Internt referansenummer: 24.10.09 – A

Kilde:
Artikler fra Lurøybøkene
Skrevet av Rune Berg

Valen mellom Onøya og Lurøya – Det første ”nasjonale” byggeprosjekt i Lurøy

Av Rune Bang

Flere er vel de som, selv i senere år, har tatt ”snarveien” med båten gjennom den utgravde kanalen  under Valbrua mellom Onøya og Lurøya.  Kanalen er i dag noe grunn og kan være problematisk å passere på fjære sjø, men når en tar litt hensyn til floa, kommer de fleste småbåter seg greit gjennom.  En passering her gir i mange sammenhenger store og vesentlige besparelser for de reisende med småbåt i forhold til å måtte kjøre rundt de store øyene Onøy eller Lurøy.  Besparelser i tid og lengde var nok enda større og betydde langt mer i tidligere tider, når båtene ble drevet fram med årer eller seil og ikke av en kraftig motor som i dag.

Få har vel i dag noen konkret kunnskap om hvorfor og når dette anlegg ble gjennomført. Intensjon med denne lille skrivelse, er å  komme med litt informasjon om dette tiltaket, som var det første som fylkes- og statsetatene arbeidet frem i kommunen,  før glemselens slør lukker alt inne.

De første initiativ.

Ideen rundt prosjektet hadde sitt utspring i Aldersundet. Det var kanskje ikke så rart at det kom fra denne del av kommunen, all den stund at de reisende herfra  som skulle til kirka eller til prestegården, måtte ro og seile rundt den store Onøya. En mulighet til å komme gjennom Valen, ville gi av avkortting eller besparelse av den aktuelle  reiseavstanden til kirka på mer enn  5 kilometer. I tillegg ville en unngå den mest verharde strekninga vest av Sjona.  
Initiativtaker var gårdbruker Jens Pettersen, Bratland, som i en skrivelse til formannskapet datert 22.4 1871 kastet fram ideen om et slikt prosjekt.  Ordfører Riise la fram skrivelsen i første påfølgende møte og i protokollen heter det bl.a.: (…)  Kommunebestyrelsen erkjender tilfelde af den store nytte som en udgravning af Valen mellem Onø og Lurø vilde have for en stor del af Herredet (…). Den politiske ledelse hadde imidlertid sine betenkeligheter, i det vesentlige av økonomisk art, og utsatte derfor å ta en endelig beslutning om prosjektets gjennomføring.

Senere fremgår det at lensmann Steen og Edv. Strøm, Røssøy  foretok en ”oppmaaling af Valens lengde og dybde, og foretog et overslag over hva det vil koste med en gjennemgraving (…). Den kommunale ledelse kunne ikke ha funnet seg helt bekvem med deres overslag da de jo ikke var vel skolerte for en slik kalkulasjon.  De lokale ”herrer” hadde jo ikke noe tilsvarende arbeide å vise til fra tidligere.  Samme år ble derfor saken nå oversendt rette instans i fylkesadministrasjonen.  Anmodning om bistand gikk til Amtmanden med beskjed  ”om at beordre Amtsveiingeniøren at indfinde sig her for at undersøge og afgive overslag over omkostningene med en udgravning (…).

Daværende veiinspektør i Nordlands Amt, Christie, befarte prosjektet i valen sommeren 1872. Ved denne befaring møtte lensmann Steen og fremholdt i sin argumentasjon følgende, ”(…) at det var af særdeles stor Vigtighed, at denne Val kunde blive farbargjort; thi herved vilde ikke alene Forbindelsen inden Distriktet lettes, men Beboerne saavel paa den 4 Mil i Vest for Lurø beliggende Trænen som andre Øer vilde lettes Adgangen til ad søge Sildefiskerierne i de indre Fjorde, ligesom de, der om Høsten drive Seifiske paa ydre Side af Lurøen, men hente sin Agnsild ved om Natten at ligge med Drivgarn paa indre Side af Lurøen, dels paa Stigfiorden og dels paa Aldersundet, vilde forkorte Veien mellem Fiskestederne med omtrent 1 mil ved at komme gjennem Onøvalen istedenfor som nu at maatte reise enten syd om Onøen eller nord om Lurøen (…)”.  Vi må anta at hans deltakelse ved denne befaring, gav et positiv bidrag til arbeidet med å få myndighetenes aksept for tiltakets planlegging og senere gjennomføring.
Etter å ha befart og oppmålt stedet i 1872, fremsendte veiinspektør Christi, med skrivelse til Nordlands amt av tredje mars 1873, overslag for en utdyping av valen til 1,1 m under halvflødd sjø med 1,57 m bunnbredde og sideskråninger på 1:1. For å lette den besværlige adkomst tillands, hadde veiinspektøren også prosjektert en broforbindelse mellom Onøy og Lurøy samt opparbeidelse av et 393 m langt veistykke.Samtlige arbeider var kalkulert til en kostnad av kr 3.560,-.  I betragtning av den store betydning, de vilde ha for distriktet, anbefalte veiinspektøren, at man søkte de nødvendige midler av det til veiarbeider i Nordland bevilgede beløp.

Prosjektet kommer med i de fylkeskommunale planer.

Veidirektøren nevnte prosjektet første gang i sin budsjettfremstilling for året 1874, og både han og amtmannen betegnet ”veg og bro samt kanal mellom Lurø og Onø som et foretagende.”  Begge mente at tiltaket burde medtas i budsjetterminen 1874-77. Så skjedde imidlertid ikke. Indredepartementet meddelte også i en skrivelse til Nordland amt av 23.9 1874, ”at der ikke var adgang til at anvede veivæsenets midler til kanalarbeider. Det henstillet derfor til herredsstyret foruten fjerdeparten til bro- og veiarbeider at overta halvparten av omkostningene med kanalen (kr 260,-) og dessuten det fremtidige vedlikehold av samtlige arbeider. Under den forutsætning vilde departementet anbefale, at halvparten av arbeidene med kanalen blev utredet av kanalfondets midler”.

Dette ble en hard nøtt å imøtekomme for kommunestyret. Men i møte den 4.1 1876 fattet de mot 5 stemmer vedtak om å godtok vilkårene og besluttet å innkreve private bidrag på til sammen vel kr 400,- som var tegnet til arbeidet. Denne beslutning kunne imidlertid ikke approberes, da den var fattet med mindre enn 2/3 flertall.

På foranledning av stortingsmann Sivert Nilsen, ble stedet så befart i 1878 av den kongelige havnearbeidskommision som anbefalte opparbeidelse av en renne med 0,94 m dybde ved alminnelig lavvann og 2,51 m bunnbredde. Utgiftene ved et slikt anlegg ble av ingeniør Smith i oktober 1879 beregnet til kr 20.400,-. Kommisjonen innstilte på at arbeidene skulle utføres i perioden 1901 – 1906, under forutsetning av at det ble ytt distriktsbidrag fra kommunen.
Nå ble det stilt om dette prosjektet noen år, men etter en skrivelse fra Lurøy formannskap av 10. april 1893, ble området nok en gang undersøkt. Nå var det distriktsingeniør Arentz som besøkte Onøy. Han fremla den 27.3 1894 sine ”nye” planer for et overslag på en renne med 2,5 m bunnbredde, 6,25 m bredde i lavvannslinjen og 1,25 m dybde under daglig lavvann, – et arbeide som ble kalkulert til kr 25.000,-. På grunn av at han anså det nødvendig med dekning ved ”pæleskjerm”, mente han at overslaget burde forhøyes til kr 30.000,-.

Kommunestyret behandlet denne planen for utdyping av renna i møte 29.juni 1894. De var av den formening at man ville være tjent med utdyping ”efter inginiør Christie`s oprindelige plan (til alm. lavvand). Under forutsetning av at det ble utarbeidet nytt overslag etter denne utførelse, bevilget så styret 10 % i distriktsbidrag.

Etter ny behandling innsendte så distriktsingeniør Arentz, med skrivelse av 2.10 1894, nytt overslag, for en renne med 0,31 m (1 fot) dybde ved lavvann. Hans planer hadde imidlertid fortsatt en større dybde enn opprinnelig fra Christie og han tok derfor forbehold om kommunens oppfatning av ”at renden kunde brukes til stadighet ved den angivne dybde”.

Havnedirektøren delte hans oppfatning da det nok snart ville bli stor misnøye dersom anlegget ble utført etter denne nye plan. Han sendte derfor saken tilbake til amtet ved skrivelse av 16.11 1894. Kommmunestyret sto imidlertid på sitt og fastholdt sin beslutning i møte den 28.12 s.å. og anbefalte distriktsingeniør Arentz siste plan på kr 12.000,- av 2.10.I brev av 31.1 1895 sendt fra ordføreren i Lurøy til amtet, ble sentrale personers oppfatning av anleggets utforming behandlet og han ville berolige med  ”at havnedirektørens frygt for misnøie med anlegget var ubegrundet”.

