Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Uvdalen, trollskapens dal

– Alle visste at det var huldrebuskap på heiene i Uvdalen hver bidige høst. Sjøl sprang hu’ etter bak bjørkestammene og gråt blant det branngule løvet. Det var de unge gjeterguttene huldra helst var ute etter. Borte ved fjellene i Vrangvassheia syntes en lang rad med kyr, sauer og geiter mot det glødende solefallet. De kom langs den smale bergstien. Lyden fra messingbjellene hørtes ut over dalen i lange skjelvende toner. Det var trollskapsferda mot himmelen der vest, som syntes i kveldsstillheten. Da, på samme tid, ventet gårdsfolket sin egen buskap hjem.

Jeg vil fortelle om Uvdalen, fordi det ikke lenger finnes slike boplasser i Norge, sier Såmund. – Nå kunne vel ingen holde ut med tilværelsen der i den totale ødemarka. Annet er jo ikke å vente. Fjellet og skogene har ingen ting å gi lenger. Vann, elver og bekker som før var fulle av fisk, er tomme. Fugl og dyr er borte. Det er stille over vidda, ingen vingeslag høres. Det er slutt med de dager da naturen var naturlig. Eller er det ennå tid til ettertanke?

Langt inne på heiene i østkanten av bygda Treungen, lå garden Uvdalen. Den grenset med skog og utmark mot Gjerstad, Drangedal og Tørdal. Ingen veg førte dit. Bare krokete kløvstier rundt myrer, svaberg og fjell.

Garden Uvdalen lå som et rike for seg, avsides mellom fjell. Bortenfor ligger Uvdalsvatnet, hvor ørreten vaket titt og ofte. Etter gammel regnemåte var det en og en kvart mil fra Uvdalen til Felle, hvor barna fra den ødslige plassen gikk på skole i nyere tid.

Navnet Uvdalen kommer av steinaven — hubroen —som holder til i fjella der oppe. Før i tida fanget jeg både hubro og ørn i de traktene. På mine seinere vandringer om høstkveldene hørte jeg hubroens trollske skrik og så tre, fire ørner som seilte i ring over fjella.

Uvdalen ble ryddet først på 1500-tallet. I dag drømmer kanskje enkelte av den yngre generasjon om å bosette seg i slik villmark. I gammel tid, før Telemarksvegen ble bygd mellom 1855 og 1860, og helt fram til 1900, for det mange ferdafolk, driftekarer og hestehandlere forbi der. Folk som skulle til Risør eller Kragerø gikk den korteste vegen om Uvdalen. Fra Heimdal til Risør var det ca. 7 mil. De gikk de første fem milene til Søndeled og tok båt videre fram til Risør. Om de brukte to—tre dager spilte ingen rolle i den tida.

Da var det verre med folk fra Øvre Telemark. Utpå våren når matkornet minket, fant de fram kløvredskapen og reiste den lange vegen til en av Sørlandsbyene etter korn, rug og såfrø. Jeg har hørt om en mann som kom med kornkløv forbi et sted kalt Harehol i nærheten av Uvdalen. Der så han en glinsende stein og tok den med. Steinen inneholdt sølv. Mannen kom tilbake, men fant ikke stedet igjen.

Leiulf Knudsen kjøpte Uvdalen i 1750-åra. Jeg husker at i seinere tid sto en sjelden kiste på ødeplassen. Bunn, sider og lokk var laget av hele stykker, økseteljet av et kjempetre. Kista hadde dekorasjoner med Leiulfs forbokstaver og årstallet 1718.

I gangen på ødehuset sto en fin rosemalt jag-slede, med klare farger og sjeldent vakre roser. Jeg har sett mange rosemalte gjenstander her i Telemark, men ikke noe så gedigent utført. Men alt sto og råtna. Tidens tann forintet disse skattene.

Da Leiulf kom til hjemtraktene i Åmotsdal, fortalte han om Uvdalen — «garden ved Sjøskjæra» — som han uttrykte det. Stakk han opp på fjellet like ved, kunne han se en lang stripe av Oslofjorden og langt forbi Arendal, sa han. Den vegen til fjellet han siktet til, var i virkeligheten hele seks mil lang, men i forhold til vegen fra Åmotsdal til Agderbygdene var det en svint tripp. Så en skjønner han syntes Uvdalen var et «sentralt og lettvint beliggende sted».

I svunnen tid var Uvdal en storgård på 18 000 mål, med tilhørende slåttemyrer og ekstra fin beitemark. Om vinteren passet Uvdalen-folkene på å kjøre hjem provianten for det kommende året. De var ellers sjølberga med melkeprodukter, poteter, litt grønnsaker og korn. Jakt og fiske drev de året rundt.

De siste folkene flyttet fra Uvdalen i 1910, men enga ble slått fram til 1918. Stabburet der oppe var noe av det gildeste i sju prestegjeld. Fundamentet var av malmfuru, men selve bygningen raste sammen av tidens elde og råtnet. Noen av kjempestokkene, som var omlag ,80 cm. i tverrmål, blei hogd opp til ved. I sin storhetstid var Uvdalen delt i Øvre og Nedre gård. De hadde eget kvernbruk i bekken, som i snøsmeltinga og i regnværstider ble til et fossefall. Men i tørketid var det verre; da kunne det være så lite korn at de fikk fare helt til Danmark for å kjøpe et par skjepper.

I Uvdalsmarka finnes Sørlandets største barlindskog. I fordums tid hentet bueskytterne sine bue-emner der.

Jeg husker ikke om det var frukttrær nederst i Uvdalen, men det ble plukket fin humle på stedet flere år etter fraflyttinga.

I 1934 ble det planta skog over hele Uvdalenjorda. Da jeg var der noen år etter, leitet jeg lenge etter dørhella og grunnmurene. I Uvdalenskogene ligger ennå kjempestore steinrøyser. Tenk, for et arbeid rydningsfolkene hadde ! Den som legger veien om Uvdalen i vår tid og graver litt i tomta, finner kanskje rustne beslag etter den stolte jag-sleden.

Nå har staten overtatt det som kalles Gjerstadskogene. Gamle rydningsplasser er blitt gjømt under nyplantning. Jeg er imot det. La folk få kjøpe Heigardane, for ennå fins det interesserte som kan tenke seg å bo i heigardsriket. Nå er det jo veg, bilen går vinter og sommer. Derfor kan en like godt bo der som på et annet sted som ligger i nærheten av kino og supermarked. Nei, barkebrødstida i grendene er forlengst over.