Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Ungdom og dans

Intervjuobjekt:    
Jon B. Enlid (1925)

Intervjuer:
Bente Endal og Marte Storrøsæter

Budal skole

Dans var en av de ting som ble forbudt av okkupasjonsmakta under krigen, men ungdommen finner alltid på ei råd for å møtes. Dette forteller Jon B. Enlid noe om.

De første krigsåra (1941 – 1942) var det dansefester i gamle Fjellheim. Forsamlingshuset stod da på den andre sida av veien enn samfunnshuset og skolen som ble bygd i 50 – åra. Men etter at det ble forbudt med dans, ble det bare «privatfester», og om sommeren var det slike fester hver helg. Mange fester foregikk i løer, f eks. i ei løe sør for Dalheim (Bjørnbekkløa), ei løe nord for Brandeggen og på Bakkvollen (heimvollen til Bakken, oppi Bakkmarka et stykke.) Jeg husker spesielt en kald januarkveld på Bakkvollen. Det kom uventa mange folk. Helt fra Buset-gardene og Budals-gardene kom de på ski. Det var mange som spelte fele, bl.a. Nils Bakkløkkjen (Bakken), Nils Nordstuen (Bjerkenås), Per Bjørkåsa (Bakken) og Mestukaran (Svein 0. og Per 0. Buseth). På golvet var det fullt som sild i tønne. De som spilte, satt oppunder røstet.

Etter hvert ble det bygd danseplatter. Den første nede ved Blukku ved Bua. Og så en i Endalen utenfor Nigården. Den største ble bygd sør for Moen, Moaplatten. Dette var den beste. Det var rekkverk og benker rundt plattene.

Det var de samme folka som kom på de «ulovlige» festene. Det kunne komme folk langveis fra. Folk i Budalen var nesten bare i Budalen på fest. Det var lite drikking. Folk dansa for det meste. Det er stor forskjell på musikken nå og da. Som regel var det bare ei fele, men det kunne også være munnspill og trekkspill.

Jeg vil nevne noen av de som spilte mest. Ola Oddgjerdet (Enlid), Olav Ingemann (Enlid), Per Voll og Torstein Indset spilte fele, Pelle Krigsvoll trekkspill. 4 feler og et trekkspill ble sett på som bra musikk. Nils Norstuen, Per Bjørkåsa og Jon Løberg spilte også fele og Eiliv Knuthaugen på gitar. Disse var også helt vanlige spillemenn. Bergsvein Hytten, Ola Sørlien og Ingebrigt Nigården på trekkspill spilte også en del. Det var trekkspill og fele som ble mest brukt, iblant noen som hadde gitar. Felene ble laget i Budalen.

Det var mye roligere på festene under krigen enn det er nå. Musikken var lavere. Det gikk fint an å snakke med hverandre. Ungdomslaget og idrettslaget arrangerte de fleste festene. Inngangen for menn var 1 krone, for kvinner 50 øre. De som spilte, fikk nesten ingen ting for å spille ei hel natt. Det var ingen vakter. Festkomiteen hadde ansvaret for ro og orden. Festene begynte som regel i 8-9-tida om kvelden og varte til 4-5 – tida om natta.

Om vinteren holdt vi til på gårdene. Men det hendte også at vi kunne møtes i ei hytte til dans, På høstparten var det budeiefest i Endalen. De festene ble flytta fra gård til gård. Det var både unge og gamle på festene. Jeg husker at en fest i Fjellheim, forsamlingshuset, ble anmeldt. Lensmannen gjorde ingen ting med det.

Klærne de brukte på fest var for det meste vadmelsklær. I allefall var vadmelsbukse om vinteren helt vanlig. De var godt kledde. Kvinnene hadde totrådsokker og ulljakker. For å komme på fest, gikk eller sykla de. Men det var ikke så mange som hadde sykler, så de pleide å sykle et stykke, så la de fra seg sykkelen, så kom det en ny og tok over mens den andre personen løp. Dette syntes de gikk «radigt». Det var dårlig med gummi på syklene, så de måtte linde dekket med snøre. Ofte var halve dekket linda.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *