Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Ungdommen Oline Kapstad fra Tonnes, torpedert under 1. verdenskrig
Av Bjørn Kapstad og Rune Bang

Dampskipet ”Pollux” gikk mellom Bergen og Newcastle under krigen i 1917. Turen som tok til den 18. mars skulle derimot bli skjebnesvanger for båt, mannskap og passasjerer. Deriblant for Oline Kapstad, en nittenåring som kom til verden i ei lita ”strandsitterstue” i Tonnes-Breivik året 1897. Deler av barndommen hadde hun ellers hatt på husmannsplassen Høydalen under Aspdalsgården. Tilfellet ville det slik at hun bare skulle være med på denne ene turen og da som inntatt vikar for en venninne av seg. Jobben hun skulle ha om bord, var som ”oppvartningspike” for mannskap og passasjerer under overfarten.

Hennes far kom til Lurøy fra Gaular i Indre Holmedal prestegjeld en dag i året 1883. Hans navn var Ludvik Andersen Kapstad (f. 24.5 1853) og da han kom til Tonnesbygda var han ennå ungkar og ”sjømann”. Snart fant han seg en kjæreste her. Forholdet fikk følger og snart fikk de et barn sammen. De stolte foreldre hadde allerede da bestemt seg til å inngå ekteskap. Den 24. 6 1886 giftet han seg med Julianne Kathrine Bye Didriksdatter (f. 24.9. 1866) Tonnes, datter av Didrik Nikolai Rønning Kristiansen og ”pike” Bolette Kristine Johansdatter fra Aspdal.

Familien fikk snart tilgang til en liten stuetomt i Tonnes-Breivika hvor de satte opp en stue. De skulle etter hvert få en stor ungeflokk: Johannes (f. 1886), Marie (f. 1888), Anna (f. 1891), Ludvik (f. 1892), Hans (f. 1895), Oline (f. 1897), Bornelius (f. 1899).

Av en eller annen grunn ”oppgir” de å bli boende i eget hus i Breivika. Ved folketellinga år 1900 finner vi nå en familie i tilnærmet ”oppløsning”. Ektefellene Ludvik og Julianne med de to minste barna Oline og Bornelius, var nå blitt losjerende hos husmannen i Høydalen. De fem andre barna var spredt rundt om på gårdene i kommunen, både i Konsvik, på Tonnes og en helt ute i Lovund. Det var tydeligvis meget vanskelig for denne familien i disse årene, noe ikke minst bortsetting av barna er et synlig bevis på. Etter hva som fortelles ble deres lille stue revet kort tid etter at de forlot Breivika og i dag er det bare minner om hvor den sto.

Ludvik og Julianna fikk derimot enda flere barn mens de oppholdt seg i Lurøy : Signar (f. 1901), Agnes (f. 1903) og Bergljot (f. 1905). Kort tid etter hundreårsskiftet flyttet imidlertid ekteparet Kapstad til Rana med sin store barneflokk, hvor de nå bosatte seg.  Her fikk Ludvik arbeide i stallen hos Meyer, og ekteparet fikk på Mo sitt siste barn Gunvor (f. 1910).

Deres datter Oline søker arbeid under krigsårene.
Vi skal her ta for oss et av deres barn, nemlig Oline Jensine Marie Kapstad som kom til verden i 1897, den sjette i en søskenflokk på 11 barn. Før hun var blitt 8 år hadde hun i tillegg også fått fire yngre søsken. Selv om mange av de noe eldre barna flyttet ut tidlig fra heimen og gjorde ”karsarbeid” der de kom, måtte også Oline tidlig gjøre nytte for seg. Hun måtte passe yngre søsken og hjelpe til med husarbeidet. Litt skolearbeid måtte hun også klare, det var viktig å kunne lese og skrive og skaffe seg nødvendig basislærdom ellers.

Da hun ble litt eldre og kom til Mo, fikk hun også flere venninner som ungdommer flest. En var hele tiden også på leting etter en mulighet for å tjene noen kroner, det lille ekstra en ungdom ville ha å rutte med. Tilfellet ville det nå slik at en av hennes venninner arbeidet som oppvartingspike på dampskipet ”Pollux”, en båt som gikk mellom Bergen og Newcastle. Venninnen trengte nå av en eller annen grunn en vikar for seg på denne turen. Dette oppdrag var nok kjærkomment for Oline, i en tid hvor jobber for unge jenter ikke var så lett å finne, og hun slo umiddelbart til. Hyren var kanskje også litt høyere i denne tiden p.g.a. krigsfaren? Lite tenkte vel Oline på den fare hun dermed utsatte seg for ved å ta denne turen over til England?

Dette var som nevnt under den første verdenskrig. Det var allerede begynt å gå dårlig for Tyskland, både når det gjaldt materiell og mannskaper. Derfor erklærte de uinnskrenket ubåtkrig på nyåret 1917, som i ren desperasjon over krigsutviklingen. En formidabel trussel ble nå dette mot alle skip som gikk til og fra England og en klar forverring av risikoen for å bli utsatt for torpedering av denne skipstrafikken.