Bro over valen.

Christie`s gamle plan fra 1873 for en bro over valen var heller ikke glemt i løpet denne tiden. Amtstinget vedtok således i 1893 et bidrag på ¼ del av kostnadene til ”Opførelse af Bro”.  I forelegget fra 1895 ble overslagssummen for bru over Valen oppgitt til kr 5.100,-. Beløpet gjaldt en pelebro med to faste åpninger på 10 meter og en bevegelig åpning i midten på 6 meter.

I veibudgetpropositionen  for 1896 og 97 er prosjektet fortsatt nevnt, og i førstnevnte ble nå overslagssummen satt til kr 6.200,-.  Dette var ikke lite, når den totale ramme i Nordland for året 1897 var på den nette sum av kr 144.500,-.  Dette beløp til bru ble også bevilget av Stortinget i 1897 i henhold til veikomiteens innstilling med kr 6.200,-.  Imidlertid skulle det ennå gå noen tid før anlegget ble realisert som forutsatt, da holdningen fortsatt var at begge prosjekt – bro og utdypning – burde sees som ett prosjekt og således realiseres under ett.

Amtsingeniørens forslag for 1899-1900, avgitt 20.4 1898, førte imidlertid opp det nødvendige beløp til ”Bro over Onøvalen”.  Som del av hans forslag, følger en beskrivelse av de enkelte prosjekt, – 9 i tallet. Her heter det. Sitat : ” Angaaende det som nr. 9 opførte Broanlæg over Onøvalen blev, paa Foranledning af Departementet i Skrivelse af 27de juli 1897 til Veidirektøren om mulig Modifikation af den til Grund for Bevilgningen liggende Plan, høsten 1897 foretaget fornyede Undersøgelser. Af disse fremgik det, at der i en Dybde af ca. 2,5 M. Under Terrænoverflaten antagelig findes Fjeld, hvilken Omstændighed i Forbindelse med det sammensteds værende Kanalprosjekt vil umuliggjøre Planen for Broen ifald Kanalen skal graves til en Dybde af – 4 ` under Lavvand, idet herved Pæleaagene ingen støtte vil faa i Bunden. Skal Kanalen derimod graves til en Dybde af – 1`  under Lavvand, hvilket Alternativ Lurø Herredsstyrelse gjentagende stærkt har fremholdt, vil Planen for Broen kunne bibeholdes (…)”     
Her får vi også en beskrivelse av broen, som var tenkt oppført i to spenn med doble master a 8 meter, samt et spenn ”Vippebro” a  6 meter, alt fundamentert på  ”Pæleaag”.

Da amtsingeniøren skrev sitt innlegg, var broarbeidene ennå ikke iverksatt, ”del af Hensyn til, at nogen endelig Bestemmelse angaaende Kanaldybden endnu ikke foreligger, dels ogsaa af Hensyn til den af Veidirektøren i Telegram af 21de Januar 1898 til Amtsingeniøren udtalte Mulighed for, at Kanalen vil blive bevilget af indeværende Aars Storthing, hvorved Kanal- og Broarbeidet kunne udføres samtidig.”

Bevilgningsoverslaget lød fortsatt på kr 6.200,-, men på grunn av siste høsts  ”modificerede Overslag”  som forutsatte en høyere steinbekledning og 20 meter forlengelse av tilstøtende vei, ble de nye kalkulasjonen fastsatt til kr 6.900,- .  Amtsingeniøren antyder ellers at i tilfelle at både kanal- og broarbeidene kunne utføres samtidig, ville det antagelig kunne oppnås ”nogen Besparelse”.

I herredstyremøte den 16. febr. 1898 erklærte den politiske ledelse i Lurøy seg enige med veidirektøren i at bruarbeidene skulle utsettes inntil midler også blir bevilget til kanalen, – dog under den klare forutsetning av at dette kunne skje ”paa indeværende Storting”.

Realisering av planene.

Etter konferanse med veidirektøren og vedkommende distriktsingeniør, opptok så havnevesenet kanaliseringen av Onøyvalen i sitt budsjettforslag for 1899-1900 og at anlegget skulle bygges etter distriktsingeniør Arentz plan av 1894 med overslag på kr 12.000,-, ”hvortil Lurøy herredsstyre ved beslutning av 29de juni 1894 hadde tegnet seg for et bidrag på kr 1.200,-”.

Kanalanlegget ble bevilget av Stortinget i 1899 til utgift for statskassen. Mudringsarbeidene ble utført i årene 1899 – 1900. Det ble da ”gravd” en kanal gjennom Valen på 2,5 meters bredde og da i en lengde av 420 meter. Den søndre endes siste 110 meter hadde dog en bunnbredde på 5 m og i tillegg delvis dekning mot utvasking ved bruk av peleskjerm.  Dybden ble fastsatt til – 0,3 meter under laveste lavvann, eller en dybde av ”1 fot”  som det heter i beskrivelsen.

Samtidig ble pelebrua over Valen oppsatt. I henhold til forslaget av 1899 ble vippeanordningen i broen sløyfet og den ble nå bygget som fast bro med et spenn a 7 meter og 2 spenn a 6,5 m. Peleåk og master var av tre og den hadde ellers en kjørebredde på 2,6 m. Brobanens høyde over spring flo var 2,2 m. Det ble også planert et veistykke på hver side av brua med samlet lengde av 135 meter.

Den som foresto ansvaret med selve oppmuringen av brufundamentene, skal etter hva som sies ha vært Amund Olsen Berg fra Snertingdal i Gausdal.  Han var kommet til Lurøy i 1870-åra og giftet seg i 1875 med Lovise Dorthea Pedersdatter fra Lunderøya. Den første tiden var familien innerster i Stoksvik, senere ble han husmann i Bogen, hvor han døde i 1916.

Den 6. oktober ble det ferdige anlegget besiktiget av en komité oppnevnt av kommunestyret og samme dag avgav den erklæring om at så vel bro- som kanalarbeidene var solid utført etter planen. Vedlikehold av bru- og veianlegget ble deretter overtatt av Lurøy kommune ved vedtak i kommunestyret av 2.1 1901.  Fra Jens Pettersen tok opp denne viktige saken i 1871 og frem til en fullførelse av prosjektet, hadde det tatt hele 30 år!

Totalt var altså disse arbeider ved Valen kalkulert til den nette sum av kr 18.900,-, noe som var en ikke ubetydelig sum penger den gang på slutten av 1800-tallet. Regnskapet ble avsluttet i 1901 med en utgift av kr 18.047,35, altså med en liten besparelse! Av dette beløp kom Lurøy kommunes andel på kr 1200,- og resten på statskassen.  
Dette prosjekt var ut fra hva som sies helt unikt, idet det ble realisert som et ”fellesprosjekt” mellom Havnevesenet og Vegvesenet.  Kanskje det første i sitt slag i Nordland ?  Uansett var dette det første fylkeskommunale samferdselstiltak i Lurøy kommune. Det ble forhåpentlig til glede og nytte for kommende generasjoner Lurøyfjerdinger? Nå kom også fylkets  ”veifond” inn i bildet med årlige økonomiske bidrag til nybygging av manglende vei og vedlikeholds-grusing på strekningen mellom Onøy og Lurøy,  spesielt for årene 1906 – 1910.  De kommunikasjonsmessige muligheter for reisende innen dette området var derfor blitt betydelig forbedret, både på sjø og land.

Brukerne ikke fornøyd med resultatet.

Som havnedirektøren hevdet i 1894, kom en lokalt til å bli misfornøyd med kanaldybden etter kort tid, og så skjedde også. I møte den 17. des. 1906 oppfordret kommunestyret ordføreren til å henvende seg for å få ”oprensket kanalen” på grunn av liten dybde.

Allerede den 15.1 1907 skriver ordføreren derfor til Havnedirektøren og påklager forhold vedrørende valrenna, da ”(…) der ved kanalens begge ender har samlet seg så meget mudder og sand, at trafikken allerede betydelig besværliggjøres (…)”.  Ordføreren bad derfor i sitt brev om oppmudring og opprensking av kanalen, helst allerede ”anstundende sommer” !

Arbeidsdepartementet fikk en ny påminnelse om forholdet i 1908 fra Havnedirektøren, etter nok en påminnelse fra ordføreren i Lurøy. Et par år senere ble derfor forholdet undersøkt av folk fra Havnevesenet, og de kom fram til konklusjonen om at ”(…) der var intet som tyder på at kanalen er særlig oppgrunnet siden den fullførtes i 1900 (…)”.  Undersøkelsen viste at tilnærmelsesvis samme bunnbredde og en minste dybde på 0,2 m på spr. lavvann =  0,4 på ord. lavvann. Havnevesenets administrasjon avviser derfor herredsstyrets antydning om problemer i sammenheng med oppsamling av sand og grus i kanalens ender. Det har heller aldri vært forutsetningen med disse mudringsarbeider, at båtene ”til enhver tid skulle kunne flyte igjennom”, heter det i tilsvaret. Når det nå søkes om ny oppmudring, så må i så fall hensikten være den å skaffe større dybder enn de kanalen hittil hadde hatt!

Havnevesenet  tok henvendelsen fra kommunen alvorlig og tok opp kart over området i 1911. De utarbeidet i året etter tre alternativer til utdyping av kanalen ved distriktsingeniør Dorph, både med alternativ i bredde og dybde. Største bunnbredde antydes til 12 meter og minste bredde til 5 meter.  Han har anført at de foreliggende planer også omfatter utdyping av tilstøtende Kråkholmvalen. Dette vil være påkrevd til samme dybde som Onøyvalen, ”hvis de tilsiktede anlegg skal gi full nytte”. De totale kostnader varierer fra det dyreste alternativ på kr 114.400,- til det billigste på kr 33.500,- ved ”håndmudring”.  Dette siste alternativ forutsatte en mudring til 1 m og da med bunnbredde på 5 meter. Dette alternativ foreslås også  av Havnevesenet, da dette for tiden ”best står i forhold til kanalens betydning og benyttelse”.

Saken ble oversendt Arbeidsdepartementet med havnedirektørens skrivelse av 8.1 1913. I overensstemmelse med distriktsingeniøren anbefalte også havnedirektøren, at det skulle forlanges distriktsbidrag på 10 % og at kommunen for øvrig skulle sørge for at de vanlige forpliktelser, som pålegges de interesserte, oppfylles.

Under henvisning til havnedirektørens uttalelser ble saken sendt Nordlands amt med skrivelse fra Arbeidsdepartementets datert 10.2 1913. Lurøy kommunestyre behandlet saken i møte den 17.4 s.å.  I deres vedtak kommer det frem at ”en utdypning til 1,0 m finder herredsstyret no ønskelig; men paa grund av det forlangende kommunebidrag ser det sig ikke istand til at faa gjennomført denne plan, hvorfor det erklærer sig tilfreds med, at arbeidet indskrænkes til opmudring av det oplagte materiale, samt fjernelse av tangplanter og sjøgræs, som er til hinder for færdselen”.

Den beskrevne oppmudring til dybde på 1 m under laveste lavvann, ble dermed ikke gjennomført på grunn av dårlig kommuneøkonomi.  De reisende med båt gjennom Valen, måtte derfor fortsatt ta de nødvendige hensyn til flo og fjære ennå i mange år. Småbåter kunne bare passere stedet på ”halvflødd sjø” som det heter i flere skriv, noe brukerne fant utilfredsstillende. Den noe lave seilingshøyde under brua, satte også sine klare begrensninger.

En ny tid utløste nye behov?

Kanalens betydning ble imidlertid ikke helt glemt, for formannskapet og kommunestyret i Lurøy  behandlet saken både i 1933, 1934 og 1935. Videre tok Sigvald Klippenvåg opp saken igjen i 1946, en henvendelse som etter påtegning av kommunestyret ble oversendt Havnevesenet. Nå først gav Havnedirektøren pålegg om befaring og kontrollodding.

I en befaringsrapport fra april 1949, uttaler distriktet seg om forholdene vedrørende vedlikeholdsmudring av Valrenna. Det vises her til den nytte spesielt folkene på Stigen har av renna når de skal til Lurøy ”som er sentralsted for distriktet med kirke, ekspedisjon og handel. Imidlertid er det veiforbindelse mellom Lurøy og Pollan i Lurøysundet (…). Det ble i rapporten konkludert med at ”rennens minstedybde var blitt redusert 0,2 m  på disse 44 år (…)!  Beregningen viser at denne nødvendige ”vedlikeholdmudring” ville komme på kun 800 m3 (?).
Distriktssjefen antyder en arbeidsmåte hvor en mer provisorisk ordning med en liten ”håndstyrt skrape som trekkes av hest og/eller traktor” ville være en praktisk anvendbar måte. Prosjektet er i det alt vesentlige av lokal interesse og derfor forventes det at distriktet skulle yte et bidrag på 10 % av kostnadene.

Kommunestyret fulgte så opp saken både i 1952 og 1955, med en anbefaling fra fiskarlaget i 1954 (…) ”da der er mange fiskere og for øvrig en stor del av kommunens befolkning som trenger til ferdsel gjennom Valen (…)”. Havnedirektøren har videre gitt påtegning om at opplodding skulle utføres i 1953 og at den nødvendige mudring skulle kunne utføres med en ”slepeskrape”.  Dette arbeidet ble imidlertid først utført i 1955, da nødvendig profilering og opptegning av planene ble foretatt av Statens Havnevesen.

I et purrebrev fra kommunens ordfører i mars 1961 anførte han bla. om kravet for renna:  ”(…) Den har tjent sitt formål som fartslei for småbåter meget godt så lenge det bare gjaldt robåter som stilte ytterst små krav til dybde for å komme gjennom (…)  det så å si er helt slutt med robåter. I stedet har en nå fått en mengde med små motorbåter, de såkalte sjarker på fra 16 til 25 fot. Disse båter krever sjølsagt større dybde (…)  Denne sjøvegen er også til stor nytte for andre i kommunen som ved å fare gjennom Onøyvalen sparer seg en lang omveg og det ofte opprørte havstykket som en må over både nordom og sørom Onøy-Lurøy (…)”.

Det skjedde imidlertid fortsatt lite i ettertid, og kommunen tok opp saken i sin fulle bredde igjen i 1966. Her heter det bl.a. ”(…) Fra distriktets fiskere, fiskarlag og fiskekjøpere har Lurøy kommune gjennom en årrekke mottatt sterke og beretige krav til havnemyndighetene om nødvendigheten av at Onøyvalen blir utdypet slik at fiskebåtene igjen kan passere valen (renna) både på høy- og lavvann (…) da distriktets sjarkfiskeflåte vokser i antall år for år kan enhver skjønne de vansker en strir med (…)”.

Etter godkjente planer fra 1957, senere revidert i 1967, ble dette foreskrevne ekstraarbeidet med ”Onøyvalen og Kråkholmvalen” endelig foretatt i 1969 og 1970.  Arbeidene besto av vedlikeholdsmudring av Valrenna, totalt 6.350 m3 mudring og 150 m3 sprengning, i tillegg til mudring av 2.250 m3 i Kråkholmvalen og arbeidene ble utført av firma Svein Grotnes, Mo.  Regnskapsoversikten viser at de totale kostnader kom på kr 193.518,35.

I sammenheng med sprengingsarbeidene under brua, ”blåste” selve Valbrua av fundamentene og havnet på fjæra i Valen. Heldigvis ble den bare ubetydelig skadd og kunne nokså umiddelbart løftes på plass igjen etter noe forarbeid!  Den måtte imidlertid deles i tre deler før den kunne løftes og monteres på plass igjen. Det fremgår av brev at nevnte bru hadde stått omtrent uforandret siden byggingen i 1900 og frem mot denne tid !?

Avslutning.

De senere år har det fra lokalt hold, vært satt sterkere og sterkere fokus på ”Kråkholmvalen” og den begrensing som her var på innløpet til Pollen. Denne er og var en god havn for området, men ”fartøyer kan ikke komme inn eller ut unntagen ved flo sjø”.  De arbeider som ble foretatt av Havnevesenet i 1969-70,  gav bare en dybde ned til 1 meter under laveste lavvann.  Etter påkrav fra kommunen, foretok så Havneveset nye beregninger for en videre utdyping av Kråkholmvalen i tråd med brukernes behov i 1985. Det arbeid som der ble forutsatt, ble antydet med 3.100 m3 mudring og 1640 m3 sprenging og ville beløpe seg til kr 1,2 mill. kroner (1985).

Disse arbeider ble noe senere lagt inn i kommunens havneplan, vedtatt i 1997, men det er fortsatt usikkert om de noen gang blir utført som forutsatt?

Denne ”renna” mellom Onøy og Lurøy, som gjennom alle tider har gjort sitt til at Onøy og Lurøy har hengt sammen som et ”ektepar” ved fjære sjø,  har følgelig vært et sentralt diskusjonstema både lokalt og sentralt nå i mer enn 130 år siden det første skriftlige initiativ i 1871.  Ennå er kanskje ikke siste ord sakt i sakens anledning, selv om behovene for å bruke renna har endret seg vesentlig gjennom alle disse årene?  Det finnes jo i dag verken ”robåter eller småsjarker” som har behov for å passere gjennom renna!?

Kilder:
Kommunearkivet
Arkivmateriale i Statens Vegvesen,  Bodø
Arkivmateriale i Havnevesenet, 4. distrikt, Kabelvåg
Bok om ”Havnevæsenets  Historie” sidene 405 -408

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *