Internt referansenummer: 03.05.2011 – Bok
Kilde: Humor og folkeminne frå det gamle Kvinesdal
Av Ånen Årli
Trykk: S. Bern. Hegland A.S. – Flekkefjord november
Illustrasjoner av Kåre Sandvand (“Sandis”)
Klikk her for å lese “Forordet”

Valborg i Fara

(Etter Ludv. Daae)

«På en svart, forøvrig aldeles bar fjellvegg bak Liknes kirke i Kvinesdal, er det en flekk som er bevokset med hvit mose og ligner en kvinne med et barn på armen. Hertil knytter seg følgende sagn: Tvers overfor kirken bodde en rik kone som eide de to store gårder Amodt og Gullestad. Hennes hus påvistes lenge ved sundstedet Faret.

Men ikke fornøiet med sine store eiendommer, ville hun også for å kunne gå til kirken på sin egen jord, tillegge seg plassen Liknes. Ved en markegangsforretning der la hun muld hjemmefra i sine tretøfler, for å kunne sverge på at hun stod på sin egen jord.

Til straff for denne ugudelige mened blev hun flyttet opp i fjellet, og hennes barn måtte følge henne, fordi det hadde gitt moren hugg.

Skrå overfor dette fjell, på samme side som kirken, men høiere oppe i dalen, sees en bratt klippevegg (som alminnelig kalles Helvete), en figur dannet av svart mose, der har slående likhet med en mann. Det er Valborgs mann, som fordi han ikke lot seg avskrekke av sin hustrus skjebne, har han fått plass her for en lignende brøde. Han var stevnet til tings og skulle møte ved «Sjusteinan», en tingkrets hvorav ennu fem stener rager opp av lyngen på den lange Øiemo, mens de øvrige er forsvunnet ved et veianlegg.

Dommeren var kjent som en streng mann, og hadde for skikk å stevne folk til å møte før solen rant. Valborgs mann kjente denne dommerens sedvane, men møtte allikevel først langt ut på formiddagen, og svor endog på at han ikke var kommet for sent, fordi han den dag ikke hadde sett solen rinne. Det var nemlig gråvær den dagen. Han ble da satt i fjellet, så han og hans hustru bestandig skulle se over til hinannen».

Ludvig Daae fortel vidare i Norske Bygdesagn:

«Eitt av vitna til mannen til Valborg i Fara budde på Austheia. Då han døydde, bar dei kista med liket ned dei bratte Åsebakkane. Dei måtte stogga og kvila. Då kom det ein ramn og sette seg på kisteloket. Den flaug straks bort. Etterpå blei den tunge kista lett å bera».

Dette er jo bare ei segn, men det er mange som lever idag som har sett både Valborg og mannen hennar i fjella.

Valborg i Fara var gift to gonger. Første mannen heitte Torjus Andersen Gullestad. Han var død i 1688. Han var rik og mektig, men det var andre mannen til Valborg som blei løfta opp i fjellet. Den andre mannen til Valborg heitte Cornelius Henrichsen de Zee og var skippar frå Holland. Han står med skipparuniform i fjellet.

Valborg hadde ikkje barn. Ho fekk ikkje barn før ho blei løfta opp i fjellet. Det er skifte etter skipparen i 1711 og etter Valborg er det skifte i 1713.

Valborg må ha vore ei mektig kone. Når folk blei fornærma, truga dei med å klaga til Mor i Fara.

(Sjå Kvinesdalsboka bind 2, side 84).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *