Kilde
UTKANTLIV
BILDER FRA EN NORD-NORSK FJORDBYGD
Frithjof Vang
©Gyldendal Norsk Forlag A/S 1977
ISBN 82-05-10605-3

Utkant-Liv

Liv Lamoen bor lengst unna i Utvika. Det er en drøy bit vei opp til henne — først
innover myrene og moene, og så opp den bratte bakken. Hun blir hetende Utkant-Liv.

Det er spennende å komme opp til Lamoen. Mange tar turen dit av reneste nysgjerrighet, det er rart at en enslig kvinne klarer seg —. Men klarer seg gjør hun — så det spørres etter.

Den som har vært innomdørs, har noe å snakke om på bygda etterpå. — Jeg har vært hos UtkantLiv, sier de og gjør seg gruelig kostbare. Eller: — Ho Utkant-Liv, det er noe til kvinnfolk det!

Og det er det. Liv Lamoen er noe, enten de liker det eller ei. Ikke noe mer enn andre, kanskje, men i hvert fall noe annet, ingen tvil om det. Hun er aleine. Hun er kvinnfolk. Og hun klarer seg! Trenger aldri noen, det er det merkelige. Men noen trenger henne, så. forgjort er de. Hva slags makt og myndighet har hun?

Det er nok av dem som misunner henne. Enda de ikke riktig har det klart for seg, hva som er så gromt med Utkant-Liv. Ikke er hun rikere på gods og gull enn naboene — det er de som mener hun har mindre av mer enn mange andre. Men hun har noe som de mangler alle sammen. Og det hun sjøl mangler, sakner hun heller ikke.

Det er helst kvinnfolk som misunner henne. Kommer det et kvinnfolk på besøk, er det for å hente næring til misunnelsen. Selv om de sjelden skjønner hva det er de misunner henne. Hun lever så sparsommelig, og går i helt alminnelige klær, som andre folk. Og de som snakker om det fine huset hennes, har like fine hus sjøl. Men der er noe — og de får ikke riktig tak i det. Og så misunner de henne enda mer.

Visst kommer det også et og annet mannfolk den bratte bakken opp til henne. Gifte mannfolk og — og ikke bare de som har et lovlig ærend, fra et eller annet vesen som har med huskontroll og veibygging å gjøre. Representanter for ungdomslaget stikker innom iblant, og sanitetsforeningen. For ikke å snakke om postmannen —!

Per postmann er fast gjest, selvfølgelig. Tre ganger i uken er han der — og stundom vanker det en kaffetår, siden det er sist på ruten. Det hender han blir lenge innomdørs — vel lenge, synes de som sitter lenger nede i fjorden og venter. Hva venter de for, har de ikke fått posten sin? Visst fikk de posten, alle sammen, det er postmannen de venter på, at han skal bli ferdig der oppe. De vet ikke hva de skal tru når det dryger før han kommer fra ho Utkant-Liv. Gifte mannen — og far til seks unger attpå til —.
Utkant-Liv har også vært gift — to ganger til og med, det er nå det pikante. Første mannen hennes var sjømann, ble borte ei uværsnatt i Stillehavet. Da var Liv bare 24 år og ennå reine skjønnheten —. Ingen ventet at hun skulle gå aleine heile livet etterpå. Nei de ventet ikke det, hadde ikke hjerter av stål heller. Ungkarene svirret og svermet rundt henne som møll mot lyset. Hun kunne velge og vrake, og hun vraket mest. Som om ingen var bra nok for henne!

Men året etter var hun gift på nytt. Med en småbruker!

Det var Jensinius, småbrukeren hennes, som bygde opp Lamoen. Fikk det til å vokse og gro der, så de fikk tre kyr og fjorten sauer siste året. Han slo seg halvt ihjel i fjellet et år, og ble liggende på sykehuset heile vinteren. Og da han kom igjen, var det blitt vår, og han var heilt forandret.

Liv Lamoen var også forandret, men ikke på samme måten. Han likte ikke at hun syntes synd på ham, skulle vise det var løgn han ikke dugde mer. Så lånte han en båt og rodde ut en dag, da fjorden sto i kok og været var aldeles overhendig —. Det var akkurat som i de klassiske tragediene. Jensinius kom aldri igjen fra den turen, men båten ble berget. Og Liv levde og blomstret videre —.

Det er åtte år siden nå — og ennå holder Utkant-Liv det gående. Hun har to kyr fremdeles, og åtte sauer. Til å hjelpe seg med våronna leier hun en kar fra bygda noen dager. Det er aldri den samme fra det ene året til det veste. Aldri samme karen, nei, det må du ikke tru! Valdemar var der første året, året etter ble det Lauris, læreren. Så var det postmannen sin tur — og altmuligmannen Aldor fikk også prøve seg. Så ble det slakteren Syrenius, og Stinius, studenten —. I fjor var det han Karel kårkall!

Denne gangen går de og er spente alle, sammen, hvem er turen kommet til i år? Det er ikke mange igjen — før eller siden blir hun nødt å ta til takke med en som har vært der før. Kanskje er det han som kommer til å bli der —?

Hun er aleine, som sagt, for heldigvis så ble det ikke barn i ekteskapene. Og ikke utenom heller, når sannheten skal fram. Men somme har jo alltid hellet med seg —. Ikke at det er noen som vet noe. Og ikke at de har noe med det heller, de har sannelig nok med sitt alle sammen. Men tida går —og Utkant-Liv må jamen skuve på, og skynde seg —. For sin egen del, selvfølgelig, det er jo henne de har omsorg for. For egentlig så er det jo litt synd på henne?

Hvis hun bare tar seg sammen og bestemmer seg. Det kan ikke fortsette som det er.

Den dagen hun bestemmer seg for en — så vet de andre hva de har å holde seg til. Som det nå er —går de alle sammen og blir bortnarret — —.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *