For å korte på veien gikk han til Sliper kvelden før og overnattet der. Da han kom frem til Mosvik dagen etter, møtte lensmannen opp. Han tok da beslag i hesten for gjeld Steinkjer-mannen hadde til arbeidsfolket.

Ved St. Hans-tider var skogforvalteren på befaring i Kaldalen. Utpå kvelden fikk de se en kar på gårdsplassen, det var han Ola. Han ble bedt inn på kjøkkenet på kaffe. Da skogforvalteren fikk vite hvem som var i kjøkkenet, åpnet han stuedøra og sa:

”Jasså, er det denne karen som er ute og går?”
”Ja, det var da det”, svarte Ola.
”Hadde jeg før vist at det var både tyver og kjeltringer i mine skoger siste vinter, så skulle det ha blitt en annen dans”, sa skogforvalteren.

Ole foretrakk ikke en mine.

”Ja, du er jo lønnet for å passe på at alt går lovlig for seg”, sa han.

Skogforvalteren fortsatte sin skjennepreken og det var også noen stygge ord som falt.
Etter å ha hørt på skogforvalterens skjennepreken en stund, sa Ola:

”Ja viss du fortsetter å passe ditt arbeid så dårlig, kan du miste din stilling”.

Skogforvalteren forsto nok at han ingen vei kom og lukket døren.

Det var høysommer i Kaldalen, det duftet av lauv og blomster, fossen i elva var blitt stille.

Alle minner fra vinteren i Kolltjernstua var i ferd med å gå over i historien.