Torpedering av ”Pollux”
D/s ”Pollux” var et kombinert laste og passasjerskip på 1196 br.r.tonn, og var bygget på Fevik jernskipsbyggeri ved Grimstad. Eier var Bergenske Dampskipsselskap. Denne lørdagen den 17. mars i året 1917, var skipet lastet med 900 tonn sulfat og 250 tonn stykkgods. Kl. 19.00 kom passasjerene om bord, 20 i alt og de fleste var sjømenn som skulle hjem til Norge. Den påfølgende søndag kl. 10.00 kom los om bord og skipet la fra kai i Tyne, assistert av en taubåt. Losen kvitterer kl. 11.30, forlater skipet og kursen settes for Girdle Ness, ikke langt fra Aberdeen. På grunn av ubåtfaren, var de fleste av passasjerene oppe og fullt påkledd natten til mandag. Mandag 19. mars kl. 00.30 ble kursen noe forandre etter anvisning fra det engelske admiralitetet. Vinden var nå sydvestlig med frisk kuling og tiltakende sjø. Kl. 04.00 ble nok en gang kursen endret, nå til N.T.O halv O. Vinden var på dreiing mot vest, blåste fortsatt like friskt og med kulingen kom nå også haggelbygene.

De holdt samme kurs til grålysningen, da det plutselig kom en voldsom eksplosjon fra akterrommet kl. 06.30. Akterluken sprang i lufta og en reservebåt gikk samme vei. Også styrbord livbåt ble knust i eksplosjonen. ”Pollux” krenget umiddelbart kraftig til styrbord og på kun to minutter var hele akterdekket under vann. De fikk imidlertid i løpet av kort tid låret babord livbåt på vannet. Videre fikk de ut en stor og en liten gigg. De som ikke fikk plass i båtene umiddelbart, la straks på svøm bort fra skipet som alle så snart ville synke. Etter knappe 10 minutter var bare litt av bakken på Pollux synlig, og kort tid etter forsvant det store dampskipet i dypet. Åtte personer gikk ned med skipet. Blant disse var ”Tonnespiken” Oline Kapstad og en annen pike fra Meløy, Emma Nilsen.

Redningsoperasjonen.
Det var ikke enkelt for de første som kom i båtene, livbåten og en gigg som dessuten var noe skadd, å få berget de som ennå lå og kavet i sjøen. Denne morgenen var det snøbyger, frisk vind med høye bølger. Men med en umenneskelig innsats fra alle parter kom de alle seg opp i båtene. Dog var langt de fleste blitt våte til skinnet og derfor nokså snart sterkt forfrosne der de satt. Den tyske ubåten kom opp til overflaten, la seg inn til siden av båten og spurte på dårlig engelsk : Hvor de kom fra, hvor de skulle og om det var engelskmann om bord ? Deretter dro de bort fra de skipbrudne og lot de seile sin egen sjø. Nye oppdrag ventet ubåten.

Det var seks mann i den skadde giggen som hadde fått knust et bord i siden. Den tok stadig inn vann og de måtte derfor øse hele tiden av alle krefter. De to båtene ble i starten holdt sammen med et slepetau. Men rundt kl. 02.00 natten til den 20. mars, røyk plutselig dette slepet. Snart kom de derfor fra hverandre i mørket, uten mulighet til noen kontakt den kommende tiden.

Livbåten med 14 mann, en kvinne og en gutt på tre år, ble berget av en engelsk tråler samme dag kl. 14.00. De ble tatt inn til Aberdeen og var fremme her kl. 22.00.

Først den tredje dag etter forliset, datoen var den 22. mars, strandet og kantret den store giggen med 6 mann syd for Berwick. Alle om bord i båten ble imidlertid berget kort tid senere.

Dette skulle bli et av mange forlis med tap av norske menneskeliv under denne første verdenskrigen. I Stavern i Vestfold Fylke, ble det etter hvert reist en minnehall over de mange falne sjøfolkene og innvielsen fant sted den 1. august 1926. Her står montert 11 minnetavler med navnene på til sammen 1892 omkomne personer fra Norge. Vår Oline Kapstad fra Tonnes er et av disse mange navn over omkomne under den første verdenskrig.

Under minnehøytideligheten denne dagen, leste Wildenvey sitt dikt til sjømannen. Diktets siste vers lyder således:

Hvil i fred hver fredens kriger
I din våte grav.
Taus du sank, men minnet stiger
Her som sol av hav.
Atter blir dagen hevet
Alt som havet tok.
Og vi vet ditt navn er skrevet
I en evig bok.

Vår konge, Håkon, var tilstede og overtok Minnehallen på vegne av det norske folk. Den var reist på initiativ fra den engelske regjering gjennom bruk av midler fra et opparbeidet fond.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *