Internt referansenummer: 11.12.09 – A

Kilde:
Det hendte i de dage
Rolf Baggethun
Glimt fra Borre og Horten i en svunnen tid
A/S GJENGANGERENS TRYKKERI
Klikk her for å lese ”Forordet”.

Vadla-elvens gåte

Det heter om en av Ynglingekongene, Øystein Frett (hvis respektløse tilnavn for øvrig betyr fjert), at han druknet utenfor Jarlsø (Jersø) etter et plyndringstokt i Østfold, og at han ble gravlagt på Borre, på raet nær Vadla ute ved sjøen.

Snorre forteller at bølgene fra et annet skip som seilte nær kongens, slo kongen over bord, Vestfoldskalden Tjodolv av Kvine kvad om dette:

«Og Øystein
slått av bommen
fór til Hel,
Lokes datter,
og nå ligger
under steinrøys
på raets kant,
der hvor iskall
Vadla-elven
går i vågen
hos gautske konge»

Om kong Øysteins sønn, kong Halvdan den gavmilde og matille, be¬retter Ynglingesaga at Holtan (Holtar) i Vestfold var hovedgården hans. Der døde han sottedød, og han er hauglagt i Borre. Så sier Tjodolv:

«Og til møte
Lokes møy
tredje kongen
fra livet kalle,
da Halvdan, Holtanbonden,
hadde nydt
det norner bød.
Og seierens menn
siden gjemte
budlungen
der i Borre.»

Der har hersket usikkerhet og tvil om disse navnene. «…på raets kant, der hvor iskald Vadla-elven går i vågen…» Elven Vadla finnes ikke i Borre, der er jo intet avløp fra Borrevannet i den retningen. Men antikvar Nicolaysen, som for mer enn hundre år siden beskjeftiget seg meget med Kongegravene, mente at Borrevannet i eldre tider har hatt utløp til fjorden fra den søndre enden forbi Borre prestegård, og at dette er elven Vadla, I nærheten av utløpet ligger gravhaugene, hvorav den ene kan være den som Øystein Frett ble lagt i.

Nicolaysen forklarte det nordlige utløpet med at en av Falkenstens eiere hadde foretatt forandringen for å utnytte det nye løps korte og bratte fall for anlegg av møllebruk.

Professor Oscar Albert johnsen antydet at Vadla var å søke i Numedalslågen. Professor Gustav Storm holdt på Farriselven som en mer nærliggende mulighet, og professor Amund Helland pekte på at Øysteins haug kanskje har ligget ved Vedelen (Vadla), det gamle navnet på landtungen mellom Jeløya og fastlandet, ved enden av Mosseraet.

Men kanskje har riksantikvar Asgaut Steinnes’ hypotese mer av sannsynlighetens preg over seg, selv om vi da må gi fra oss både Vadla og Holtan. I et intervju jeg hadde med ham for noen år siden viste han hen til at Vesterøya i Sandar i gamle dager het Velløy, og der lå også storgården Holtar, som i dag er flere mindre gården. Steinnes mente at dette er Ynglingeættens Holtar, og ikke Holtar i Borre, og at elvenavnet Vadla henger sammen med Velløy eller Vadlaøy. Det er den som i dag heter Haslebekken eller Gokstadbekken.

Om dette er riktig, hva blir det så igjen til Borre?

At det har ligget en gammel kongsgård i Borre, er det meget som taler for, og Borrehaugene tyder jo også på det, sier Steinnes. Men såvel Semb som prestegården ligger det nærmere å tenke på i forbindelse med en kongsgård. Kanskje har Borre vært navnet på en stor gård, helst den nuværende prestegården, som senere er delt opp i flere mindre, navnet kan ha gått over til grenden og senere på bygden. Det kan ha vært en fremtredende norsk amt, gjerne en kongs-ætt, som har bodd på Borre, tidligere enn Ynglingeætten.

Det samme synet på prestegården som kongsgård har en av Hortensdistriktets lokalhistorikere, lærer Oskar Bertelsen. I en artikkel i «VestfoldMinne» i 1947 drar han sterkt i tvil Snorres opplysning om Holtar i Borre som Ynglingeættens kongsgård, ja, han finner den umulig. De små Holtangårdene ligger avsides og langt fra sjøen, og Ynglingekongenes vikingtog og store sjøferder kan ikke ha startet derfra mener han.

Hvilken gård kan da ha vært kongsgården?

Bertelsen er ikke i tvil om svaret: det må være den gamle, sannsynligvis eldste, gården i bygden, Borro, gården som bygden har navn etter, prestegården. Den ble antagelig prestegård da kirken ble bygget, på Olav Kyrres tid. Det har vært en meget stor gård med en anselig jordvei. En mer glimrende beliggenhet for en kongsgård kan vanskelig tenkes, der den ligger på skråningen nedover mot Oslofjorden og med en praktfull utsikt. Og de gamle kongegravene ligger på den gamle kongsgårdens grunn.

Etter all historisk sannsynlighet var Borro kongsgård allerede før Ynglingekongenes tid. Sagaen beretter at Halvdan Kvitbein, Øysteins far, erobret Søndre Vestfold, hvor Skiringssal var hovedsete. Kongen i Nordre Vestfold, hvor Borre var hovedsete, het dengang Eirik Agnarssønn. Han hadde rimeligvis også Borro som kongsgård, sier Bertelsen. Han hadde ingen sønner, men en datter som het Hild. Da Eirik Agnarssønn døde, «tok Øystein og hans far Halvdan under seg hele Vestfold», som det heter hos Snorre. Øystein hadde ektet kongsdatteren Hild, og sannsynligheten taler for at han flyttet inn på kongsgården med Hild, som nå ble sittende i sitt barndomshjem som dronning i Vestfold. Øystein og Hild var tipoldeforeldre til Harald Hårfagre. Og så hadde sikkerlig de følgende Ynglingekongene Borro som kongsgård helt til Harald Hårfagre dro ut fra Borre med sin hær for å samle Norge til ett rike.

La oss vende tilbake til Nicolaysens hypotese om endringen ved menneskehånd av Borrevannets utløp. Han ble imøtegått av Axel V. Ullmann i en artikkel i «Maal og Minne» (1922), der forfatteren hevder at hvis noe slikt har skjedd, var det mer tenkelig at et jordskred ovenfor Sledavåg (Falkensten) for tusen år siden kan ha forårsaket dette.

Men er det da så sikkert at Vadla var en elv?

En av dem som tviler på det, var professor A. W. Brøgger, i en artikkel i «Vestfold-Minne» (1. bind ). Han gjør der oppmerksom på at Snorre i sin gjengivelse av teksten i Ynglingatal har kastet vekk betegnelsen straum, hvoretter det hele får karakteren av elv. Alle andre fortolkere har gått ut fra dette som riktig, og de har søkt etter en elv i Borre som skulle gå ut i sjøen.

”En sådan elv finnes ikke. De meget velmenende forsøk som har vært gjort på å forandre Borres geografi, slik at det engang skulle ha gått en elv ut fra sydenden av Borrevannet til Oslofjorden, er ikke tilfredsstillende. Borrevannets utløp til sjøen har bestandig vært i nord, til Sledavåg ved Falkensten. Det finnes ikke spor av gammelt elveløp her i syd, det ser ethvert noe øvet øye. Og en hevning av Borrevannet til en sådan høyde at et avløp i sydøst ville bli mulig, ville sette det meste av den gamle bygden under vann, hvis ra-terskelen skulle overskrides” Sier Brøgger, som fortsetter:

«Det viktigste er imidlertid at det neppe kan være tale om en elv. For alminnelig norsk språkfølelse er straum den dag i dag like meget en strøm i sjøen som strøm i en elv.

Løpet mellom Bastøy og Borrelandet er i våre dager ikke lenger noen stor led. Her er for grunt. Men i gammel tid, med grunne båter, var dette hovedleden. Her går strøm den dag i dag. Den kommer fra Drammensfjordens indre basseng og presses ved Svelvik igjennom over en høy terskel. Syd for Horten presses den atter sammen i løpet mellom Borre og Bastøy. Strømmen kjennes den dag i dag, men den har ikke noe navn. Den spiller ikke lenger noen rolle.

Noen stor eller viktig sak for forståelsen av det hele, er ikke dette», sier Brogger. «Men i de meddelte iakttagelser finnes tilstrekkelig forklaring på den hind ettersøkte Vadlastrømmen. Den spilte rolle for datidens sjømannskap omkring Borre. Derfor tas den med som stedsbetegnelse hos Tjodolv.»

Men heller ikke denne forklaringen skulle få stå uimotsagt. Foran er nevnt at professor Oscar Albert Johnsen ville plasere Vadla i Numedalslågen. I «Vestfold-Minne» 2. bind prøver han å ta livet av kollega Broggers «forsøk på å redde Snorres beretning ved den antagelsen at Vadlastrømmen er selve fjorden mellom Bastøy og Borrelandet».

Johnsen hevdet at denne strømmen ikke er av den art at den kan ha gitt fjorden navn. Det brede, dype sundet mellom øya og Borre fortoner seg for enhver som ser det fra fastlandet, som en del av Folden, og det kan umulig betegnes som en strøm som faller ut i en våg. Tilmed taler Ynglingatal om «den iskolde Vadlastraum», hvilket vel må betegne en alv som fører vann fra høyere og kaldere trakter. «Vadla kan følgelig ikke være en fjord eller et fjordløp, heller ikke en bekk eller et helt ubetydelig elveløp, det må være en elv av en viss betydning. Bildet er dermed gitt», sier Johnsen, «det er helt tydelig tegnet i Ynglingatal: kong Øystein ble begravet på et sted hvor en oppe fra høyfjellet kommende elv renner ut i en bukt av havet. Intet av dette passer på Borre, der det ikke finnes noen elv som går ut til sjøen».

Professor Johnsen finner at gjetninger om at Vadla har vært en liten bekk i det nuværende Sandefjord, eller at den er identisk med Aulielven i Sem, fører helt ut på viddene fordi de ikke har noe grunnlag i kildene, hverken i Ynglingatal eller i den senere av Snorre opptegnede tradisjon.

Og dermed må vi val kunne si at vi er like langt når det gjelder den forsvunne Vadla-elven i Borre.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *