Kilde:
Husker du
Gamle Trondhjemmere forteller
Forfatter: Esther Nordmark
Strindheim Trykkeris Forlag 1989
ISBN: 82-90551-48-7

Valborg Klinge forteller,

født 1896 (fortalt 1987)

Vi flyttet inn i Bryns vei 7 i mars 1901. Jeg kan godt huske det, og den sommeren ble kalt Varmsommeren.

Vi var mor, far og fem barn, og jeg var den eldste. Jeg var syv år da nummer fem kom, så vi var nokså tett. De to yngste er født der i Bryns vei. Da den yngste ble født, var Mormor hos oss. Hun tok oss med og gikk en liten tur med oss, og da vi gikk nedover Stenberget igjen, pekte hun opp i luften : "Se der, se der!" Vi så ingen ting, vi, og ville vite hva det var. -"Storken vel!" sa Mormor. – Men vi så ingen stork – naturligvis! -"Å nei, den fløy nok sin vei nå! Men dere skal se at den har vært hjemme med et lite barn til dere!" – Og da vi kom hjem, hadde Mor fått en liten pike! – Vi fikk forresten vite at storken hentet småbarna oppe i Selbusjøen, det er vel derfra uttrykket "Selbureis" kommer.

Det var et stort hus vi hadde. Det var i tre etasjer: i kjelleren hadde vi kjøkken, rulle- og vaskerom, matbod og et lite rom ved siden av kjøkkenet med en liten heis opp til første etasje. Fra kjøkkenet dernede gikk det et rør opp til spisestuen som lå rett over, og når det var noe de ville, plystret de i en pipe inn i røret, og så hørte de det oppe i spisestuen. Og omvendt. – Så ble maten, tallerkener og alt sendt opp i stuen med heisen. Der sto det da en og tok imot. Likedan ble det sendt ned til kjøkkenet igjen.
I første etasje var det spisestue, et anretningsværelse, et værelse med utbygg, et barneværelse, en "hestestue" og entré. I andre etasje var det soveværelser.

Do hadde vi borte i uthuset, i andre etasje! Vi måtte gå helt over gårdsplassen og opp en trapp i uthuset, som lå i en bakke. Om vinteren måtte vi klæ på oss godt når vi skulle på do, det var jo så langt å gå!

Jeg kan godt huske at vi hadde bare paraffinlamper til belysning. Det var jo et veldig arbeide å vaske, pusse og stelle alle parafinlampene hver dag, de skulle jo også fylles med olje, så det lettet jo meget når vi fikk elektrisk lys! Vi hadde for det meste 15 og 20 W lamper, innlagt i de fleste værelsene. Den tiden hadde vi jo hjelp i huset: kokke, stuepike og barnepike. Hun måtte passe oss og hjelpe til med å klæ på oss og ta oss med på tur ut, vi var jo så små at de ikke bare kunne slippe oss ut i bakkene der. Men vi lekte jo mye på gårdsplassen også.

I varmsommeren 1901, da vi hadde flyttet dit, fikk jeg være med Mor og en tante ned på Pieren når de skulle bade. Der fikk jeg bade i et lite basseng med sjøvann, som var inne på Pieren, men det var ingen andre unger der, så jeg satt heller i trappen og så på Mor og tante som stupte! Jeg husker de hadde sånne runde rynkede badehetter, som ofte kunne falle av når de stupte!

Mor var fra Sørlandet så hun hadde svømt fra hun var fem år. Det var ikke mange som svømte her den gangen. – Det første svømmekurset her i byen ble holdt i Ilsvika i 1910, og den første svømmelærerinnen for piker og damer var Sverda Løvold. Både min kusine og jeg var med på det svømmekurset. Der lærte vi også livredning.
Etterpå var det svømmestevne på Pieren med både konkurranse og oppvisning i livredning. Det var så mange tilskuere at hele moloen var "svart av folk". Vi var med i 50 m. og Reidun Løvold ble nummer en, jeg ble nummer to, og min kusine ble nummer tre! Jeg var bare fjorten år da.

Da vi bodde i Bryns vei, som forresten hette Nedre Åsvei den gangen, var det nesten som på landet der! Far sa alltid "Velkommen på landet" når det kom gjester.

Jeg begynte på Realskolen i 1902 og måtte selvfølgelig alltid gå både frem og tilbake, selv om trikken var kommet da. Den gikk fra Buran ut til Ilevolden på enkeltspor med dobbelt spor på møteplassene og ute ved Ilevolden. Der ute kunne de sette ifra seg tilhengeren. – Inne på Buran stoppet den også, men siden ble den bygget ut videre innover Lademoen, og enda senere ble det lagt dobbeltspor hele veien, men først måtte Kongens gate bygges om. Tro om de ikke også samtidig fjernet det høye fortauet der på sørsiden av gaten.

Fortauet lå til da oppå en høy mur som var bygd opp fra gaten, og ovenfor fortauet var det en liten skråning videre opp til grunnmuren på de husene som lå der, bl.a. Landsfengslet. -Den skråningen var vi så glad i om vinteren når vi gikk der til og fra skolen, for da la vi oss på ryggen og "laget engler" der!

Da jeg gikk på skolen, var vi jo med i 17.maitoget hvert år. Da møttes vi på skolen og derfra gikk vi opp Stensbakken helt opp til Kristiansten. Der møttes skolene, vi sto visst på jordene der oppe. Så gikk vi derfra et stykke innover, så nedover en gate, jeg kan ikke huske hvilken, og så fremover Innherredsveien, over Bakke bro og videre til toget ble oppløst ved Musikkpaviljongen i Kjøpmannsgaten. – Jeg husker at når vi gikk opp Stensbakken, spilte de Ja, vi elsker! – Jeg kan også huske at en gang kjørte de med slede 17. mai!

Den dagen var jo ikke fridag ennå. Selv så sent som i 1927 da jeg begynte i arbeide her i byen, hadde vi fri bare om ettermiddagen 17. mai!

I 1906 da Kong Haakon ble kronet her i Trondhjem, var jeg ti år, så det husker jeg godt. – Da Kongefamilien kom til byen, gikk de iland på Brattøra. Fars søster bodde i huset til Nordenfjeldske Dampskibsselskab nede i Kjøpmannsgaten, og hele familien vår fikk sitte i vinduet der, så vi så hele kongefølget da de kjørte forbi!
Jeg husker også fra selve kroningsdagen, da satt vi oppe i vinduet hos min mors venninne i Munkegaten, og derfra så vi dem og hele kroningsopptoget veldig godt!

Jo da, det husker jeg. Men aller mest husker jeg Kongen fordi han hilste på meg en gang! Det var etter kroningen. Min søster Andrea og jeg var ute og lekte oppe i Fjellseterveien ved Wullumsgården da det kom et par kjørende i landauer med to hester foran, og da de kom nærmere, kjente vi igjen Kongen og Dronningen. Vi neide dypt, både min søster og jeg. Da tok Kongen av seg hatten og hilste på oss! – For en opplevelse for to småpiker!
Vi bodde jo så landlig der ute i Bryns vei den gangen, med de åpne Meisterlinjordene nedover mot Ilevolden. Der rente vi på ski om vinteren. Vi var nok endel sammen med alle barna som bodde i nærheten av oss ute i Ila, men ikke så mye da vi begynte på skolen, for da var vi mest sammen med skolevenninner.

Vi lekte alt mulig, hoppet paradis, hoppet tau, og – ja, så hadde vi "disse" og balansestang! Og sånnt var det ikke mange som hadde! Det var en flaggstang som var lagt i sittehøyde omtrent, og den var understøttet på to punkter, det var ved den tykke enden og så litt nærmere midten. Når vi balanserte utover den tynneste enden, begynte den å vippe, og da var det om å gjøre å komme helt ut på spissen, der skulle vi snu, og så gå tilbake igjen! Det drev vi på med til vi ble rene artister, både vi og venninnene våre! I "disse"-stativet var det også ringer, som vi "turnet" i.

Vi hadde nok våre plikter, vi barn også. Vi måtte rake rundt huset, og det var et nokså stort område. Ellers måtte vi hjelpe til med haven som også var nokså stor. Hele tomten var på to mål.

Vi gikk mye på turer da vi var mindre. Turen til Leirfossen var en søndags formiddagstur. Når det skulle være ekstra fint, da gikk vi ned på Skansen stasjon og tok toget til Selsbak. Derfra gikk vi til Nedre Leirfoss, og av og til også til Øvre Leirfoss langs elven der. Særlig tidlig om våren var det så fint, for det var så mye leirfifil, maigull og vårkål der. Det plukket vi i de lange bakkene ved Sluppen når vi gikk den veien. Det var jo ikke bro over fossen de første årene jeg gikk der, så vi gikk samme veien frem og tilbake.

Det var kafé på Nedre Leirfoss, men det kom aldri på tale å spise noe annet enn det vi hadde med som matpakke hvis vi var sultne!

Om sommeren gikk vi ettermiddagsturer til Geitfjellet og Våttakammen og Langdalskollen. Halvannen time brukte vi på den turen. Vi gikk på tre kvarter opp, et kvarter der og en halv time hjem. Det var ofte at flere i familien vår gikk disse turene sammen.

Jeg var også ofte med Mor og Far på ski i Bymarka. Da måtte jeg iblant låne Fars skistaver for å komme meg opp bakkene, staver fikk jeg ikke før i femte klasse! De sa det var farlig for barn å bruke staver den gangen!

Vi gikk på danseskole også da vi var barn. Læreren vår hette Mikkelsen eller Johansen, tror jeg. Da lærte vi Polka og Scottish og Reinlender og Lanciers, Francaise og vals. Og så gikk vi Polonese naturligvis! Scottish var morsom, den var det litt fart over. Lanciers og Francaise var turdanser.

Danseskolen avsluttet med ball i Frimurerlosjen, og da kom foreldrene og så på! Det var fryktelig artig! Vi pyntet oss med det fineste vi hadde, vi fikk jo ikke bestandig noe nytt. – Jeg tror det var på det første ballet mitt at jeg gled og falt så den tykke mørke sjeviotbuksen min vistes under ballkjolen! Vi barn brukte jo sånne bukser den gangen!

Den tiden var det også Damernes Vals to-tre ganger på kvelden, men det var ikke bestandig så lett å få en partner, for det var mange flere piker enn gutter.

Da vi kom i fjorten – femtenårsalderen "gikk vi på Nordre". Der kunne vi møte venner og kjente, så der var vi ofte og gikk opp og ned på fortauet. Det fikk vi lov til, men på én betingelse: vi måtte være hjemme senest klokken åtte, for da spiste vi aftens og da skulle alle være samlet!

Jeg gikk et år på Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk, og var ferdig i 1918. Da måtte jeg jo få noe å gjøre. Jeg var heldig og ble ansatt i Trondhjems Fiskeriselskab. Der søkte de etter husstell-lærerinner som skulle reise rundt i landsdelen og demonstrere fiskeretter o.l. I 1916 hadde jeg tatt nettopp et slikt kurs etterat jeg var ferdig med Husmorskolen her. Jobben skulle jeg dele med en annen husstell-lærerinne.

Vi skulle få ti kroner dagen i kostpenger, og ti kroner dagen når vi hadde kurs eller demonstrasjoner. Men det ble jo mange søndager og reisedager innimellom, og da var det bare kostpenger. Vi ble opplært av ingeniør Smith-Nielsen i Trondhjems Fiskeriselskab. Vi satte opp en reiseplan sammen, og den første reisen gikk til Tønset og etterpå til Røros og videre nordover på fjellet og nedover Guldalen, bl.a. Jensvoll (Glåmos), Haltdalen, Singsås ned til Støren.

Det var Provianteringsrådet som skulle bestille lokaler og sørge for mat og alt det som skulle til, og så skulle vi to bare ha demonstrasjonene. – Nu var det ikke alle steder de ville ha slike demonstrasjoner, men det var likevel mange nok som ville ha besøk av oss.

I innlandet bruktes det jo nesten ikke sild eller fisk den tiden. Noen steder hadde de spekesild med rømmegrøt til på julekvelden! En gang fikk vi smake det, og da var rømmegrøten istedet for både poteter og grønnsaker!

Vi kom ofte til lokaler hvor det bare fantes kaffekopper og sånnt, men ingen stekovner, ingen komfyrer! Vi måtte be dem som bodde i nærheten om å ta med hjem det vi laget, og koke eller steke det for oss!

Denne første turen vår begynte vi på Tønset den 31. januar 1918, så det var jo en kald tid! – Det var noen unge damer derfra som skulle hjelpe oss. Det eneste vi hadde fått med oss på denne reisen vår, var et par gode kniven og et par håndklær, resten skulle vi låne der vi kom!

Klippfisken og spekesilden var lagt i vann der på forhånd, så da vi kom dit, var alt gjort ferdig, og demonstrasjonen kunne begynne. Vi hadde med oss trykte oppskrifter som vi delte ut så de kunne følge med i dem. – Vi laget tolv – femten forskjellige retter, det var jo ikke store porsjonene! Og når hjelperne våre hadde vært hjemme og kokt og stekt rettene, kom de tilbake med det så alle kunne få smake. – Imens holdt vi små "belærende foredrag" om kostholdet: ikke kaffe til ungene, og de måtte ikke gi all melken til grisene for den måtte barna få, og skummetmelken var like bra som nysiltmelken selv om den ikke smakte det samme. Vi hadde jo fått instruksjoner fra Fiskeriselskabet og fra Stabekk, og vi hadde fått beskjed om å lære mer på egen hånd, følge med i aviser o.l.

Vi måtte jo rasjonere ut for at alle skulle få en smak av alt, og alle syntes det var godt! De måtte selv ha med asjett og skje hjemmefra! – Dette var første dagen vår, og vi var der i to dager med fulle hus! Nei, det var ikke så enkelt mange ganger, hverken med lokaler eller utstyr eller selve reisene, men vi var unge og hadde heldigvis godt humør, begge to! Og masse god hjelp der vi kom!

Dette var i 1918 på slutten av krigen, så det kunne være knapt, særlig med brød! Da vi var oppigjennom Guldalen hadde vi med oss en koffert full av brød som Mor hadde bakt. Da kunne hver av oss få spise fire skiver av det hver dag! Overnattingsmulighetene og maten kunne være noe forskjellig, men det artigste var å overnatte på bondegård!

Den siste oktober 1918 måtte vi avbryte arbeidet fordi "den spanske syke" var så slem og fremmøtet derfor ble dårlig. Etter to dagens reise fra Solør var vi tilbake i Trondhjem igjen!

Ellers kunne vi ha endel strabaser på turene. Jeg skrev i en "Indberetning til Trondhjems Fiskeriselskab for avholdte fiskekurser i Lierne og Grong i oktober – november 1919" bl.a.:

"Kurser er holdt paa følgende steder :
Sørli, Nordli og Grong, tils. 9 kurser paa 29 dage for 139 elever. Den 10. oktober reiste vi fra Trondhjem over Sunnan og Sem til Formofos.

Fra Sem over Formofos til Mortenslund er det 60 km. Saa langt bilte vi, siden benyttet vi hesteskyss da biltrafik var forbudt paa grund av veiforholdene."

"Fra Skogen reiste vi til Gjersviken i Grong. Det blev en noksaa besværlig tur da veirforholdene paa denne aarstid hindret os i at ta over Limingen. Vi kjørte derfor fra Skogen til Tunnsjø 8 km. Derfra med baatskyss 14 km. til Tjønvik, hvor hesteskyss til Gjersviken ventet os. Der var redd op paa en langslæde til hver av os, da der hverken fandtes vei eller sti. Litt sne var det, men ikke slædeføre. Idet vi kjørte avsted, spurte en av skysskarene os om vi var friske. Vi lo bare, men senere fik vi forstaaelse av hvad han mente. Det bar avsted over trærøtter, stok og sten, skysskarene hadde sin fulde hyre med at balancere slæden og passe at kvisterne ikke pisket os i ansigtet. – Vi brukte 4 timer paa at kjøre de 14 km.!"

"I Harran og Grong findes ingen skysstationer, og privat skyss og logi er ikke altid saa lett at opdrive. Fra Finvollan til Formofos er det 85 km. Dette var en lang og kold tur i -26 C., men ved god hjælp kom vi da omsider frem. Paa Formofos fik vi høre at rutebaaten paa Snaasenvandet var lagt op. Vi maatte derfor kjøre 78 km. over Vekset til Sunnan, hvorfra vi tok toget til Trondhjem.

I det hele har vi paa denne tur med bil og hest kj ørt 500 km.!"

Jo da, det kunne være forskjellige opplevelser, men alt ialt er det fine minner å se tilbake på!

Til slutt en liten smakebit fra demonstrasjonene:

Labskaus av klipfisk eller tørfisk.
6 dele klipfisk Finskjæres eller males på kvernen.
1" kål 1" gulrot sættes vand og koker til alt er mørt. Krydres etter smak.
1 1/2 del poteter
1/2 del fett

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *